Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Ny tekst og referanse.
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Språklig endring) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Ny tekst og referanse.) |
||
| Linje 56: | Linje 56: | ||
Den andre hovedtypen av «byhistorie», altså byhistorie forstått som lokalisert historie eller byhistorie skrevet med utgangspunkt i en overordnet tematisk tilnærming, har sprunget ut av historiefaglige interesser knyttet til de akademiske miljøene ved historiske institutter innenfor universitets- og høyskolesektoren. Som Jan Eivind Myhre har påpekt, er det ikke byen – verken i individuell eller generell forstand – men et tema som logisk sett er atskilt fra byen, som er det primære i slike undersøkelser. For eksempel kan utgangspunktet være temaet industrihistorie innenfor en bestemt periode, der man velger å konsentrere seg om utviklingen av industriell virksomhet i én enkelt by eller et nærmere begrunnet utvalg av byer. Byen eller byene blir da bare undersøkelsessteder for de problemene en historiker tar opp i forbindelse med mer overordnede problemstillinger. | Den andre hovedtypen av «byhistorie», altså byhistorie forstått som lokalisert historie eller byhistorie skrevet med utgangspunkt i en overordnet tematisk tilnærming, har sprunget ut av historiefaglige interesser knyttet til de akademiske miljøene ved historiske institutter innenfor universitets- og høyskolesektoren. Som Jan Eivind Myhre har påpekt, er det ikke byen – verken i individuell eller generell forstand – men et tema som logisk sett er atskilt fra byen, som er det primære i slike undersøkelser. For eksempel kan utgangspunktet være temaet industrihistorie innenfor en bestemt periode, der man velger å konsentrere seg om utviklingen av industriell virksomhet i én enkelt by eller et nærmere begrunnet utvalg av byer. Byen eller byene blir da bare undersøkelsessteder for de problemene en historiker tar opp i forbindelse med mer overordnede problemstillinger. | ||
Konkrete eksempler på denne hovedtypen av byhistorie er en rekke av hovedoppgavene og publikasjonene knyttet til prosjektet «Norsk samfunnsutvikling 1860-1900», som ble ledet av Sivert Langholm ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, og som kanskje er mer kjent under betegnelsen «Kristiania- og Ullensaker-prosjektene». Langholms prosjekt var blant annet inspirert av nye retninger innenfor europeisk historie på 1960-tallet, retninger som fikk betegnelsen «new social history». Ved siden av Langholm var det særlig [[Edvard Bull d.y.]] som representerte retningen i norsk sammenheng. Den nye sosialhistorien hadde som målsetning å utvide historiefaget tematisk ved å synliggjøre grupper som var blitt oversett eller forsømt av historieforskningen og ved snu forskningens perspektiver, slik at samfunnet ble sett nedenfra og fra periferien. I en berømt og spissformulert programartikkel i [[Historisk Tidsskrift]] i 1970 skrev Bull og Langholm at historiefaget sto overfor et valg mellom å skrive på den ene siden «norsk rikshistorie», forstått som sentralmaktens politiske historie, og på den annen side «sosial historie», tolket som «global, nasjonal og lokal historie». | Konkrete eksempler på denne hovedtypen av byhistorie er en rekke av hovedoppgavene og publikasjonene knyttet til prosjektet «Norsk samfunnsutvikling 1860-1900», som ble ledet av Sivert Langholm ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, og som kanskje er mer kjent under betegnelsen «Kristiania- og Ullensaker-prosjektene». Langholms prosjekt var blant annet inspirert av nye retninger innenfor europeisk historie på 1960-tallet, retninger som fikk betegnelsen «new social history». Ved siden av Langholm var det særlig [[Edvard Bull d.y.]] som representerte retningen i norsk sammenheng. Den nye sosialhistorien hadde som målsetning å utvide historiefaget tematisk ved å synliggjøre grupper som var blitt oversett eller forsømt av historieforskningen og ved snu forskningens perspektiver, slik at samfunnet ble sett nedenfra og fra periferien. I en berømt og spissformulert programartikkel i [[Historisk Tidsskrift]] i 1970 skrev Bull og Langholm at historiefaget sto overfor et valg mellom å skrive på den ene siden «norsk rikshistorie», forstått som sentralmaktens politiske historie, og på den annen side «sosial historie», tolket som «global, nasjonal og lokal historie». | ||
