Skribenter
95 606
redigeringer
→Brumunddals røtter
(setter inn ubrukt bilde) |
|||
| Linje 11: | Linje 11: | ||
== Brumunddals røtter == | == Brumunddals røtter == | ||
Den første som argumenterte for å anlegge en by ved utløpet av Brumunda, var soknepresten i Vang fra 1789, [[Abraham Pihl]] | Den første som argumenterte for å anlegge en by ved utløpet av Brumunda, var soknepresten i Vang fra 1789, [[Abraham Pihl (1756–1821)|Abraham Pihl]]. Han mente at Norge måtte gjøre seg uavhengig av både [[Danmark]] og [[England]], og ønsket derfor en større egen industri her hjemme. Pihl bruke både beliggenheta og den industrielle virksomheta som allerede fantes på stedet, med kverner, sager og smier, som argument for at en ny by burde anlegges nettopp der Brumunddal ligger i dag. Nærmere bestemt mente han at byen burde anlegges mellom Deglum og Fangberget, der Brumunda «styrtet ut i fjorden med veldige vassmengder». Pihl mente også at det burde opprettes et universitet i den nye byen: Ifølge ham ville det være uheldig «å legge en slik læreanstalt til Kristiania, der tenkemåten ennå var dansk og ville være det lenge».<ref>Bækkelund, ''Furnes bygdebok'', side 3-4.</ref> | ||
Pihls forslag ble ikke tatt til følge av myndighetene, og etter hans død fikk professor [[Gregers Fougner Lundh]] (1786-1836) i oppdrag å undersøke mulighetene av å anlegge en kjøpstad på Opplandene. Lundh mente at Nerkvern stod sterkt når det gjaldt fordelaktig byggegrunn, men at stedet var utsatt for oversvømmelser i elva, og at innseilinga fra Mjøsa var lang mot en grunn strandbredd.<ref>Bækkelund, ''Furnes bygdebok'', side 4.</ref> Lundhs konklusjon ble derfor at kjøpstaden måtte anlegges enten på [[Lillehammer]] eller på [[Hamar]], og personlig argumenterte han for det siste alternativet. Bakgrunnen for dette var sannsynligvis at svogeren hans, [[Frederik Borchgrevink]] (1776-1839), var eier av [[Storhamar]], og at det ville være nødvendig å selge deler av garden for å anlegge by der. Borchgrevink skyldte Lundh en del penger, og denne ville altså få fordringene sine innløst hvis Hamar ble by.<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'».</ref> Enden på visa ble imidlertid at Lillehammer fikk bystatus, det ble ikke anlagt by hverken på Hamar eller Brumunddal, og Borchgrevink mistet Storhamar på tvangsauksjon i 1825. | Pihls forslag ble ikke tatt til følge av myndighetene, og etter hans død fikk professor [[Gregers Fougner Lundh]] (1786-1836) i oppdrag å undersøke mulighetene av å anlegge en kjøpstad på Opplandene. Lundh mente at Nerkvern stod sterkt når det gjaldt fordelaktig byggegrunn, men at stedet var utsatt for oversvømmelser i elva, og at innseilinga fra Mjøsa var lang mot en grunn strandbredd.<ref>Bækkelund, ''Furnes bygdebok'', side 4.</ref> Lundhs konklusjon ble derfor at kjøpstaden måtte anlegges enten på [[Lillehammer]] eller på [[Hamar]], og personlig argumenterte han for det siste alternativet. Bakgrunnen for dette var sannsynligvis at svogeren hans, [[Frederik Borchgrevink]] (1776-1839), var eier av [[Storhamar]], og at det ville være nødvendig å selge deler av garden for å anlegge by der. Borchgrevink skyldte Lundh en del penger, og denne ville altså få fordringene sine innløst hvis Hamar ble by.<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'».</ref> Enden på visa ble imidlertid at Lillehammer fikk bystatus, det ble ikke anlagt by hverken på Hamar eller Brumunddal, og Borchgrevink mistet Storhamar på tvangsauksjon i 1825. | ||