Veiledere, Administratorer
114 951
redigeringer
{{bm}}
({{bm}}) |
|||
| (3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Bodo1800-tallet.jpg|Maleri av Peter Frederik Wergmann (1802–1869). Til høyre ligger Nyholmen med skansen. Flagget med [[unionsmerket]] tyder på at dette er malt etter 1844, men byen hadde nok ikke endra seg så veldig mye siden Bodøsaken sto på.}} | |||
'''[[Bodøsaken]]''' var en smuglersak i [[Bodø]] i 1818. Den lokale hovedmannen bak smuglingsforsøket var handelmann [[Carl Johan Gerss]], som forsøkte å ta inn varer for sin engelske handelspartner [[John Everth]] uten å fortolle dem. Forsøket ble avslørt, og dette utløste flere dramatiske hendelser og en stor skandale som også fikk politiske konsekvenser. | '''[[Bodøsaken]]''' var en smuglersak i [[Bodø]] i 1818. Den lokale hovedmannen bak smuglingsforsøket var handelmann [[Carl Johan Gerss]], som forsøkte å ta inn varer for sin engelske handelspartner [[John Everth]] uten å fortolle dem. Forsøket ble avslørt, og dette utløste flere dramatiske hendelser og en stor skandale som også fikk politiske konsekvenser. | ||
| Linje 40: | Linje 41: | ||
I den første engelske redegjørelsen fra juni 1819 var hele saken snudd på hodet. Det var Everth som hadde forfatta den, og det ble framstilt som om han var offer for handelsmenn fra Bergen og Trondheim og norske embetsmenn som gikk disses ærend. Han beskrev arresten på Hernes som en underjordisk kjeller der de nesten ble oppspist av rotter – han bodde som nevnt i virkeligheten i finstua. Angrepet på Nyholmen ble framstilt som et forsøk på å ta tilbake varer som var urettmessig beslaglagt. | I den første engelske redegjørelsen fra juni 1819 var hele saken snudd på hodet. Det var Everth som hadde forfatta den, og det ble framstilt som om han var offer for handelsmenn fra Bergen og Trondheim og norske embetsmenn som gikk disses ærend. Han beskrev arresten på Hernes som en underjordisk kjeller der de nesten ble oppspist av rotter – han bodde som nevnt i virkeligheten i finstua. Angrepet på Nyholmen ble framstilt som et forsøk på å ta tilbake varer som var urettmessig beslaglagt. | ||
Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til [[Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]]. | Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til sokneprest [[Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]]. | ||
Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Christian Holst (1776–1863)|Poul Christian Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del. | Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Christian Holst (1776–1863)|Poul Christian Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del. | ||
| Linje 63: | Linje 64: | ||
[[Kategori:Bodø kommune]] | [[Kategori:Bodø kommune]] | ||
[[Kategori:1810-åra]] | [[Kategori:1810-åra]] | ||
{{bm}} | |||