Byhistorie: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Moss fra Jeløya.jpg|Moss sett fra Jeløya. Røyken fra cellulosefabrikken Peterson & Søn vises tydelig.|Lars Røed Hansen|2006}}'''Byhistorie''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere (H.J. Dyos) har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep («a portmanteau subject»), hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen. Vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier:

*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[Metode:Syntese|syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160</ref>  

*For det andre kan vi bruke betegnelsen byhistorie om ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' (Knut Kjeldstadli) eller ''tematisk historie'' (Jan Eivind Myhre). Lokalisert eller tematisk historie vil si case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. En by eller et byområde som blir gjort til gjenstand for denne typen undersøkelse, blir ikke valgt så å si for sin egen skyld, men fordi den danner et gunstig utgangspunkt for å kaste lys over et generelt fenomen.<ref>Kjeldstadli 1992: s. 27f. Myhre 1998: s. 16f.</ref> Målsetningen bak slike studier er ikke å lage en syntese som favner flest mulig aspekter ved et lokalt samfunn, men derimot å lage en teoretisk generalisering, som for eksempel kan si at gitt disse vilkåra vil dette inntreffe av denne bestemte grunn. Undersøkelsesobjektene i en lokalisert eller tematisk fokusert byhistorie er ikke valgt for sin egen del, men fordi de relevante når det gjelder å kaste lys over et generelt fenomen og på basis av et bestemt forskningsopplegg. Initiativet til slike studier springer i regelen ut av forskningsprosjekter eller forskningsmiljøer ved høgskoler og universiteter, og den primære målgruppa er andre forskere eller akademikere.

*Begge disse tilnærmingene er lokale, i det minste i den forstand at kildematerialet – empirien – er hentet fra en lokal historisk kontekst. Mange historiografer er derfor tilbøyelige til å betegne begge som lokalhistorie ([[Dagfinn Slettan]]) eller i det minste som lokale studier (Jan Eivind Myhre).<ref>Slettan: s. 96. Myhre 1998: s. 16.</ref> Men i tillegg til disse to hovedtypene kan vi også bruke betegnelsen «byhistorie» på en tredje måte, som kanskje distanserer byhistorie i sterkere grad fra lokalhistorie: Byhistorie kan reserveres for ''historiske studier av urbanisering''. Historiske studier av denne typen har ofte hentet sitt begrepsapparat og sine teoretisk-metodiske modeller fra fagområder som samfunnsgeografi og sosiologi.</onlyinclude>

  {{thumb|Brugata1860.jpg|[[Brugata]] sett fra Lilletorvet. Christiania Tugthus i bakgrunnen. De syv oksehodeformede skiltene viser hvor det var garvere.|A. Collett, Gamle Christiania-Billeder|1860}}

For det første et behov for å profilere eller markere én by i konkurranse med andre byer: Mange av de tidligste monografiene er euforiske skildringer av en bys fortreffelige historie og samtid. Med utgangspunkt i den skarpe konkurransen mellom italienske byer, er det kanskje ikke så underlig at nettopp Italia er ett av kjernelandene for denne typen lokalhistorie.  

Det andre behovet er det dokumentariske: Byhistorien blir skrevet utfra et ønske om å få nedtegnet enkelte viktige hendelser eller begivenheter i byens historie. Også dette behovet kan virke forståelig på bakgrunn av de omfattende endringene som for eksempel de norditalienske bysamfunnene gjennomgikk på 1500-tallet. Men også i et langt mindre urbanisert samfunn, som det norske, ble de tidligste bymonografiene utgitt på omtrent samme tid. Den anonyme Hamarkrøniken fra midten av 1500-tallet blir ofte regnet som det tidligste eksemplet. Hamarkrøniken mangler totalt det euforiske perspektiv som preger de samtidige franske og italienske monografiene. I stedet er den fylt av sorg over det nasjonale nederlaget som forfatteren tolker inn i reformasjonen.<ref>Ropeid 1970: s. 115.</ref>  

{{thumb|Bergen panorama 1890-1900.jpg|Postkort med utsikt fra Fløyen, Bergen|Detroit Publishing Co.|Cirka 1890-1900}}

