322 840
redigeringer
Bygdøy, fra ladegård til kongsgård (vis kilde)
Sideversjonen fra 15. apr. 2013 kl. 15:44
, 15. apr. 2013→Bygdøy stykkes ut
(kategorisplitting) |
|||
| Linje 50: | Linje 50: | ||
Levetzau ble stiftamtmann i [[1774]]. Han holdt veiene, hagen og jordene i god stand. Hovedbygningen ble utbedret slik at den fikk «Den digneté som et Kongelig Huus fortiener». Levetzaus sentrale plass i Bygdøys historie skyldes imidlertid ikke hans innsats for å modernisernisere våningshusene. Langt mer vidtrekkende konsekvenser hadde det at han i 1775 fikk kongens tillatelse til å forpakte bort Bygdøys marker i mindre parseller. Inntektene tilfalt den embetsmannen som disponerte kongens eiendom, og bidro til å øke hans innkomster. | Levetzau ble stiftamtmann i [[1774]]. Han holdt veiene, hagen og jordene i god stand. Hovedbygningen ble utbedret slik at den fikk «Den digneté som et Kongelig Huus fortiener». Levetzaus sentrale plass i Bygdøys historie skyldes imidlertid ikke hans innsats for å modernisernisere våningshusene. Langt mer vidtrekkende konsekvenser hadde det at han i 1775 fikk kongens tillatelse til å forpakte bort Bygdøys marker i mindre parseller. Inntektene tilfalt den embetsmannen som disponerte kongens eiendom, og bidro til å øke hans innkomster. | ||
Tidligere ble Bygdøy sett på som en udelelig enhet som administrativt hørte sammen med Abbediengen og Oksøya. Nå ble denne enheten brutt opp. Riktignok kunne | Tidligere ble Bygdøy sett på som en udelelig enhet som administrativt hørte sammen med [[Abbediengen (gård)|Abbediengen]] og [[Oksøya]]. Nå ble denne enheten brutt opp. Riktignok kunne Abbediengen og Oksøya forpaktes bort separat av den som disponerte Bygdøy alt fra 1750-årene, men disse områdene ble ikke stykket opp i biter. | ||
I årene etter [[1775]] forpaktet stiftamtmann Levetzau bort store stykker av Bygdøy til folk fra Christiania som ønsket å etablere seg med en løkke i en vakker egn, ikke altfor langt fra byen. | I årene etter [[1775]] forpaktet stiftamtmann Levetzau bort store stykker av Bygdøy til folk fra Christiania som ønsket å etablere seg med en løkke i en vakker egn, ikke altfor langt fra byen. | ||
| Linje 59: | Linje 59: | ||
En av ulempene med bygselskontrakten var at forpakteren eller hans arvinger ikke fikk erstatning for den forbedring som var gjort med jorda og gjerdene når løkka ble fratrådt. Dette førte til at løkkeforpakterne snart sendte søknader til kongen om å få kjøpe. Dersom de ikke hadde full eiendomsrett, mente de, hadde de liten nytte av å foreta grøfting og nydyrking. | En av ulempene med bygselskontrakten var at forpakteren eller hans arvinger ikke fikk erstatning for den forbedring som var gjort med jorda og gjerdene når løkka ble fratrådt. Dette førte til at løkkeforpakterne snart sendte søknader til kongen om å få kjøpe. Dersom de ikke hadde full eiendomsrett, mente de, hadde de liten nytte av å foreta grøfting og nydyrking. | ||
Allerede i [[1793]] gav [[Kristian 7.]] sin sanksjon på å selge løkkene. Det var ikke et salg i vanlig forstand. Kjøperne overtok riktignok eiendomsretten, men skulle likevel fortsette å betale en fast avgift pr. mål Denne ordningen gjorde det mulig å foreta full utparsellering av Bygdøy, med unntak for Hovedgårdens område. I 1802 var det tolv personer som hadde fått skjøte på sine løkker, i alt på 610 mål. I tillegg var det sju som forpaktet omtrent 182 mål. Utstykkingen av løkker gikk så langt at Hovedgården i 1837, da den ble solgt av den norske stat til kong [[Karl Johan]], var redusert til en tredel av hele Bygdøys areal, sentrert omkring midterste del av øya. | Allerede i [[1793]] gav [[Kristian 7.]] sin sanksjon på å selge løkkene. Det var ikke et salg i vanlig forstand. Kjøperne overtok riktignok eiendomsretten, men skulle likevel fortsette å betale en fast avgift pr. mål Denne ordningen gjorde det mulig å foreta full utparsellering av Bygdøy, med unntak for Hovedgårdens område. I 1802 var det tolv personer som hadde fått skjøte på sine løkker, i alt på 610 mål. I tillegg var det sju som forpaktet omtrent 182 mål. Utstykkingen av løkker gikk så langt at Hovedgården i 1837, da den ble solgt av den norske stat til kong [[Karl Johan]], var redusert til en tredel av hele Bygdøys areal, sentrert omkring midterste del av øya. | ||
==Karl Johans storstilte plan== | ==Karl Johans storstilte plan== | ||