322 662
redigeringer
lenkeretting
m (→Liv: puss) |
(lenkeretting) |
||
| Linje 16: | Linje 16: | ||
I 1879 avla hun eksamen ved [[Nissens pikeskole]] i Kristiania. Hun begynte så på [[Oslo handelsgymnas|Kristiania handelgymnasium]], på et kurs for kontordamer. Etter bare åtte dager hadde hun fått nok. Hun slutta på skolen, og ba faren om hjelp til å få tatt artium. Faren var [[Høyre|høyremann]], men han valgte å støtte sin datter. Han skrev brev til [[Kirkedepartementet]] for å få tillatelse til at hun kunne avlegge eksamen. Det unngåelige avslagsbrevet ble skrevet selveste julaften 1880. | I 1879 avla hun eksamen ved [[Nissens pikeskole]] i Kristiania. Hun begynte så på [[Oslo handelsgymnas|Kristiania handelgymnasium]], på et kurs for kontordamer. Etter bare åtte dager hadde hun fått nok. Hun slutta på skolen, og ba faren om hjelp til å få tatt artium. Faren var [[Høyre|høyremann]], men han valgte å støtte sin datter. Han skrev brev til [[Kirkedepartementet]] for å få tillatelse til at hun kunne avlegge eksamen. Det unngåelige avslagsbrevet ble skrevet selveste julaften 1880. | ||
Neste skritt var at Cecilie Thoresen sjøl tok kontakt med kirkeminister [[Jens Holmboe]]. Han var vennlig, og hun trodde han skulle komme til å fremme en kongelig proposisjon. Men hans vennlighet var nok mer av «jada, lille frøken»-typen enn en virkelig vilje til å stikke seg fram. Han sendte over saken til [[Universitetet i Oslo|Det kongelige Frederiks universitet]], der kollegiet kom med en negativ uttalelse. Bare ett medlem hadde stemt for å åpne opp for kvinner. Høsten 1881 tok Cecilie Thoresen så kontakt med stortingsrepresentant [[Hagbard E. Berner]], senere representant for [[Venstre]] og i en periode leder i [[Norsk Kvindesagsforening]]. Han fremma et privat lovforslag, som den 30. mars 1882 ble vedtatt i [[Odelstinget]] mot bare én stemme. I [[Lagtinget]] gikk det gjennom enstemmig. | Neste skritt var at Cecilie Thoresen sjøl tok kontakt med kirkeminister [[Jens Holmboe (1821–1891)|Jens Holmboe]]. Han var vennlig, og hun trodde han skulle komme til å fremme en kongelig proposisjon. Men hans vennlighet var nok mer av «jada, lille frøken»-typen enn en virkelig vilje til å stikke seg fram. Han sendte over saken til [[Universitetet i Oslo|Det kongelige Frederiks universitet]], der kollegiet kom med en negativ uttalelse. Bare ett medlem hadde stemt for å åpne opp for kvinner. Høsten 1881 tok Cecilie Thoresen så kontakt med stortingsrepresentant [[Hagbard E. Berner]], senere representant for [[Venstre]] og i en periode leder i [[Norsk Kvindesagsforening]]. Han fremma et privat lovforslag, som den 30. mars 1882 ble vedtatt i [[Odelstinget]] mot bare én stemme. I [[Lagtinget]] gikk det gjennom enstemmig. | ||
At Stortinget ga sin tillatelse betydde ikke at man var klare for frislipp. Det var tydelig i regjeringas innstilling at dette var et særtilfelle, i en tid der den kommende [[riksrett]]ssaken var det store spørsmålet, og slike saker som kunne skape sympati kunne være avgjørende. Kvinner skulle fortsatt kjenne sin plass, og det var skadelig for samfunnet om dette ble en trend. | At Stortinget ga sin tillatelse betydde ikke at man var klare for frislipp. Det var tydelig i regjeringas innstilling at dette var et særtilfelle, i en tid der den kommende [[riksrett]]ssaken var det store spørsmålet, og slike saker som kunne skape sympati kunne være avgjørende. Kvinner skulle fortsatt kjenne sin plass, og det var skadelig for samfunnet om dette ble en trend. | ||