Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift: Forskjell mellom sideversjoner

Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift (vis kilde)

Sideversjonen fra 19. nov. 2018 kl. 13:25

7 byte fjernet , 19. nov. 2018

→‎Lokomotiver

Thor Olav Brattensborg (Thorbrat)

Skribenter

6 941

redigeringer

@@ Linje 176: / Linje 176: @@
 Erfaringene med type 26 på Bergensbanen var overveiende positive, med tilnærmet den maksimale ytelsen man den gang kunne få ut av et lok med 12 tonns aksellastbegrensning. I løpet av få år etter åpningen i 1909 ble banen forsterket til 14 tonns aksellast, og det banet veien for tyngre lok med høyere ytelse. Derfor ble det bestilt en større utgave av 26-lokene, benevnt type 31a. Dette skulle bli det ultimate Bergensbaneloket, hvorav de to første (nr. 284 og nr. 285) ble bygget av Thune i [[1915]]. I 1920 bygget Thune nr. 319 og 320, men det viste seg at dampforbruk og kullforbruk ble litt for stort. I 1921 kom derfor compoundvarianten av type 31b, som var det optimale lokomotivet etter den tidens teknologi. 31a ble deretter mye brukt i arbeidstog og snøryddingstog. Under 1. verdenskrig kom også type 30a på Bergensbanen, men hadde en litt for liten kjelkapasitet i stigningene.
-Type 31 ble bærebjelken i togdriften på Bergensbanen helt frem til Di3 overtok i hovedtogene i 1957. Deretter ble damplok fortsatt brukt i snøryddingstjenesten, som reserve, i arbeidstog og i ekstratog. Ingen av de 16 31-maskinene ble utrangert med engang, men først nr. 427 01. april 1961. To av dem stod som reserve på Ål helt til våren 1970. Da ble 31-epoken på Bergensbanen definitivt avsluttet med siste reis for de to stallkameratene (lok nr 285 og 320), nedrigget og slept av et ellok til NSBs verksted på Grorud for hugging eller som det mer pietetsfullt heter: Til de evige skinnestrenger. Tilfeldighetene ville at artikkelforfatteren fikk et glimt av ekvipasjen ved passering Grefsen denne vårdagen. Det ble en sterk kontrast til et tidligere synsinntrykk på netthinnen: Et tospann av topptrimmede artsfrender i full kraftutfoldelse med dagtoget Oslo-Bergen i stigningen opp mot Movatn en vinterdag i 1950-årene. Type 31 gikk også i godstog, men i 1920 kom det første egentlige godstogslokomotivet på høyfjellet, type 33. Det hadde en toppfart på kun 45 km og var ikke kraftig nok i stigningene. I 1926 fikk den derfor en avløser i den langt større type 39a, som kom fra malmtrafikken på Ofotbanen og bygget om for å gå på den litt svakere Bergensbanen. Type 39 kom derfor til å trekke de stadig tyngre godstogene over fjellet fram til Di3 overtok i november 1958. I 1949 ble også type 63a, stortyskerne, utprøvet over Finse, men de klarte ikke å holde ruten, på tross av sin størrelse. De ble derfor heller benyttet i godstogene mellom Hønefoss og Ål. Type 28 kom også fra Ofotbanen og gikk mye samtidig med type 33 på Vossebanen etter 2. verdenskrig. Disse var av nesten samme konstruksjon.
+Type 31 ble bærebjelken i togdriften på Bergensbanen helt frem til Di3 overtok i hovedtogene i 1957. Deretter ble damplok fortsatt brukt i snøryddingstjenesten, som reserve, i arbeidstog og i ekstratog. Ingen av de 16 31-maskinene ble utrangert med engang, men først nr. 427 01. april 1961. To av dem stod som reserve på Ål helt til våren 1970. Da ble 31-epoken på Bergensbanen definitivt avsluttet med siste reis for de to stallkameratene (lok nr 285 og 320), nedrigget og slept av et ellok til NSBs verksted på Grorud for hugging eller som det mer pietetsfullt heter: Til de evige skinnestrenger. Tilfeldighetene ville at artikkelforfatteren fikk et glimt av ekvipasjen ved passering Grefsen denne vårdagen. Det ble en sterk kontrast til et tidligere synsinntrykk på netthinnen: Et tospann av topptrimmede artsfrender i full kraftutfoldelse med dagtoget Oslo-Bergen i stigningen opp mot Movatn en vinterdag i 1950-årene. Type 31 gikk også i godstog, men i 1920 kom det første egentlige godstogslokomotivet på høyfjellet, type 33. Det hadde en toppfart på kun 45 km og var ikke kraftig nok i stigningene. I 1926 fikk den derfor en avløser i den langt større type 39a, som kom fra malmtrafikken på Ofotbanen og bygget om for å gå på den litt svakere Bergensbanen. Type 39 kom til å trekke de stadig tyngre godstogene over fjellet fram til Di3 overtok i november 1958. I 1949 ble også type 63a, stortyskerne, utprøvet over Finse, men de klarte ikke å holde ruten, på tross av sin størrelse. De ble derfor heller benyttet i godstogene mellom Hønefoss og Ål. Type 28 kom også fra Ofotbanen og gikk mye samtidig med type 33 på Vossebanen etter 2. verdenskrig. Disse var av nesten samme konstruksjon.
 === Vogner ===