Bjørnerudmordene
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Bjørnerudmordene. «Dobbeltmordet på Bjørnerud i 1876 er et gys i kriminalhistorien», skriver lokalhistorikeren Lise Henriksen. Plassen Bjørnerud i daværende Aker herred (nå Oslo)lå idyllisk oppe i hellingen mot Ljabruveien midt mellom Hauketo og Bjørndal. Opprinnelig var det en husmannsplass under gården Bjørndal, men den ble eget bruk i 1896. Jordveien var på 25 mål. Etter utbyggingen i området er det i dag knapt mulig å peke ut stedet der husene lå.
En udåd som brakte samtiden til å stivne av redsel var mordet på de to pikene på gården Bjørnerud ved Ljabru. For oss nåtidsmennesker som har opplevd to verdenskriger og er blitt vant med forbrytelser, mord og redselsgjerninger, er dette ikke mere enn det som hører til dagens orden. Men den gang var det noe uhørt. I lang tid etterpå torde foreldrene ikke slippe sine døtre av syne på egen hånd. Gamle mennesker som lever ennå og som hørte sine foreldre fortelle om det fryktelige mordet, de rykker tilbake og kjenner det risler kaldt nedover ryggen ved tanken på dette.
Mordene
Mordene gikk for seg den 28. november 1876. Det var på plassen Bjørnerud under gården Bjørndal ved Ljabru. Morderen ble aldri grepet. Avstanden mellom Bjørnerud og hovedstaden var nok den gang temmelig drøy. Men likevel bør oppdagertjenesten klandres. I en gammel falmet dagbok av en aktet politiembetsmann på Nordstrand, får vi vite noe mer: Natten til 29. november 1876 anmeldte lensmannen i Østre Aker til Nordstrandspolitiet, at to piker var myrdet i fjøset på plassen Bjørnerud ved Ljabru. De to pikene, den 17 år gamle datteren på Bjørnerud, Marthea Karoline Jensen og den 8 år gamle pleiedatter og legdslem Amanda Andersen, hadde ligget halvnakne i sitt blod på fjøsgulvet. Det ble straks gitt meddelelse til politikammeret i Kristiania. Husmannen, Jens Larsen, arbeidet på Smålensbanen denne dagen var han av sted for å hente lønning, så kona Unni og pikene var alene på plassen. Hun var den første som oppdaget ugjerningen. Den eldste datteren hadde på formiddagen gått i fjøset for å stelle kyrne. Men da datteren ble så lenge borte, sendte hun den yngre piken avsted for å se etter henne. Småpiken ble også borte. Moren gikk da selv i fjøset. Og hva hun der ble vitne til kan lettere tenkes enn beskrives. Moren besvimte og falt om på fjøsgulvet. Da hun igjen kom til seg selv, tok hun til å skrike, så folkene på naboplassen, Næbbet, hørte henne og kom henne til hjelp. Etter en fryktelig forvirring, hadde en så stor åndsnærværelse at han sprang til Ljanshøyden og meldte det passerte. Der ble folk også helt forvirret. Ingen tenkte på å gjøre noe. Endelig kom mannen på Bjørndal tilstede, og han var det som fikk fatt i lensmannen. Men innen han innfant seg var alle spor i nysnøen uthvisket. Han kunne intet foreta seg. Isteden mistenkte han hver og en av sognets bra folk. Så reiste han til politikammeret i Kristiania, hvortil han kom klokken 12 om natten. Han henvendte seg til vakthavende på ordensavdelingen – og denne satte seg straks i forbindelse med detektivavdelingen. Vakthavende på detektivavdelingen lå imidlertid på sofaen så full at det ikke var mulig å få liv i ham. Betjenten ved ordensavdelingen skrev da følgende lapp som han la på bordet: Lensmannen i Østre Aker anmelder: ”I går ble her på plassen Bjørnerud ved Ljabru myrdet to piker i fjøset.” Tilfellet gjorde at det ved 6-tiden på morgenen kom en oppdagelsesbetjent inn på vakten og fikk se seddelen om mordet. Han alarmerte straks en embetsmann og betjenter. Straks ble det sendt to betjenter av sted til mordstedet for å ta fatt på etterforskningen. To dager senere kom de tilbake med uforrettet sak. Fogden i Aker ble så budsendt og det holdtes råd på politikammeret, men det kom det ikke noe ut av heller. Morderen var og ble sporløst borte. Imidlertid rømte en oppsynsmann ved jernbaneanlegget til Amerika fordi han hadde begått noen pengefalsknerier. Likene av begge pikene ble funnet i en bås. Den eldste var voldtatt og hodeskallen var knust. Den yngste var slått i hjel med en hammer. Hammeren var stjålet fra en smie ved krysset av Ekebergveien og Nordstrandsveien. Obduksjonsprotokollen var av en slik beskaffenhet at Aftenposten ikke ønsket å gjengi den.
Etterforskningen
En svenske som var straffet for mord i Sverige, og som hadde blødd neseblod morddagen og fått blod på klærne ble arrestert. Han ble løslatt et par dager senere. Men så lenge han levde gikk han under navnet Bjørnerudmorderen. Han tok seg meget nær av dette og levde til sin død i en skogshytte oppe i Ekebergskogen (ved Grorud står det enkelte steder). Morddagen var det lønningsdag for mellom 300 og 400 arbeidere som arbeidet på Smålensbanen (Østfoldbanen). Oppdagelsessjefen måtte døyve mange vondord for sin ledelse av etterforskningen. Kritikken var skarp, og folk ble aldri ferdig med saken. Mistanker og gjetninger rammet både på kortere og lengre hold, og det var ikke bare svensken i Ekebergskogen som måtte lide under mystiske hentydninger og økenavn alle sine dager. Oppdagelsessjefen satte en oppsynsmann som han hadde særlig tillit til, til å finne ut hvem som hadde vært/ikke vært på arbeid morddagen. Han var så korrupt at han laget lister for å vise at han hadde gjort en utmerket jobb. Da dette ble kjent, rømte han til De forenede stater. I 1892 inneholdt Morgenbladet en melding fra Amerika om at man hadde funnet morderen i et sinnssykehus i Minnesota. En bror av de myrdede reiste til asylet. Han gjenkjente den sinnssyke som en av jernbanearbeiderne fra Ljan. Men morder var han ikke. I lensmann Wetlesens tid kom det melding fra Lillestrøm om en mann som hadde tilstått mordet. Det stemte heller ikke. Senere kom det brev fra en prest i Amerika om at en mann på dødsleiet hadde tilstått for presten at han var morderen. 200 Specierdaler var satt opp som belønning for opplysninger som kunne lede til ”Hammermorderens” pågripelse. Men ennå den dag i dag betegnes denne skrekkelige ugjerningen som uoppklart.
Gravstøtten
Støtten på Nordstrand kirkegård over de to drepte pikene er vakker, men preget av sin alder. Gravstøtten har følgende tekst: Herunder hviler de paa Bjørnerud den 28de November 1876 myrdede Piger MATHEA KAROLINE JENSEN født 27. October 1859. AMANDA ANDERSEN født 12. Mai 1868.
Elskede og savnede
Kilder
Fet tekstTegninger av Caroline E Inglingstad og Monique Anne Smeland Mesquita begge elever ved Brannfjell skole. Foto utlånt fra Søndre Aker historielag. Lars Forseth artikkel i Nordstrands Blad 27. juli 1962. Nordstrands Blad 8. august 1976 og 4. august 2000. Diverse av Lise Henriksen.