Samtidig som den kompilerende og kronikerende dokumentarismen fortsatte å prege den bymonografiske tradisjonen i Bergen, vokste det også gradvis fram en interesse for denne typen framstillinger i andre norske byer. Ifølge Ropeid var det imidlertid et visst skille mellom den bergenske bymonografien og de bymonografiske arbeidene i andre byer. De bergenske framstillingene var mer historisk orienterte, hevder Ropeid, mens framstillingene fra andre norske byer i sterkere grad var påvirket en samtidsorientert topografisk interesse.<ref>Ropeid 1970: s. 118f.</ref> Dette skillet er imidlertid ikke enkelt å trekke, og Steinar Supphellen argumenterer snarere for å betrakte «den historisk-topografiske litteraturen» som en brei, men likevel relativt enhetlig litteratur, «som med visse historiske innslag prøvde å gje ei skildring av større eller mindre deler av Noreg med noko ulik vekt på naturtilhøve, næringsliv og folkeliv».<ref>Supphellen 1979: s. 198.</ref> Fra en analytisk synsvinkel kan det kanskje likevel være fornuftig å trekke et skille mellom det topografiske og det historiserende perspektivet, slik Ropeid gjør, fordi dette peker på to forskjellige og fortsatt aktuelle kunnskapsbehov i forhold til fortiden: «behovet for eit systematisert oversyn over samtida og dei føresetnader den har, og behovet for historisk kunnskap om folkets liv og virke gjennom tidene».<ref>Ropeid 1970: s. 115.</ref> Begge disse behovene har vært med på å forme norsk byhistorie og byhistorisk debatt. Det samtidsorienterte perspektivet, som på 1700-tallet fant uttrykk i den topografiske tilnærmingen, gjenfinner vi for eksempel i følgende teoretisk-metodiske utsagn fra Knut Kjeldstadli: «Any discipline in history should take its cues from the existential needs of the present.»<ref>Kjeldstadli 1998: s. 133.</ref>

En typisk representant for den historisk-topografiske litteraturen er [[Friedrich Wilhelm Thue]] (1741-1808), som var ansatt i tollvesenet, først i Kragerø, senere i Langesundsfjorden, Halden og Kristiansund. Thue forfattet en beskrivelse av Kragerø, som ble prisbelønnet av Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab i 1774. Arbeidet ble utgitt i 1789 som en del av et geografisk mer omfattende arbeid, der Thue også behandlet Skien med ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund. Thue utga også tre arbeider om Kristiansund. Andre representanter for den samme litterære sjangeren var ingeniørkaptein [[Engebret Hoff]] (1739-1811), som skrev om Halden, fogd [[Ole Christian Bull]] (1762-1814), som behandlet Molde  og byfogd [[David Vogt (1793-1861)|David Vogt]] (1793-1861), som leverte en beskrivelse av Moss. David Vogts arbeid kan også betraktes som det siste innenfor den topografiske tradisjonen. Da hadde den historisk-topografiske bevegelsen for lengst kulminert. Bevegelsens organisatoriske ankerfeste, Det [[Topographiske Selskab for Norge]], som var stiftet i 1791, ble nedlagt like etter århundreskiftet. Selskapets program ble riktignok integrert i arbeidet til [[Det Kongelige Selskab for Norges Vel]], som ble etablert i 1809. Men det nye selskapet hadde et mer praktisk formål og klarte ikke å videreføre programmet.

Hvis vi undersøker den faglige bakgrunnen til forfatterne av byhistorier, ser vi en viktig endring mellom den første (1910-30) og den andre (1950-1965) vekstperioden. Mens de fleste av forfatterne i den første perioden ikke var fagutdannet i historie eller nærstående disipliner, dominerte faghistorikerne fullstendig i den siste. Etter 1970 kan vi nærmest si at historikerne har vært fullstendig enerådende som forfattere av bymonografier. Vi kan dermed si at byhistorien som sjanger i betydelig sterkere grad enn bygdehistorien, er blitt en del av historikernes profesjonsfelt. Og i enda sterkere grad enn bygdehistorien, er byhistorie blitt et viktig verktøy for merittering blant norsk historikere. Når det gjelder de aller mest prestisjetunge byhistoriske prosjektene, bymonografiene om de største eller regionalt sett viktigste byene, er de nærmest uten unntak skrevet av historikere knyttet til universitets- og høyskolemiljøene.  

Konkrete eksempler på denne hovedtypen av byhistorie er en rekke av hovedoppgavene og publikasjonene knyttet til prosjektet «Norsk samfunnsutvikling 1860-1900», som ble ledet av Sivert Langholm ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, og som kanskje er mer kjent under betegnelsen «Kristiania- og Ullensaker-prosjektene». Langholms prosjekt var blant annet inspirert av nye retninger innenfor europeisk historie på 1960-tallet, retninger som fikk betegnelsen «new social history». Ved siden av Langholm var det særlig [[Edvard Bull d.y.]] som representerte retningen i norsk sammenheng. Den nye sosialhistorien hadde som målsetning å utvide historiefaget tematisk ved å synliggjøre grupper som var blitt oversett eller forsømt av historieforskningen og ved snu forskningens perspektiver, slik at samfunnet ble sett nedenfra og fra periferien. I en berømt og spissformulert programartikkel i [[Historisk Tidsskrift]] i 1970 skrev Bull og Langholm at historiefaget sto overfor et valg mellom å skrive på den ene siden «norsk rikshistorie», forstått som sentralmaktens politiske historie, og på den annen side «sosial historie», tolket som «global, nasjonal og lokal historie».  

