Bondeaksjonene 1818: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Intelligentssedlene 27-07-1818.jpg|<small>27 bønders adresse til Norges Storting, 20. juli 1818, publisert i Christiania Intelligentssedler 27. juli s.å.</small>}}'''[[Bondeaksjonene 1818|Bondeaksjonene i 1818]]''', også ofte omtalt som «bondetogene», «bondeurolighetene», «bonderøra» med mer, var en organisert protestbevegelse som rettet seg spesielt mot virkningene av [[Sølvskatt og formuesskatt 1816|sølvskatten 1816]], og mot Stortingets finans- og pengepolitikk generelt. Aksjonene var også uttrykk for mistro til embetsstanden og til dels også til selve det politiske systemet. Protestbevegelsen hadde et visst innslag av vilje til å avskaffe Stortinget og vende tilbake til en eneveldig styreform.  

{{thumb|Halvor Hoel 1766-1852.jpg|<small>Halvor Hoel (1766-1852), den antatte hovedmannen bak «bonderøra». Tegningen fra Hoels eldre dager er visstnok utført av en sønnesønn.</small>}}

Det nye stortinget trådte sammen 1. februar 1818. Ganske raskt begynte det å strømme inn petisjoner og resolusjoner fra allmuen om å få utsettelse både med skattene og de tvungne innskuddene i Norges bank og om å få bedret adgangen til lån. Særlig oppmerksomhet vakte en søknad til Stortinget datert 22. mars fra Halvor Hoel og [[Peder H. Aske]] sammen med 59 andre bønder fra Hedmarken. Det er godtgjort at Halvor Hoel nå arbeidet fram et aksjonsnettverk over mange bygder, og laget brevformularer til undertegning. Ett eksempel er en søknad datert 13. juni 1818 undertegnet av ca. 100 menn og noen kvinner fra [[Ål]], [[Nes]] og [[Flå]] i [[Hallingdalen]] og overlevert Stortinget ved St. Hans. En klage undertegnet 11 mann på vegne av allmuen i [[Hole]] på [[Ringerike]] stod å lese i [[Christiania Intelligentssedler]] den 18. juni.

Ved blant annet bruk av løpesedler, brev og budstikke og personlig agitasjon var åpenbart en forholdsvis samordnet bevegelse i ferd med å ta form fra tidlig våren. I midten av april fant det sted en rekke samlinger i [[Asker]], [[Modum]], [[Eiker]] og andre sogn i [[Buskerud]]. Sjefen for [[Politidepartementet (1814–1818)|politidepartementet]], statsråd [[Diriks]], kunne den 18. april rapportere til kongen at aktivitetene konsentrerte seg til disse bygdene, samt [[Ringerike]] og [[Hedmark]].

Stortinget ble oppsøkt av flere bondedeputasjoner. Spesielt verdt å merke seg er den 30 mann sterke flokken som møtte opp og overleverte en adresse den 22. juli 1818 med anmodning om å få den behandlet i stortingsmøte. Et flertall på Stortinget nektet å la adressen leses opp under forhandlingene der. Dette vakte harme og frustrasjon blant bøndene. De fikk da i stedet adressen trykt i Intelligentssedlene noen dager seinere. Skrivet var da undertegnet av 27 bønder med angivelse av hvilke bygder de representerte. De kom fra henholdsvis [[Nes]], [[Flå]] og [[Gol]] i [[Hallingdal]], [[Hole]] og [[Norderhov]] på [[Ringerike]], [[Biri]] og [[Vardal]] på [[Vestoppland]], [[Gran kommune|Gran]] på [[Hadeland]], [[Grue kommune|Grue]] i [[Solør]], [[Valdres|«Valders og ytre Ourdal»]], [[Nes kommune (Hedmark)|Nes]], [[Ringsaker]] og [[Vang i Hedmark|Vang på Hedmarken]], og [[Nes]] på [[Romerike]].

Myndighetene tok sine forholdsregeler etter de meldingene de fikk. Oberstløytnant Sparre på Hedmarken hadde fått melding om at kanskje 2000 mann ville delta i marsjen, og han satte sine tropper i beredskap. De statsrådene som ikke var med på kroningsferden satt ganske kontinuerlig sammen. Vertshusholderne i Christiania og forstedene fikk forbud mot å ta inn demonstranter. Borgergardene i kjøpstedene i hele Akershus stift og sju kompanier av hæren ble satt i beredskap og fikk utlevert skarp ammunisjon. De demonstrerende bøndene hadde på den annen side hele veien vært påpasselig med at alle skulle møte ubevæpnet.

Marsjen ble likevel en fiasko sett fra aksjonistenes side. Bare de fra Valdres og Ringerike viste seg å komme av gårde. De kom den 29. august til Jonsrud i [[Lommedalen]] i [[Bærum]]. Da var Carl Johan for lengst dradd fra Christiania. Det var trolig en viktig grunn til at det gikk greit for fogden i distriktet, [[Jacob Tullin Thams]], å overtale bøndene til å snu, da han møtte dem der. Fogd Thams skal ha avtalt med bøndene å reise til Christiania og overbringe allmuens nød og krav. Thams gjorde som lovet og reiste til Christiania hvor han fikk snakke med flere myndighetspersoner og ble lovet at det skulle komme svar på bøndenes søknader. I Gol var det også samling av bønder som hadde tenkt seg til Christiania, men de ble stanset etter formaning fra presten [[Abraham W. Støren]].

{{thumb|Sebbelows finansplan 1818.jpg|<small>Sebbelows finansplan lovte ikke så rent lite: ... strax at afhjælpe det Norske Folks Nød, Frygt og Pengetrang, ved uopholdelig at give det tilbage Alt, hvad det har været aftvunget til den tvungne Banks Fond og siden at gjøre det stort og lykkeligt ved et stadigt Pengevæsen og en forbedret Agerdyrkning m.m.</small>}}

Nøden i landet var så stor at «en Mængde Mennesker ikke have Føden til Munden». «Formedelst Pengemangel» var det umulig å skaffe tilstrekkelig med såkorn. Bøndene fryktet å måtte gå fra gård og grunn. Skattene, pengenedskrivningen («2 s[killing] for en gammel Daler») og seddelinndragningen hadde tvunget mange til å bortpante og selge til spottpris «vore uundværligste Huusfornødenheder».

Rettsforfølgelsen i etterkant av bondetogene ble organisert gjennom tre ulike kommisjoner: en forhørskommisjon, en undersøkelseskommisjon og en domskommisjon. Materialet etter disse oppbevares i Riksarkivet.<ref>{{arkivportalen|arkiv=no-a1450-01000001367261|Justisdepartementet, Kommisjon i saken mot Halvor Hoel}}</ref>

Halvor Hoel og Peder Aske ble mistenkt av domskommisjonen for majestetsforbrytelse og landsforæderi og for ha medvirket eller oppmuntret til folkeforsamlinger. Halvor Hoel ble frifunnet på alle punkter, mens Peder Aske ble dømt etter forordningen av 5. juli 1765 for å ha fått i stand forsamlinger og ha handlet som en formann. Som hovedmenn for uroen i Hallingdal ble to hallingdøler utpekt, [[Ole Olsen Berg]] («Kniplingsdunken») og [[Østen Ormerud]]. De ble begge dømt til to års festningsarbeid. En til av de 19 tiltalte ble frifunnet, mens minstestraffen for de domfelte var fem dagers fengsel.

 

<references />