Skribenter
95 250
redigeringer
→Liv
(→Liv) |
|||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
Mora hadde bakgrunn fra en tysk handelsslekt. Hun døde i 1854, da Cathinka Guldberg var fjorten år gammel. Som eldste jente fikk hun da mye av omsorgsansvaret for sine yngre søsken. I tillegg til å stelle hjemme deltok hun aktivt i farens menighet, blant annet med å hjelpe fattige og syke. I denne tida kom hun også i kontakt med [[den johnsonske vekkelse]], som var ei [[pietisme|pietistisk]] gruppe. Faren hennes ble gift på nytt, men ble enda en gang enkemann. Omkring 1864 gifta han seg for tredje gang, og først da begynte Cathinka Guldberg å planlegge å flytte fra familien. I [[folketellinga 1865]] finner vi henne fortsatt sammen med faren på [[Lautin (Ullensaker)|Lautin]] i Ullensaker, feilaktig oppført som datter av sin stemor.<ref>{{folketelling|pf01038022007211|Catinca Augusta Carlsdatter Guldberg|1865|Ullensaker herred}}.</ref> | Mora hadde bakgrunn fra en tysk handelsslekt. Hun døde i 1854, da Cathinka Guldberg var fjorten år gammel. Som eldste jente fikk hun da mye av omsorgsansvaret for sine yngre søsken. I tillegg til å stelle hjemme deltok hun aktivt i farens menighet, blant annet med å hjelpe fattige og syke. I denne tida kom hun også i kontakt med [[den johnsonske vekkelse]], som var ei [[pietisme|pietistisk]] gruppe. Faren hennes ble gift på nytt, men ble enda en gang enkemann. Omkring 1864 gifta han seg for tredje gang, og først da begynte Cathinka Guldberg å planlegge å flytte fra familien. I [[folketellinga 1865]] finner vi henne fortsatt sammen med faren på [[Lautin (Ullensaker)|Lautin]] i Ullensaker, feilaktig oppført som datter av sin stemor.<ref>{{folketelling|pf01038022007211|Catinca Augusta Carlsdatter Guldberg|1865|Ullensaker herred}}.</ref> | ||
I 1866 reiste hun til diakonisseanstalten Kaiserwerth i [[Tyskland]] for å begynne på sin utdannelse som diakonisse. Under oppholdet der ble hun spurt om hun kunne tenke seg å bli forstander ved en planlagt diakonisseanstalt i Christiania, noe hun takka ja til. Etter å ha blitt vigsla som diakonisse i Kaiserwerth reiste hun hjem til Norge, og den 20. november 1868 flytta hun sammen med den første eleven inn på [[Grønland bydelshus|kommunalgården]] på [[Grønland (strøk)|Grønland]]. Etter to år kunne de flytte til eget hus i [[Ullevålsveien (Oslo)|Ullevålsveien]] 5. Også det huset ble for lite, og dermed bar det videre til [[ | I 1866 reiste hun til diakonisseanstalten Kaiserwerth i [[Tyskland]] for å begynne på sin utdannelse som diakonisse. Under oppholdet der ble hun spurt om hun kunne tenke seg å bli forstander ved en planlagt diakonisseanstalt i Christiania, noe hun takka ja til. Etter å ha blitt vigsla som diakonisse i Kaiserwerth reiste hun hjem til Norge, og den 20. november 1868 flytta hun sammen med den første eleven inn på [[Grønland bydelshus|kommunalgården]] på [[Grønland (strøk)|Grønland]]. Etter to år kunne de flytte til eget hus i [[Ullevålsveien (Oslo)|Ullevålsveien]] 5. Også det huset ble for lite, og dermed bar det videre til [[Lovisenberg]] i 1887. Kjøpmann [[Oluf Kiær]] ga eiendommen på 112 dekar til diakonissene, og i årene hvor Guldberg var forstander ble det bygd gamlehjem, sjukehus, alderdomshjem for diakonissene, barnehjem og kirke der. I løpet av de 51 årene vokste antallet diakonisser fra bare Guldberg til omkring 550 kvinner. | ||
Guldberg brukte Kaiserwerth som mal for Diakonisseanstalten, men gjorde mange forenklinger i reglene for samfunnet. Hun hadde et nært forhold til søstrene, som omtalte henne som «Mor Guldberg». Elevene ble etter en innledende periode opptatt som prøvesøstre, og så senere vigsla som diakonisser. De levde i sølibat, hadde ikke personlig formue og de ble sendt ut i tjeneste der det var behov for dem. Løftene som diakonisse var ikke evige; dersom ei søster ville inngå ekteskap kunne hun tre ut av fellesskapet og gjøre det, uten at det hefta ved henne. For mange unge kvinner ga Diakonisseanstalten en mulighet til å få en utdanning og et selvstendig liv, uten at man dermed utelukka et vanlig familieliv senere. | Guldberg brukte Kaiserwerth som mal for Diakonisseanstalten, men gjorde mange forenklinger i reglene for samfunnet. Hun hadde et nært forhold til søstrene, som omtalte henne som «Mor Guldberg». Elevene ble etter en innledende periode opptatt som prøvesøstre, og så senere vigsla som diakonisser. De levde i sølibat, hadde ikke personlig formue og de ble sendt ut i tjeneste der det var behov for dem. Løftene som diakonisse var ikke evige; dersom ei søster ville inngå ekteskap kunne hun tre ut av fellesskapet og gjøre det, uten at det hefta ved henne. For mange unge kvinner ga Diakonisseanstalten en mulighet til å få en utdanning og et selvstendig liv, uten at man dermed utelukka et vanlig familieliv senere. | ||