Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift: Forskjell mellom sideversjoner

Tanken om en jernbane mellom Bergen og Kristiania ble trolig første gang antydet i en artikkel i bladet Vikingen 22.04.[[1871]] med tittelen Hvor skal vi ha jernbaner og hvordan skal vi bygge dem? Noen måneder senere kom det et innspill i Bergensposten, forfattet av Hans Andreas Tanberg Gløersen.  Her beskriver han et helt konkret forslag til linjeføring: Fra Bergen til Vossevangen, opp Raundalen, over fjellet til [[Hallingdal]] og ned til sørenden av Krøderen, med kobling til [[Krøderbanen]].  I tilbakeblikk må det sies at den samferdsels- og samfunnsinteresserte Gløersen var meget fremsynt.  Forslaget hans er nesten identisk med linjeføringen som ble valgt da Bergensbanen skulle bygges, med unntak for strekningen fra Krøderen mot Kristiania. Til overmål var han inne på å føre banen fra et punkt øverst i Raundalen, ned Flåmsdalen til Aurlandsvangen og over til Hol. En del av denne traseen kjenner vi igjen i dag som Flåmsbanen.

Bergenserne humret nok over at det sterke engasjementet kom fra en Kristianiamann bosatt på Voss.  Hvordan kunne han ha blitt inspirert til dette?  Svaret er kanskje at jurist og forstmester Gløersen hadde studert i [[Tyskland]] og blant annet erfart hvorledes det ble bygget ut banelinjer mellom byene – spiren til det som i dag kalles «InterCity». Kjennskap til den systematiske utbyggingen i Europa kunne overbevise flere enn Gløersen om at Norges to største byer trengte en jernbaneforbindelse.

Bakgrunnen var erkjennelsen av at de «gamle transportformer» mellom vest og øst, vei- og sjøtransport, var utilfredstillende.  Riktignok var den bergenske hovedvei over Fillefjell blitt en noenlunde kjørbar sommervei allerede i 1804 og betydelig utbedret rundt 1850, men uegnet for effektiv transport av større mengder gods og passasjerer.  Adskillig bedre var transportmulighetene på sjøen, der det var mulig å reise med ruteskip mellom Bergen og Kristiania siden 1829.  Skipene hadde kapasitet, men frekvens og regularitet var et ankepunkt. (En kuriositet er at kystruten – også kalt postbåten – overlevde helt til [[1969]]).