322 603
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb høyre|Sigrud Jorsalfarer gravsted Akershus.jpg|Det startet med Sigurd Jorsalfares død i 1130. Hans sønner kunne ikke enes, og det skulle gå over 200 år med stadig nye utbrudd av innbyrdeskrig før det igjen ble varig fred i landet.|Stig Rune Pedersen ( | {{thumb høyre|Sigrud Jorsalfarer gravsted Akershus.jpg|Det startet med Sigurd Jorsalfares død i 1130. Hans sønner kunne ikke enes, og det skulle gå over 200 år med stadig nye utbrudd av innbyrdeskrig før det igjen ble varig fred i landet.|Stig Rune Pedersen (2005)}} | ||
'''Borgerkrigstida''' er en betegnelse på tida fra [[1130]] til [[1240]] i norsk historie. Perioden preges av at kampen om makta i landet utløste åpen strid. Det var ikke intens, kontinuerlig krigføring, men tre faser med tildels sporadisk krigføring mellom forskjellige parter. Kunnskap om perioden er basert først og fremst på sagaer og krøniker, og begge disse kildetyper er notorisk usikre i sine angivelser av fakta som antall, datering osv. I senere år har man gjennom å sammenholde tekstene med arkeologiske funn kunnet bekrefte en del av det som fortelles, men detaljene må ofte anses som usikre. Kun fra den siste fasen har man bevart dokumenter som kan kaste direkte lys over personer og hendelser. | '''Borgerkrigstida''' er en betegnelse på tida fra [[1130]] til [[1240]] i norsk historie. Perioden preges av at kampen om makta i landet utløste åpen strid. Det var ikke intens, kontinuerlig krigføring, men tre faser med tildels sporadisk krigføring mellom forskjellige parter. Kunnskap om perioden er basert først og fremst på sagaer og krøniker, og begge disse kildetyper er notorisk usikre i sine angivelser av fakta som antall, datering osv. I senere år har man gjennom å sammenholde tekstene med arkeologiske funn kunnet bekrefte en del av det som fortelles, men detaljene må ofte anses som usikre. Kun fra den siste fasen har man bevart dokumenter som kan kaste direkte lys over personer og hendelser. | ||
| Linje 67: | Linje 67: | ||
[[Kategori:Borgerkrigstida| ]] | [[Kategori:Borgerkrigstida| ]] | ||
hevdet å være sønn av Inge Krokrygg, og ble hyllet som konge i [[1185]]. Han falt i [[slaget i Bergen 1188|slaget i Bergen]] i [[1188]], og hans opprørsflokk [[kuvlungene]] ble oppløst. [[Sigurd Magnusson]] og hans flokk [[øyskjeggene]] forsøkte seg også, med støtte blant annet fra Harald Maddadson Orknøyjarl. Også han møtte sitt endelikt i [[Hordaland]], i [[slaget ved Florvåg]] utenfor Bergen i [[1194]]. | |||
I [[1190]] ble konflikten med kirken så skarp at erkebiskop [[Eirik Ivarsson]] gikk i landflyktighet. I [[1194]] sørget han for å få pave Celestin IIIs støtte til å [[Leksikon:Bannlysing|bannlyse]] Sverre. De gjenværende biskopene gikk etter erkebiskopens ordre i eksil i Danmark sammen med ham. Biskopene planla neste trekk, og [[Nikolas Arnesson]] av [[Oslo bispedømme|Oslo]] utpeker seg som en sterk leder. Han var halvbror av Inge Krokrygg, og hadde blant annet kjempet for Magnus Erlingsson på Ilevollene, før han ble biskop. [[Inge Magnusson]], som ble hevdet å være sønn av Magnus Erlingsson, ble deres samlingsmerke, og krigerbiskopen Nikolas fungerte som flokkens leder. Denne flokken ble kalt [[baglerne]], etter ''bagall'' som betyr [[bispestav]]; koblingen til biskopene var svært sterk. Prestene støttet forøvrig i langt større grad Sverre. En kan også merke seg at biskopene nå fraviker kravet om ektefødte arvinger, for i den grad de trodde at Inge i det hele tatt var kong Magnus' sønn er det ingen mulighet for at han var ektefødt. | |||
Krigen mellom baglerne og birkebeinerne er den mest kjente delen av borgerkrigen, og den strakk seg langt utover Sverres levetid. Baglerne møtte Sverre i [[slaget om Oslo 1197|slaget om Oslo]] i [[1197]], der Sverre gikk seirende ut av striden. Baglerne holdt seg etter dette i lengre tid i [[Oplandene]], som sammen med [[Viken]] hadde vært deres maktbase. | |||
Sverre døde i Bergen i [[1202]]. Han ble den første norske kongen siden Sigurd Jorsalfare som døde av naturlige årsaker. Som et siste råd til sønnen [[Håkon Sverresson]] anbefalte han at arvingen måtte skape fred med kirken. Håkon klarte faktisk dette, baglerne ble forsont med ham etter at kongsemnet Inge Magnusson var felt samme år som Sverre døde. Biskopene løste da landet fra bannlysingen. Det var nemlig ikke bare Sverre som ble bannlyst, hele landet ble satt under interdikt. | |||
Håkon Sverresson døde allerede i [[1204]], og ble etterfulgt av [[Guttorm Sigurdsson]], som var sønn av Sverres eldste sønn [[Sigurd Lavard]]. Men baglerne anerkjente ikke Guttorm som konge, og trakk fram nok en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, [[Erling Steinvegg]]. Danskekongen [[Valdemar Sejr]] støttet dem, og i 1204 kom de til Norge med en dansk hær. De tok raskt kontroll i Viken. Guttorms styre skulle bli kortvarig, for han døde allerede samme år. Birkebeinerne sto uten en direkte etterkommer etter Sverre, men fant et kongsemne i [[Inge Bårdsson]], sønn av [[Cecilia Sigurdsdotter]] og lendmannen [[Bård Guttormsson]] til Rein. | |||
Det forekom krigshandlinger i disse årene, men for det meste gikk partene rundt hverandre. Baglerne kontrollerte Viken, mens birkebeinerne holdt Nidaros og Bergen. Erling Steinvegg, baglernes kongsemne, døde av naturlige årsaker i [[1207]], og [[Filippus Simonsson]], biskop Nikolas' nevø, ble baglernes nye kongsemne. Krigstretthet må ha begynt å sette inn, og etter flere mindre sammenstøt endte man høsten [[1208]] opp med [[forliket ved Kvitingsøy]]. Filippus fikk makta i Viken og Oplandene, mens Inge styrte resten av landet. Offisielt var ikke Filippus konge, men han brukte hele tiden kongsnavn. Det eldste bevarte norske [[diplom]]et skrevet av en person som kaller seg konge signert Filippus | |||