Borgerkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

'''Borgerkrigstida''' er en betegnelse på tida fra [[1130]] til [[1240]] i norsk historie. Perioden preges av at kampen om makta i landet utløste åpen strid. Det var ikke intens, kontinuerlig krigføring, men tre faser med tildels sporadisk krigføring mellom forskjellige parter. Kunnskap om perioden er basert først og fremst på sagaer og krøniker, og begge disse kildetyper er notorisk usikre i sine angivelser av fakta som antall, datering osv. I senere år har man gjennom å sammenholde tekstene med arkeologiske funn kunnet bekrefte en del av det som fortelles, men detaljene må ofte anses som usikre. Kun fra den siste fasen har man bevart dokumenter som kan kaste direkte lys over personer og hendelser.  

I [[1142]] kom nok en tronkrever, [[Øystein Haraldsson]]. Denne gang var det Harald Gille som angivelig var faren, så han skal ha vært halvbror av Inge og Sigurd Haraldssønner. De aksepterte kravet hans, og han fikk kongsnavn og råderett over en tredjedel av landet. Fram til [[1155]] klarte brødrene å holde fred.

Sagaen forteller at det var Sigurd Munn og Øystein Haraldsson som først konspirerte mot Inge for å dele hans tredjedel, og at Inge og Sigurds mor [[Ingerid Ragnvaldsdotter]] sammen med lendmannen [[Gregorius Dagsson]] oppfordret Inge til å slå til først. Om dette stemmer eller om det er skrevet for å forsvare Inges angrep på broren er usikkert. Det ble arrangert et møte mellom de tre kongene i [[Bergen]] i 1155, og der angrep Inges menn Sigurd Munn før Øystein hadde kommet. Deretter fant Inge og Øystein fram til enighet, men allerede i [[1157]] endte det med at Øystein ble tatt til fange og drept i [[Båhuslen]].

Ny arvelov til tross, i [[1174]] hevdet en ny opprørsflokk som ble kalt [[birkebeinerne]] at deres leder [[Øystein Møyla]] var sønn av Øystein Haraldsson. Det brøt ut nye kamper, men i [[1177]] så det ut til at Erling jarl igjen klarte å knuse all motstand. I [[slaget på Re 1177|slaget på Re]] det året falt Øystein Møyla, og birkebeinerne måtte flykte til Sverige.  

Seieren over Øystein Møyla skulle vise seg å være begynnelsen på slutten for Erling og hans sønn. Birkebeinerne ga ikke opp sin motstand, og fant en ny leder, [[Sverre Sigurdsson]]. Han hadde kommet fra Færøyene, og hevdet å være Sigurd Munns sønn. Denne påstanden er svært tvilsom, og han fikk lite støtte i begynnelsen. Sigurd Munns datter [[Cecilia Sigurdsdatter]] var en av de få som anerkjente hans krav, og svenske Birger Brosa ga også sin tilslutning. Det spesielle med Sverre, som de andre som forsøkte seg mot Erling jarl manglet, var at han ikke bare var et samlingsmerke. Han var også en sterk leder, og en utmerket strateg. Dermed kunne rollen som kongsemne og rollen som hærfører samles i en person, og Sverre kunne styrke sitt tronkrav gjennom sin ledelse av flokken.