Byhistorie: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Ola Alsvik (samtale | bidrag) m (Intern lenke) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Lenker) |
||
| Linje 25: | Linje 25: | ||
===Den historisk-topografiske tradisjonen (1700-tallet)=== | ===Den historisk-topografiske tradisjonen (1700-tallet)=== | ||
Samtidig som den kompilerende og kronikerende dokumentarismen fortsatte å prege den bymonografiske tradisjonen i Bergen, vokste det også gradvis fram en interesse for denne typen framstillinger i andre norske byer. Ifølge Ropeid var det imidlertid et visst skille mellom den bergenske bymonografien og de bymonografiske arbeidene i andre byer. De bergenske framstillingene var mer historisk orienterte, hevder Ropeid, mens framstillingene fra andre norske byer i sterkere grad var påvirket en samtidsorientert topografisk interesse.<ref>Ropeid 1970: s. 118f.</ref> Dette skillet er imidlertid ikke enkelt å trekke, og Steinar Supphellen argumenterer snarere for å betrakte «den historisk-topografiske litteraturen» som en brei, men likevel relativt enhetlig litteratur, «som med visse historiske innslag prøvde å gje ei skildring av større eller mindre deler av Noreg med noko ulik vekt på naturtilhøve, næringsliv og folkeliv».<ref>Supphellen 1979: s. 198.</ref> Fra en analytisk synsvinkel kan det kanskje likevel være fornuftig å trekke et skille mellom det topografiske og det historiserende perspektivet, slik Ropeid gjør, fordi dette peker på to forskjellige og fortsatt aktuelle kunnskapsbehov i forhold til fortiden: «behovet for eit systematisert oversyn over samtida og dei føresetnader den har, og behovet for historisk kunnskap om folkets liv og virke gjennom tidene».<ref>Ropeid 1970: s. 115.</ref> Begge disse behovene har vært med på å forme norsk byhistorie og byhistorisk debatt. Det samtidsorienterte perspektivet, som på 1700-tallet fant uttrykk i den topografiske tilnærmingen, gjenfinner vi for eksempel i følgende teoretisk-metodiske utsagn fra Knut Kjeldstadli: «Any discipline in history should take its cues from the existential needs of the present.»<ref>Kjeldstadli 1998: s. 133.</ref> | Samtidig som den kompilerende og kronikerende dokumentarismen fortsatte å prege den bymonografiske tradisjonen i Bergen, vokste det også gradvis fram en interesse for denne typen framstillinger i andre norske byer. Ifølge Ropeid var det imidlertid et visst skille mellom den bergenske bymonografien og de bymonografiske arbeidene i andre byer. De bergenske framstillingene var mer historisk orienterte, hevder Ropeid, mens framstillingene fra andre norske byer i sterkere grad var påvirket en samtidsorientert topografisk interesse.<ref>Ropeid 1970: s. 118f.</ref> Dette skillet er imidlertid ikke enkelt å trekke, og [[Steinar Supphellen]] argumenterer snarere for å betrakte «den historisk-topografiske litteraturen» som en brei, men likevel relativt enhetlig litteratur, «som med visse historiske innslag prøvde å gje ei skildring av større eller mindre deler av Noreg med noko ulik vekt på naturtilhøve, næringsliv og folkeliv».<ref>Supphellen 1979: s. 198.</ref> Fra en analytisk synsvinkel kan det kanskje likevel være fornuftig å trekke et skille mellom det topografiske og det historiserende perspektivet, slik Ropeid gjør, fordi dette peker på to forskjellige og fortsatt aktuelle kunnskapsbehov i forhold til fortiden: «behovet for eit systematisert oversyn over samtida og dei føresetnader den har, og behovet for historisk kunnskap om folkets liv og virke gjennom tidene».<ref>Ropeid 1970: s. 115.</ref> Begge disse behovene har vært med på å forme norsk byhistorie og byhistorisk debatt. Det samtidsorienterte perspektivet, som på 1700-tallet fant uttrykk i den topografiske tilnærmingen, gjenfinner vi for eksempel i følgende teoretisk-metodiske utsagn fra Knut Kjeldstadli: «Any discipline in history should take its cues from the existential needs of the present.»<ref>Kjeldstadli 1998: s. 133.</ref> | ||
