Borgerkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

Tiden var imidlertid ikke inne til å få virkelig fred i riket. Den nye opprørsflokken [[ribbungene]] dukket opp, med [[Sigurd Ribbung]] som kongsemne og leder. Han hevdet å være sønn av [[Erling Steinvegg]]. Om han var det eller ikke spiller liten rolle, Erling Steinvegg ble aldri noe mer enn baglernes kandidat til tronen, i motsetning til Filippus som fikk en stilltiende aksept fra birkebeinerne etter forliket ved Kvitingsøy. Ribbungenes opprør skulle vare i ti år, inntil Sigurd døde av naturlige årsaker og flokken ble oppløst. [[Slittungene]] kom også i 1217, med [[Bene Skinnkniv]] som leder. Han hevdet å være sønn av Magnus Erlingsson. Denne flokken ble slått i 1219 av en allianse av tidligere baglere og birkebeinere.

Den største trusselen mot freden viste seg nå ikke å være verken langsinte baglere eller nye opprørsflokker med mer eller mindre ekte arvinger, men kongens nærmeste mann. Skule Bårdsson hadde som nevnt ønsket tronen selv, og i [[1223]] fremmet han denne tanken på et møte i [[Bergen]]. Han fikk ikke gjennomslag for dette, og Håkon ble bekreftet som konge av rikets fremste menn. Håkon viste seg å vokse opp til en dyktig konge, og Skules makt minsket som en følge av dette. For å sikre fred mellom dem ble det i [[1225]] bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter [[Margrete Skulesdatter]]. Dette skjedde, og Skule ble morfar til Norges neste konge, [[Magnus Lagabøte|Magnus Håkonsson]], mer kjent som Magnus Lagabøte. I [[1237]] fikk Skule tittelen [[hertug]], som den første i Norge. Bare en annen skulle få denne tittelen senere, hans oldebarn [[Håkon V Magnusson]]. Skule skulle allikevel gå for langt til slutt. I [[1239]] fikk han seg selv hyllet som konge på Øyrating, og gikk til åpent opprør mot Håkon. Han led nederlag i [[slaget om Oslo 1240|slaget om Oslo]] i [[1240]], og søkte tilflukt i [[Elgeseter kloster]] i Nidaros. Håkons menn fulgte ham dit, og satte klosteret i brann. Skule ble trukket ut og drept sammen med noen av sine menn.