Bastøy skolehjem: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Bastø skolehjem - no-nb digifoto 20160119 00038 NB NS 000168X.jpg|Hovedbygningen, idag administrasjonbygg og matsal for [[Bastøy fengsel]].|[[Narve Skarpmoen]]}}

'''[[Bastøy skolehjem]]''' var en institusjon på øya [[Bastøy]] i [[Oslofjorden]] som skulle etter formålet være en skole gutter som kom fra hjem med omsorgsvik og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970.

== Bakgrunn ==

I 1896 kom ''Lov om omsorg for forsømte barn'' («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. I denne ble blant annet den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Loven gjorde skolehjemmene statlige og skulle være et stasningsfelt som skulle gi de yngste lovovertrederne opphold i statlige skolehjem i steden for fengselsstraff. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer.

Loven forpliktet staten til å opprette nye institusjoner for «vanartede barn». Tanken var å oppdra barn som levde under omsorgssvikt og fattige kår. Vanskelige barn skulle sendes på skolehjem rundt om i landet. Skolehjemmene hadde skolebygg, internater med store sovesaler og verksteder for opplæring og produksjon. Alle ble plassert i landbruksområder, både for isolasjon, og for at gårdsarbeid kunne være et pedagogisk og disiplinerende tiltak samt bidra til husholdet og gi inntekt til driften.

== Driften ==

I 1900 var skolehjemmet klart for innflytting og første elev kom 11. oktober 1900. I 1903 og 1905 kom det ytterligere to internatbygninger til på plass. Det var kapasitet til 30 gutter i hvert internat, og budsjettet lå gjerne på 90 elever – men normalt var det omkring 100, og til tider kunne det komme helt opp i 150.  

Fra opprettelsen og fram til 1915 skulle skolehjemmet på Bastøy være et såkalt «strengere skolehjem», for de vanskeligste guttene, som andre skolehjem ikke klarte å ta seg av.  

Et eksempel er [[Johannes Andersen (1898–1970)|Johannes Andersen]], som her fikk kallenavnet «Gulosten», som ble satt fri og dro til sjøs da han som 15 årlig truet med selvmord da han fikk greie på at moren var dødssyk uten at noen hadde fortalt ham det.

Ved ankomst på øya ble alle kortklipt, avluset og fratatt alt av personlige klær og eiendeler. Sovesalene hadde gitter foran vinduene, døren var låst og klærne ble oppbevart i et lukket rom. Ansatte overvåket guttene gjennom kikkhull. Guttene ble ikke tiltalt ved navn, kun ved nummer og bokstav. Hver dag var det fastsatt 14 timer «program», stort sett hardt fysisk arbeid skulle kunne være i fjøset, i grisebingen, på jordet eller i smia. Etter hver arbeidsdag ble guttene dusjet i iskaldt vann. På lørdag ble de vasket med kokende såpevann. Gjennom streng disiplin skulle guttene «oppdras og formes».