322 840
redigeringer
→Tredje fase (1184 til 1240)
| Linje 47: | Linje 47: | ||
Det utløsende for ny strid var Inge Bårdssons død. Birkebeinerne valgte [[Håkon IV Håkonsson]] til konge. Det ser ut til at Filippus forsøkte seg på en konspirasjon med en av rikets sterke menn, [[Skule Bårdsson]], som var Inge Bårdssons halvbror. Han hadde egne ambisjoner om å kreve tronen, men ble i stedet leer for [[hird]]en. Men innen brevet til Skule kom fram var Filippus død, antagelig av naturlige årsaker. Birkebeinernes nye konge hadde et sterkt krav på tronen, for han var sønn av [[Håkon Sverresson]]. Årsaken til at han ikke hadde blitt valgt til konge i [[1204]] var at han ble født etter farens død, så han var ukjent for dem. I dette tilfellet ser det ut til å være liten tvil om at farskapet er rettmessig angitt, i en tid hvor de fleste kongsemners påstander var mer eller mindre fri fantasi. Skule brukte slektskapet for hva det var verdt, og klarte å få baglerne til å akseptere Håkon Håkonsson som konge. Flokken deres ble oppløst, og birkebeinernes største fiende var historie. | Det utløsende for ny strid var Inge Bårdssons død. Birkebeinerne valgte [[Håkon IV Håkonsson]] til konge. Det ser ut til at Filippus forsøkte seg på en konspirasjon med en av rikets sterke menn, [[Skule Bårdsson]], som var Inge Bårdssons halvbror. Han hadde egne ambisjoner om å kreve tronen, men ble i stedet leer for [[hird]]en. Men innen brevet til Skule kom fram var Filippus død, antagelig av naturlige årsaker. Birkebeinernes nye konge hadde et sterkt krav på tronen, for han var sønn av [[Håkon Sverresson]]. Årsaken til at han ikke hadde blitt valgt til konge i [[1204]] var at han ble født etter farens død, så han var ukjent for dem. I dette tilfellet ser det ut til å være liten tvil om at farskapet er rettmessig angitt, i en tid hvor de fleste kongsemners påstander var mer eller mindre fri fantasi. Skule brukte slektskapet for hva det var verdt, og klarte å få baglerne til å akseptere Håkon Håkonsson som konge. Flokken deres ble oppløst, og birkebeinernes største fiende var historie. | ||
Tiden var imidlertid ikke inne til å få virkelig fred i riket. Den nye opprørsflokken [[ribbungene]] dukket opp, med [[Sigurd Ribbung]] som kongsemne og leder. Han hevdet å være sønn av [[Erling Steinvegg]]. Om han var det eller ikke spiller liten rolle, Erling Steinvegg ble aldri noe mer enn baglernes kandidat til tronen, i motsetning til Filippus som fikk en stilltiende aksept fra birkebeinerne etter forliket ved Kvitingsøy. Ribbungenes opprør skulle vare i ti år, inntil Sigurd døde av naturlige årsaker og flokken ble oppløst. | Tiden var imidlertid ikke inne til å få virkelig fred i riket. Den nye opprørsflokken [[ribbungene]] dukket opp, med [[Sigurd Ribbung]] som kongsemne og leder. Han hevdet å være sønn av [[Erling Steinvegg]]. Om han var det eller ikke spiller liten rolle, Erling Steinvegg ble aldri noe mer enn baglernes kandidat til tronen, i motsetning til Filippus som fikk en stilltiende aksept fra birkebeinerne etter forliket ved Kvitingsøy. Ribbungenes opprør skulle vare i ti år, inntil Sigurd døde av naturlige årsaker og flokken ble oppløst. [[Slittungene]] kom også i 1217, med [[Bene Skinnkniv]] som leder. Han hevdet å være sønn av Magnus Erlingsson. Denne flokken ble slått i 1219 av en allianse av tidligere baglere og birkebeinere. | ||
Den største trusselen mot freden viste seg nå ikke å være verken langsinte baglere eller nye opprørsflokker med mer eller mindre ekte arvinger, men kongens nærmeste mann. Skule Bårdsson hadde som nevnt ønsket tronen selv, og i [[1223]] fremmet han denne tanken på et møte i [[Bergen]]. Han fikk ikke gjennomslag for dette, og Håkon ble bekreftet som konge av rikets fremste menn. Håkon viste seg å vokse opp til en dyktig konge, og Skules makt minsket som en følge av dette. For å sikre fred mellom dem ble det i [[1225]] bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter [[Margrete Skulesdatter]]. Dette skjedde, og Skule ble morfar til Norges neste konge, [[Magnus Lagabøte|Magnus Håkonsson]], mer kjent som Magnus Lagabøte. I [[1237]] fikk Skule tittelen [[hertug]], som den første i Norge. Bare en annen skulle få denne tittelen senere, hans oldebarn [[Håkon V Magnusson]]. Skule skulle allikevel gå for langt til slutt. I [[1239]] fikk han seg selv hyllet som konge på Øyrating, og gikk til åpent opprør mot Håkon. Han led nederlag i [[slaget om Oslo 1240|slaget om Oslo]] i [[1240]], og søkte tilflukt i [[Elgeseter kloster]] i Nidaros. Håkons menn fulgte ham dit, og satte klosteret i brann. Skule ble trukket ut og drept sammen med noen av sine menn. | Den største trusselen mot freden viste seg nå ikke å være verken langsinte baglere eller nye opprørsflokker med mer eller mindre ekte arvinger, men kongens nærmeste mann. Skule Bårdsson hadde som nevnt ønsket tronen selv, og i [[1223]] fremmet han denne tanken på et møte i [[Bergen]]. Han fikk ikke gjennomslag for dette, og Håkon ble bekreftet som konge av rikets fremste menn. Håkon viste seg å vokse opp til en dyktig konge, og Skules makt minsket som en følge av dette. For å sikre fred mellom dem ble det i [[1225]] bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter [[Margrete Skulesdatter]]. Dette skjedde, og Skule ble morfar til Norges neste konge, [[Magnus Lagabøte|Magnus Håkonsson]], mer kjent som Magnus Lagabøte. I [[1237]] fikk Skule tittelen [[hertug]], som den første i Norge. Bare en annen skulle få denne tittelen senere, hans oldebarn [[Håkon V Magnusson]]. Skule skulle allikevel gå for langt til slutt. I [[1239]] fikk han seg selv hyllet som konge på Øyrating, og gikk til åpent opprør mot Håkon. Han led nederlag i [[slaget om Oslo 1240|slaget om Oslo]] i [[1240]], og søkte tilflukt i [[Elgeseter kloster]] i Nidaros. Håkons menn fulgte ham dit, og satte klosteret i brann. Skule ble trukket ut og drept sammen med noen av sine menn. | ||