Den nye retningen var altså sympatisk orientert overfor lokalhistorien. Sivert Langholm betraktet heller ikke sitt prosjekt i Kristiania/Oslo i opposisjon til byhistorie av den første hovedtypen vi har nevnt ovenfor, altså den bymonografiske, syntetiserende byhistorien. Andre historikere derimot forsøkte å trekke en grense mellom de to tilnærmingene. Klarest ble dette standpunktet formulert av Jørn Sandnes i et foredrag ved Nordiske fagkonferanse for historisk metodelære på Røros i 1974: Sandens trakk et begrunnet skille mellom lokalhistorie og lokalisert historie. Han ville reservere betegnelsen lokalhistorie for det han betegnet som historie «på lokalsamfunnets egne premisser». Mer presist sagt, argumenterte han for at betegnelsen lokalhistorie burde reserveres for historiske arbeid som var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, og som var «satt i gang av lokalsamfunnet (for eksempel en bygd, en by eller et distrikt) eller av mennesker med identitet i det.» Også metodisk skilte lokalhistorie seg fra lokalisert historie, hevdet Sandnes: «Karakteristisk for lokalhistorisk metode er individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.» Lokalisert historie var i motsetning til dette preget av generalisering og profesjonell distanse til lokalsamfunnet. Synspunktene til Sandnes har vært gjenstand for mye diskusjon. I dag (2010) er det nok rimelig å si de fleste historiografer går inn for en mye åpnere og mer inkluderende definisjon av lokalhistorie, en definisjon som også inkluderer lokalisert historie.

Forestillingen om at byhistorie var en egen historisk disiplin, slo gjennom i årene omkring annen verdenskrig. To viktige pionerer var amerikanerne Arthur Meier Schlesinger og Richard C. Wade, som forsøkte å relatere urbaniseringen til historikeren Fredrick Jackson Turners «frontier-tese», altså forestillingen om at årsakene til USAs suksess som nasjon lå i de spesielle samfunnsforholdene og mennesketypene som ble skapt i grenselandet mellom sivilisasjon og villmark da den amerikanske nasjonen presset seg stadig lengre vestover. Wade brukte denne tesen til å prege begrepet, «the urban frontier», som et supplerende uttrykk for urbaniseringens omdanning av samfunn og mennesker. Omkring 1950 sluttet amerikanske byhistorikere seg sammen og dannet en Urban History Group innenfor the American Historical Association. En tilsvarende utvikling skjedde i andre land. I 1955 var utviklingen kommet så langt at Den internasjonale komiteen for historievitenskap (CISH/ISHS)<ref>[http://www.cish.org/index.htm Den internasjonale komitéen for historievitenskap]</ref> nedsatte en egen kommisjon for byhistorie (The International Commission for the History of Towns, ICHT/CIHV)<ref>[http://www.cish.org/GB/Membres/Orgint/CIHV.htm Den internasjonale kommisjonen for byhistorie]</ref>. Kommisjonen hadde som målsetning å skape et bedre internasjonalt nettverk mellom byhistorikere. ICHT har tatt initiativet til en rekke aktiviteter, blant annet publikasjon av nasjonale historiske atlas, kildeantologier for enkeltland eller grupper av land for perioden fram til 1250 (''Elenchus fontium historiae urbanae'') og nasjonale byhistoriske bibliografier. Videre deltar kommisjonen med rapporter på kongressene til CISH/ISHS som avholdes hvert femte år. Norske byhistorikere er tilsluttet kommisjonen gjennom Norsk komité for byhistorie.

Etter at byhistorie var blitt relativt innarbeidet som begrep og forskningsfelt på begynnelsen av 1960-tallet, vokste det også fram andre knutepunkter i en faglig infrastruktur: I løpet av 1960-årene ble de første internasjonale fagkongressene for byhistorikere arrangert. Kongressene resulterte i at det ble utarbeidet og publisert byhistoriske forskningsprogrammer, som Oscar Handlin og John Burchard (ed.): ''The Historian and the City'' fra 1963 og Herbert James Dyos: ''The Study of Urban History'' fra 1968. Både i Amerika og Europa ble det også etablert byhistoriske tidsskrifter. Urban History Newsletter utkom fra begynnelsen av 1950-åra i Amerika. Fra 1974 ble nyhetsbrevet utvidet og omdannet til tidsskriftet ''Journal of Urban History'', som i dag (2010) utkommer med seks nummer i året. Omtrent på samme tid etablerte også britiske byhistorikere et nyhetsbrev. På midten av 1990-åra ble det konvertert til tidsskriftet ''Urban History'', som er et annet ledende byhistorisk tidsskrift og utkommer tre ganger årlig. En internasjonal byhistorisk organisasjon, The Urban History Association, ble etablert i 1988. Organisasjonen har 425 medlemmer (2010). Hovedtyngden av medlemmer kommer fra USA og Canada. Med støtte fra Den Europeiske Union gikk europeiske byhistorikere i 1989 sammen og dannet The European Association for Urban History (EAUH).  

