Bolignøden i Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Sagene menighet red 17.jpg|Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet.}}

'''[[Bolignøden i Oslo]]''' er gammel som byen selv, heter det. Men utover på [[1900-tallet]] ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.

== Leiebyen ==

Fram mot midten av [[1900-tallet]] var [[Oslo]] først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. <noinclude>Samme år stod 14&nbsp;161 familier, eller 36&nbsp;448 voksne og 7&nbsp;148 barn på Oslo leiegårdskontors lister over hussøkende. </noinclude>Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på [[Grunerløkka]] var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. <br /></onlyinclude>

I [[Statsarkivet i Oslo]] fins et arkiv som illustrerer den vanskelige situasjonen på hovedstadens utleiemarked. I 1950 var Leif Brattested og kona på jakt etter husvære, uten særlig hell. For å finne ut hvordan situasjonen på leiemarkedet egentlig var, rykket han inn en annonse i [[Aftenposten]] med teksten ”Hybelleilighet til leie. Bill. mrk. rimelig.” Noen dager senere fikk han beskjed om å komme og hente en pakke på posten. Pakken veide flere kg og inneholdt over tusen svar på annonsen. Brevene er et vitnesbyrd om den omfattende bolignøden etter krigen. Mange inneholder historier om desperate mennesker på jakt etter husvære. Her fantes ektepar med og uten barn som hadde bodd hver for seg i årevis, folk som bodde på sofaen til venner eller familie, folk som hadde bodd på hotell eller pensjonat helt siden krigen, forlovede par som måtte vente i mange år før de kunne gifte seg, og en alenemor som måtte la sønnen bo på barnehjem fordi hun ikke hadde noe sted å bo. De fleste av brevskriverne hadde faste og godt betalte jobber, uten at det hjalp noe i kampen om husvære.<ref>http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450-02000000271636</ref>

==Visjonene==

==Kong Haakon talte om bolignøden==

«Jeg har siden krigen fått mange brev og vi har folk rundt omkring i landet som har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem en bolig. Desverre så er det ikke lykkes og desverre var det umulig å gjøre det. Men jeg føler meg ganske sikker på at vi må ta det spørsmål opp fordi det er så mange landsmenn som lider på grunn av at de ikke har kunnet få sitt eget hjem. Hvis jeg i dag kunne uttale et ønske, så skulle det bli at vi – innen ikke altfor lang tid – kan få bygget tilstrekkelig så hver norsk kan få sitt eget hjem. (Kjempeapplaus) Jeg vil takke hele det norske folk for all den elskverdighet og tillit som de har vist meg gjennom alle disse år. Det har bidratt til å gi meg selv styrke til å utføre den gjerning som jeg påtok meg i 1905. Og jeg vil slutte med å ønske at enhver nordmann skal kunne få sitt eget hjem således at vi alle sammen i Norge er et lykkelig land.»

I en nyttårstale til det norske folk tok også kronprinsesse Märtha opp boligproblemet.

*Alsvik, Bård: Fra bygd til by: urbaniseringen av Groruddalen 1948-1998. - Oslo: Oslo byarkiv, 1998.

*Bjørnsen, Bjørn: Norge etter 1945: 30 års norgeshistorie sett gjennom avisenes spalter ; billedred.: Marion Rødland. - Oslo: Cappelen, 1975.

*Hennum, Sigurd B.: De glade 50-årene. - Oslo: Schibsted, cop. 1992.

*Kagge, Gunnar: Vårt århundre. - [kart: Geir Steigan]. - [Oslo]: Familievennen forlag, 1997.

{{er det her}}

{{f2}}

[[Kategori:Oslo kommune]]

[[Kategori:Boutvikling]]