Framveksten av den historisk-topografiske litteraturen skjedde særlig etter 1750 og kan analyseres fra forskjellige perspektiver: Fra et generelt idéhistorisk perspektiv kan denne litteraturen betraktes som en del av opplysningstidens tenkning med vekt på å sanke og formidle kunnskap basert på observasjon og vitenskapelighet. Fra en litteraturhistorisk synsvinkel kan den sees som en del av den nærmest eksplosive veksten i litterær produksjon som særlig skjedde etter midten av 1700-tallet. Fra en politisk-nasjonalistisk synsvinkel kan den historisk-topografiske litteraturen analyseres som «eit uttrykk for fornuftig norsk patriotisme» (Steinar Supphellen).<ref>Supphellen 1979: s. 208.</ref> Og endelig: Fra et statsøkonomisk perspektiv kan den topografiske interessen sees som en del av helstatens ambisjon om å kartlegge og utnytte sine ressurser på en bedre måte, en ambisjon som ikke minst fikk uttrykk i den omfattende spørreundersøkelsen som [[Danske Kancelli|Danske Kanselli]] iverksatte i april 1743 ([[De 43 spørsmål]]), der samtlige amtmenn og stiftamtmenn ble pålagt å innhente svar på en rekke spørsmål som særlig angikk geografiske og topografiske forhold, men også kulturelle og historiske.<ref>Herstad 2003: s. 9ff.</ref> | Framveksten av den historisk-topografiske litteraturen skjedde særlig etter 1750 og kan analyseres fra forskjellige perspektiver: Fra et generelt idéhistorisk perspektiv kan denne litteraturen betraktes som en del av opplysningstidens tenkning med vekt på å sanke og formidle kunnskap basert på observasjon og vitenskapelighet. Fra en litteraturhistorisk synsvinkel kan den sees som en del av den nærmest eksplosive veksten i litterær produksjon som særlig skjedde etter midten av 1700-tallet. Fra en politisk-nasjonalistisk synsvinkel kan den historisk-topografiske litteraturen analyseres som «eit uttrykk for fornuftig norsk patriotisme» (Steinar Supphellen).<ref>Supphellen 1979: s. 208.</ref> Og endelig: Fra et statsøkonomisk perspektiv kan den topografiske interessen sees som en del av helstatens ambisjon om å kartlegge og utnytte sine ressurser på en bedre måte, en ambisjon som ikke minst fikk uttrykk i den omfattende spørreundersøkelsen som [[Danske Kancelli|Danske Kanselli]] iverksatte i april 1743 ([[De 43 spørsmål]]), der samtlige amtmenn og stiftamtmenn ble pålagt å innhente svar på en rekke spørsmål som særlig angikk geografiske og topografiske forhold, men også kulturelle og historiske.<ref>Herstad 2003: s. 9ff.</ref> | ||
En typisk representant for den historisk-topografiske litteraturen er [[Friedrich Wilhelm Thue]] (1741-1808), som var ansatt i tollvesenet, først i Kragerø, senere i Langesundsfjorden, Halden og Kristiansund. Thue forfattet en beskrivelse av Kragerø, som ble prisbelønnet av Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab i 1774. Arbeidet ble utgitt i 1789 som en del av et geografisk mer omfattende arbeid, der Thue også behandlet Skien med ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund. Thue utga også tre arbeider om Kristiansund. Andre representanter for den samme litterære sjangeren var ingeniørkaptein [[Engebret Hoff]] (1739-1811), som skrev om Halden, fogd [[Ole Christian Bull]] (1762-1814), som behandlet Molde og byfogd [[David Vogt (1793-1861)|David Vogt]] (1793-1861), som leverte en beskrivelse av Moss. David Vogts arbeid kan også betraktes som det siste innenfor den topografiske tradisjonen. Da hadde den historisk-topografiske bevegelsen for lengst kulminert. Bevegelsens organisatoriske ankerfeste, Det [[Topographiske Selskab for Norge]], som var stiftet i 1791, ble nedlagt like etter århundreskiftet. Selskapets program ble riktignok integrert i arbeidet til [[Det Kongelige Selskab for Norges Vel]], som ble etablert i 1809. Men det nye selskapet hadde et mer praktisk formål og klarte ikke å videreføre programmet. | En typisk representant for den historisk-topografiske litteraturen er [[Friedrich Wilhelm Thue]] (1741-1808), som var ansatt i tollvesenet, først i [[Kragerø]], senere i [[Langesundsfjorden]], [[Halden]] og [[Kristiansund]]. Thue forfattet en beskrivelse av Kragerø, som ble prisbelønnet av Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab i 1774. Arbeidet ble utgitt i 1789 som en del av et geografisk mer omfattende arbeid, der Thue også behandlet Skien med ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund. Thue utga også tre arbeider om Kristiansund. Andre representanter for den samme litterære sjangeren var ingeniørkaptein [[Engebret Hoff]] (1739-1811), som skrev om Halden, fogd [[Ole Christian Bull]] (1762-1814), som behandlet [[Molde]] og byfogd [[David Vogt (1793-1861)|David Vogt]] (1793-1861), som leverte en beskrivelse av [[Moss]]. David Vogts arbeid kan også betraktes som det siste innenfor den topografiske tradisjonen. Da hadde den historisk-topografiske bevegelsen for lengst kulminert. Bevegelsens organisatoriske ankerfeste, Det [[Topographiske Selskab for Norge]], som var stiftet i 1791, ble nedlagt like etter århundreskiftet. Selskapets program ble riktignok integrert i arbeidet til [[Det Kongelige Selskab for Norges Vel]], som ble etablert i 1809. Men det nye selskapet hadde et mer praktisk formål og klarte ikke å videreføre programmet. | ||
===Den «moderne» bymonografien vokser fram=== | ===Den «moderne» bymonografien vokser fram=== | ||