===Er lokalisert historie lokalhistorie?=== | ===Er lokalisert historie lokalhistorie?=== | ||
Den nye retningen var altså sympatisk orientert overfor lokalhistorien. Sivert Langholm betraktet heller ikke sitt prosjekt i Kristiania/Oslo i opposisjon til byhistorie av den første hovedtypen vi har nevnt ovenfor, altså den bymonografiske, syntetiserende byhistorien. Andre historikere derimot forsøkte å trekke en grense mellom de to tilnærmingene. Klarest ble dette standpunktet formulert av Jørn Sandnes i et foredrag ved Nordiske fagkonferanse for historisk metodelære på Røros i 1974: Sandens trakk et begrunnet skille mellom lokalhistorie og lokalisert historie. Han ville reservere betegnelsen lokalhistorie for det han betegnet som historie «på lokalsamfunnets egne premisser». Mer presist sagt, argumenterte han for at betegnelsen lokalhistorie burde reserveres for historiske arbeid som var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, og som var «satt i gang av lokalsamfunnet (for eksempel en bygd, en by eller et distrikt) eller av mennesker med identitet i det.» Også metodisk skilte lokalhistorie seg fra lokalisert historie, hevdet Sandnes: «Karakteristisk for lokalhistorisk metode er individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.» Lokalisert historie var i motsetning til dette preget av generalisering og profesjonell distanse til lokalsamfunnet. Synspunktene til Sandnes har vært gjenstand for mye diskusjon. I dag (2010) er det nok rimelig å si de fleste historiografer går inn for en mye åpnere og mer inkluderende definisjon av lokalhistorie, en definisjon som også inkluderer lokalisert historie. | Den nye retningen var altså sympatisk orientert overfor lokalhistorien. Sivert Langholm betraktet heller ikke sitt prosjekt i Kristiania/Oslo i opposisjon til byhistorie av den første hovedtypen vi har nevnt ovenfor, altså den bymonografiske, syntetiserende byhistorien. Andre historikere derimot forsøkte å trekke en grense mellom de to tilnærmingene. Klarest ble dette standpunktet formulert av Jørn Sandnes i et foredrag ved Nordiske fagkonferanse for historisk metodelære på Røros i 1974: Sandens trakk et begrunnet skille mellom lokalhistorie og lokalisert historie. Han ville reservere betegnelsen lokalhistorie for det han betegnet som historie «på lokalsamfunnets egne premisser». Mer presist sagt, argumenterte han for at betegnelsen lokalhistorie burde reserveres for historiske arbeid som var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, og som var «satt i gang av lokalsamfunnet (for eksempel en bygd, en by eller et distrikt) eller av mennesker med identitet i det.» Også metodisk skilte lokalhistorie seg fra lokalisert historie, hevdet Sandnes: «Karakteristisk for lokalhistorisk metode er individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.» Lokalisert historie var i motsetning til dette preget av generalisering og profesjonell distanse til lokalsamfunnet. Synspunktene til Sandnes har vært gjenstand for mye diskusjon. I dag (2010) er det nok rimelig å si de fleste historiografer går inn for en mye åpnere og mer inkluderende definisjon av lokalhistorie, en definisjon som også inkluderer lokalisert historie. Skillet mellom lokalhistorie og lokalisert historie er riktignok reell, analytisk sett, understreker historikeren Jan Eivind Myhre: | ||
{{sitat|men i mange situasjoner gjør forfatterne i praksis begge deler (...) et viktig poeng er jo at produsenter og lesere gjerne vil vite hva som er typisk for deres by, blant annet som ledd i identitetsbygging. Dermed må man sammenligne med andre byer, og dermed er man på veier over i generaliserende historieskriving.<ref>Jan Eivind Myhre, personlig meddelelse 23.04.2010.</ref>}} | |||
==Byhistorie III: Urbaniseringshistorie== | ==Byhistorie III: Urbaniseringshistorie== | ||