Veiledere, Administratorer
20 175
redigeringer
m
liten fiks
m (Fet.) |
m (liten fiks) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Brogarden.jpg|Brogården i 1938|Ukjent}}'''[[Brugata 22 (Oslo)|Brugata 22]]''', populært kaldt ''Brogården'' ble bygd ca år [[1800]], og selv om huset var nummerert som del av [[Brugata]], var det orientert mot [[Lilletorvet]]. Fra og med [[1880]] vekslet bygningen mellom å huse skjenkesteder, restauranter og avholdskafeer. Etter at bygningen ble revet i [[1971]] som del av det avsluttende leddet i saneringsplanen for [[Vaterland]], er det ikke kommet noen ny bygning på tomta, som idag består av en grønn gresslette. | <onlyinclude>{{thumb|Brogarden.jpg|Brogården i 1938|Ukjent}}'''[[Brugata 22 (Oslo)|Brugata 22]]''', populært kaldt ''Brogården'' ble bygd ca år [[1800]], og selv om huset var nummerert som del av [[Brugata]], var det orientert mot [[Lilletorvet]]. Fra og med [[1880]] vekslet bygningen mellom å huse skjenkesteder, restauranter og avholdskafeer. Etter at bygningen ble revet i [[1971]] som del av det avsluttende leddet i saneringsplanen for [[Vaterland]], er det ikke kommet noen ny bygning på tomta, som idag består av en grønn gresslette.<noinclude> | ||
Restauranten hadde på 60-tallet ingen spiseplikt, men serverte likevel faste retter som varierte med ukedagene. Hver kveld var det levende musikk, med [[Ivar Haugen]] på fiolin, [[Erling Eriksen]] på trekkspill og hans kone [[Sonja Eriksen|Sonja]] på piano. I tillegg ble stedets utkaster kalt ''Fele-Mattis'', fordi det hendte at han spilte fele. </onlyinclude> | </noinclude>Restauranten hadde på 60-tallet ingen spiseplikt, men serverte likevel faste retter som varierte med ukedagene. Hver kveld var det levende musikk, med [[Ivar Haugen]] på fiolin, [[Erling Eriksen]] på trekkspill og hans kone [[Sonja Eriksen|Sonja]] på piano. I tillegg ble stedets utkaster kalt ''Fele-Mattis'', fordi det hendte at han spilte fele. </onlyinclude> | ||
I en udatert omtale i A-magasinet, skrev journalist [[Haakon B. Nielson]] at: <blockquote>Både gjestene og serveringen var alltid av det folkelige slaget her på dette stedet i [[Vaterland]]. Maten var billig og god, og porsjonene store og velmente. På de firkantede marmorbordene fant man hele flasker med øl og vin i skjønn forening, og tobakksrøyken svevet tett og gråblå over gjestenes hoder. Praten gikk uavbrutt, og svært muntert ved alle bord, og her kunne man - særlig fredager og lørdager - more seg uhemmet, efter den høyrøstede latteren og de glade ansikter å dømme. Ved ukens slutt hadde som regel en utkaster sin plass i Brogaarden. Stor og bred sto han vaktom som en kjerub ved inngangsdøren til paradiset, men det ble skjelden bruk for ham. Midt i restaurantlokalet i første etasje sto i de siste årene en voldsom søyle som Langfeldt-Christiansen hadde dekorert med scener fra det gamle Christiania.<ref> Johnsen, Per-Erling. ''Oslos brune kafeer''. Schibsted, Oslo 2005. s. 77.</ref></blockquote> | I en udatert omtale i A-magasinet, skrev journalist [[Haakon B. Nielson]] at: <blockquote>Både gjestene og serveringen var alltid av det folkelige slaget her på dette stedet i [[Vaterland]]. Maten var billig og god, og porsjonene store og velmente. På de firkantede marmorbordene fant man hele flasker med øl og vin i skjønn forening, og tobakksrøyken svevet tett og gråblå over gjestenes hoder. Praten gikk uavbrutt, og svært muntert ved alle bord, og her kunne man - særlig fredager og lørdager - more seg uhemmet, efter den høyrøstede latteren og de glade ansikter å dømme. Ved ukens slutt hadde som regel en utkaster sin plass i Brogaarden. Stor og bred sto han vaktom som en kjerub ved inngangsdøren til paradiset, men det ble skjelden bruk for ham. Midt i restaurantlokalet i første etasje sto i de siste årene en voldsom søyle som Langfeldt-Christiansen hadde dekorert med scener fra det gamle Christiania.<ref> Johnsen, Per-Erling. ''Oslos brune kafeer''. Schibsted, Oslo 2005. s. 77.</ref></blockquote> | ||