{{thumb|Brugata-3a-Oslo-bakgard1.jpg|Gammel by i ny by. Forgård til [[Brugata 3a]], Oslo|Marthe Glad Munch-Møller|2009}}Byhistoriens tilnærminger til urbaniseringens historie har endret og utviklet seg fra slutten av 1800-tallet til i dag. Som vi så ovenfor, argumenterer Martin Hewitt for at de første urbanhistorikerne hadde en sterkt kritisk, nærmest negativ, holdning til urbaniseringen. Urbaniseringen ble analysert som et sosialt og kulturelt samfunnsproblem. Tilnærmingen var «patologisk», sier Hewitt (se foran<!--hvor? Vi kan evt lenke til avsnittet-->), som videre argumenterer for at denne forståelsen av byen var nærmest enerådende, i alle fall innenfor angloamerikansk byforskning fram til 1970-årene. Da vendte forskningen seg bort fra det patologiske perspektivet. To nye retninger åpnet seg. Mens den tidligere forskningen hadde vendt blikket innover i byen, mot byens strukturer, så rettet den nyere forskningen oppmerksomheten mot årsakene til urbaniseringen, det vil si mot samfunnet utenfor byen, og de prosessene som foregikk mellom byen og samfunnet. Videre vendte den nyere forskningen interessen bort fra problemstillinger knyttet til produksjon og reproduksjon, hevder Hewitt, og rettet i stedet: «''a focus on consumption, raising a series of questions about religion, leisure, literature and the arts, about the cultural life of cities, and the place of urban centers in wider cultural processes.''»<!--er det sikkert at alle henger med i svingene når vi lar dette være kun på engelsk?-->

Ved at byhistorikerne i større grad har rettet interessen mot byens meningsstrukturer, og mot arkitektur og arkitektoniske uttrykk, har det også skjedd en tilnærming til andre faglige disipliner og større åpenhet for tverrfaglige studier av byen. En fare ved tverrfaglighet og eklektisisme, som eksempelvis Martin Hewitt påpeker, er at den kan føre til oppspalting eller fragmentering av disiplinen. Noen har derfor etterlyst forsøk på syntesebygging og større vekt på generaliserende tilnærmingsmåter som komparasjon, typologisering og periodisering. Delvis som et svar på dette, men også som et forsøk på å summere opp resultatene av hele den bymonografiske litteraturen fra det 20.århundre, tok Norsk komité for byhistorie på slutten av 1990-årene initiativet til å skrive en syntetiserende norsk byhistorie. Oppdraget ble utført av [[Knut Helle]] (perioden fram til ca. 1500), [[Finn-Einar Eliassen]] (ca. 1500-1830), Jan Eivind Myhre (1830-1920) og [[Ola Svein Stugu]] (1920-2000). Forfatterne, som ble rekruttert fra ulike universitets- og høyskolemiljøer, var blant de mest framtredende og meritterte norske byhistorikere fra annen halvdel av 1900-tallet. Alle hadde tidligere skrevet bymonografier. Flere hadde også arbeidet med byhistorie i form av lokalisert eller tematisk orientert byhistorie eller med utgangspunkt i mer teoretisk-metodiske problemstillinger. Verket ''Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år'' utkom i 2006. På mange måter prøver verket å samkjøre perspektiver og resultater fra alle de ulike hovedtypene av byhistorie som vi har beskrevet og drøftet ovenfor<!--dersom artikkelen splittes, må denne delsetningen skrives om-->. Det teoretisk-metodiske utgangspunktet representerer Norsk byhistorie som et forsøk på å integrere den strukturorienterte tilnærmingen («samfunnet i byen») med den funksjonsorienterte («byen i samfunnet»). Mer konkret har forfatterne søkt å skape en teoretisk integrasjon mellom:

*Herstad, John: «De 43 spørsmål. En arkivnær intruduksjon til politiske og administrative prosesser» i ''Norge i 1743''. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli, b. 1, Solum forlag 2003: s. 9-40.

[[Kategori:Byhistorie]]