Båtbygging i Saltdal

Båtbyggingen i Saltdalen har meget lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» kjent fra Olav Trygvassons saga var bygget her. Etter alt å dømme var skipet bygget nordpå, selv om det ikke er noe sikkert belegg for at det kom fra Saltdal. Knut Moe fremlegger i Bodin bygdebok argumenter for at langskipet kom fra Saltdal, han sier at «eneste rimelige byggested for Ormen» er Saltdal. I så fall vitner dette om skipsbygging i Saltdal før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen Raud den ramme. Ormen hadde 30 rom og hadde en stor drage med forgylt hode i fronten. Dette skipet var for øvrig modell for «Ormen lange» som var enda større.[1][2]

Første dokumentasjon av båtbyggingen

Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal.[3][4] Eiler Hagerup Rosenvinge forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Dersom folk i Nordlandene skulle klare seg uten båtene fra Saltdalen ville det se ille ut for fiskeriene og for trafikken til Bergen. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.[5]

Ifølge sogneprest Søren Christian Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at det i allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter. For øvrig sier Helland at det skal ha være bygget en skonnert på Rognan. Sommerfelt sier også noe om egen jektefart, altså transport av tørrfisk til Bergen, ikke ble vanlig før i 1708.[6]

Tømmer ble skaffet opptil 50 km opp i Saltdalen fra Rognan i Kongens allmenning. På denne tiden var øksen den viktigste redskapen, og major Schnitler mente at bøndene på denne måten ødela mye tømmer ved at kun én eller to planker kunne lages ut fra én stokk. Om de heller hadde fått satt opp et sagbruk kunne de fått fem til seks planker ut av hver tømmerstokk, mente han. På denne tiden kjente ikke bøndene til sagbruk. Året da major Schnitler besøkte Saltdal var det åtte eller ni båter av forskjellig størrelse under bygging. Disse ble solgt til folk ikke bare i Nordland, men enda lengre unna.[7]

Helland beskriver at båtbyggingen skjedde som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann var båtbygger, og om sommeren rodde man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren dro de nedover på snølagt mark.[8] Axel Hagemann sier i sin reiseskildring: «Den underlige, taktfaste klinkningsmusikk følger fra Rognan til Nordnes, hvad enten man saa reiser sommer eller vinter». Videre skriver han om transporten av nybygde båter nedover Saltdalen: «Det er ogsaa et stolt syn om lørdagene at se disse lette, nypudsede baade fyldet med festklædt almue, mænd og kvinder, stryge nedover elven, ført av kraftige aarer, snart enkeltvis, snart flere sammen dannede hele smaa flotiller.»[9]

Det fortelles at det en gang ble transportert 16 dekksskøyter nedover Saltdalen, og at den største av disse var 55 fot. Transporten tok hele åtte dager og for den største båten måtte det være 100 mann for å dra. Slike transporter ble kalt for sættardugna.[5]

Båtbygginen i nyere tid

På begynnelsen av 1900-tallet skjedde båtbyggingen i Nordland ellers i Bindal, Vefsn, Hemnes og Rana. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge var Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana ble lagd av gran, mens de fra Saltdal lages av furu. Båtene fra Saltdal var dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. Helland sier at båtene fra Rana var kjent for å være lettere og vakrere. I 1887 bygges den første listerbåten i Saltdal.[8] Denne båttypen har sitt opphav fra Lindesnes og er kravelbygd, og fikk til å begynne med ikke noe godt ry på seg i Nord-Norge. Noen mente at båttypen var farlig fordi kastevind kunne få båten til å skjære over og gå ned. En nordlandsbåt derimot ville ikke synke, men holde seg flytende med kjølen opp. De som berget seg opp på kjølhvelvet kunne dermed ha håp om redning. Fordelen med listerbåten var at den var bedre skikket for havfiske, den var lettere å manøvrere og mer ledig i sjøen under seiling. Etter en tid fikk fiskerne mer tillit til den nye båttypen, og i Saltdal ble nordlandsbåtene ikke lenger bygget.[10]

I Saltdal kunne en svært iherdig båtbygger greie å bygge en båt på 12-14 fot i løpet av 5-6 dager, imidlertid hadde ikke slike båtbyggere godt ry på seg for å lage gode båter.[11] Sommerfelt beskriver at båtbyggerne har et bemerkelsesverdig skarpt og øvet øye for sitt fag. De bruker ikke andre mål, vinkler, og så videre enn lengdemål når de bygger båtene. Båtbyggerne var ofte selv fiskere og fikk dermed anledning til å seile med sine egne båter før de ble solgt. Dette ga dem erfaring med hva som var viktig med en god båtkonstruksjon.[5]

På begynnelsen av 1900-tallet ble det sjeldent bygd fembøringer, mens det før ble bygd kun slike båter og andre nordlandsbåter. De største båter som ble bygd var kravellbygde med dekk som koster opptil 5000 kroner. Dermed ble det lagd nye båttyper i Saltdalen, mens det i Rana, Beiarn og Folda ble bygd tradisjonelle båter. De mindre båtene som blebygd var imidlertid av den tradisjonelle typen. Bygging av store båter skjedde kun på Rognan.[8] Den siste jekten bygges i Saltdalen i 1881.[5]

Båtproduksjon i Saltdal i 1890.[12]
Båttype Antall Samlet verdi i kr
Listerbåter 20 8000
Fembåringer 42 10500
Åtringer 43 3440
Fireroms båter 47 2115
Treroms båter 39 1170
Toroms båter 326 6520
Joller 9 162
Sum 526 31907

At omfanget av båtbyggingen er stort får en inntrykk av når Helland sier at i 1817 blir nesten alle de større og mindre båter som var i bruk i Bodø, Salten, Lofoten og Vesterålen kom fra Saltdal. Han nevner at i 1900 hadde 120 mann arbeidet med å bygge 413 båter, av dette var det skøyter, dorryer, spissbåter, listerbåter, nordlandsbåter, kjekser og joller. Hver mann hadde da bruk 20 arbeidsuker hver dette året. Det produseres både klinkede og kravellbygde båter.[8]

Omkring 1900-tallet ble det vanlig med motor (dieselmotor) i fiskefartøyene istedenfor seil. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget på Rognan bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne var kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». På 1930-tallet arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Johan Drage får flere ganger medalje for sine gode båter, og leverer fiskebåter fra Grense Jakobselv til Stad, dessuten til Finland og Island. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage 330 nybygg, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. Båtene bygges opp til 120 fot, og i tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.[5]

Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med tiden, men driftsbygningene var dårlige, og de gamle naustene var falleferdige. Frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller for arbeidsfolk. Moderniseringen kom utover etterkrigstiden. Et spesielt forhold med bedriftene var den svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter vanlig arbeidstid. Helt opp til nå har det vært bygget tradisjonelle båter på Rognan, en jekt ble bygget så sent som i 1996.[5]

Referanser

Litteratur