Brukersamtale:Andreas Mar-Nor: Forskjell mellom sideversjoner

::::: Norsk historiefag er ikke lenger tiltrekkende. 1.) Faget beskytter maktutøvere istedenfor å alltid søke sannferdige svar, selv om slike svar noen ganger svir for studieobjektet eller får negative konsekvenser for forskeren selv. Eksemplene er talløse, ikke minst historikeres behandling av okkupasjonen 1940–1945, som blant annet blåser opp norske sivilpersoners uvilje mot tyskerne og underslår det at norsk politi og norske sivilpersoner nærmest maste på tyskerne om å få arrestere jødiske personer. 2.) Faget har tung ideologisk slagside, og viser herunder tilbøyelighet til sensur, – ofte forkledt som faglig bekymring. Sensur kan enten være direkte (at visse ideer, resonnementer og konklusjoner ikke tillates) eller indirekte (det være seg at visse grupper eller temaer nesten ikke omtales). Sensur henger likevel også sammen med mangel på interdisiplinær kompetanse, noe som gjør det enklere å bortforklare ting som man ikke forstår, jf. følgende punkt. 3.) Det er vel historiefagets iboende parodi at man helst holder seg til gårsdagens løsninger. Metodologisk lider faget av manglende fornyelse, noe som på lengre sikt truer fagets status og relevans. Ute i verden foregår det idag en rivende utvikling innen vår forståelse av mennesker og samfunn, og dette har begynt å snu opp ned på ting som vi har tatt for gitt. Samtidig presterer norsk historiefag å uteksaminere enda en generasjon historikere hvis fremste analyseverktøy er Karl Marx' teorier. Det er nesten ikke til å begripe.

::::: Men hovedgrunnen er at tiden ikke lenger strekker til. For karrièrepersoner er det slik at vår virksomhet er selvforsterkende: når vi gjør en ting, skaper vi oss to nye ting å gjøre. Min karrière er i ferd med å ta fullstendig av. Derfor tvinges jeg til å kutte i endene, som det heter, for å kunne prioritere det viktigste. Når jeg begynner å forske, må jeg anvende all tid på å fordype meg i et snevert og rigid temakompleks, heri hjerneanatomi.

==Mal==