Christian Hansen Wollnick: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Christian Hansen Wollnick]]''', (født 8. oktober [[1867]] i [[Rekkevik]] i [[Tjølling]], død 27. mars [[1936]] i [[Kristiansand]]) var en lærer som ble vernepliktig offiser og journalist før han tok juridisk embetseksamen i 1895. Fra 27. februar [[1896]] ble han ansatt som dommerfullmektig hos sorenskriveren i [[Ringerike]]. Allerede 30. oktober samme året ble han fullmektig hos kriminaldommeren i [[Trondheim]]. Våren [[1897]] startet han som advokatfullmektig i [[Kristiansund]] og fikk bevilling som høyesterettsadvokat fra 12. januar [[1899]]. Imidlertid ble han best kjent som redaktør av avisa [[Møre Tidende]] mens han var i Kristiansund. Det skyldtes i første rekke hans mange konflikter med byens notabiliteter. Han ble fratatt stillingen både som fullmektig og redaktør, men startet egen advokatpraksis og sørget for å få kjøpt avisa. Karrieren førte ham til sist til Kristiansand, hvor han ble byskriver i [[1929]]. Wollnick var en sosialpolitisk ideologisk engasjert mann med sterke meninger – om blant annet kooperasjon og alkoholpolitikk, som dessuten var i besittelse av hva man kan kalle en sterkt utviklet rettferdssans. Men hans stridbare sinn førte ham opp i situasjoner som best kan karakteriseres som vanvittige.</onlyinclude>  

== Barndom – ungdom ==

Wollnicks foreldre var skipskaptein Ludvig Hanssen Rekkevik (18. desember 1840-30. oktober 1903) og hustru Christiane Helene Hansen Gon (14. april 1840-14. november 1927), som i henhold til folketellingen for [[Tjølling kommune]] i [[1865]], ennå ikke var gift.

Etter embetseksamen ble han 27. februar 1896 autorisert som edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Ringerike, men han ville ha noe større, og ble edsvoren fullmektig hos kriminaldommeren i Trondheim fra 30. oktober 1896 til våren 1897.

Fra Trondheim reiste han til Kristiansund og ble advokatfullmektig hos den 34 år gamle advokat [[John K. G. Thorkelson]], opprinnelig fra [[Kolvereid]] i ytre [[Namdalen]]. I 1898 fikk Wollnick egen advokatbevilling og 12. januar 1899 fikk han bevilling som overrettssakfører og praktiserte i Kristiansund til [[1904]]. 10. september 1899 ble han gift med Gyda Eline Larsen (1868-[[1919]]), datter av Einar og Emilie Larsen. I denne forbindelse er det av interesse at kontorist [[Einar Larsen (1840-1900)|Einar Larsen]] (1840-1900) var en av de mest framtredende avholdsfolkene i Kristiansund, og at hans åndsfrender i [[IOGT]] fikk reist en bauta på [[Goma gravsted]] i [[1917]], samt at losjen «[[Einar Larsens Minde]]» nettopp tok hans navn som sitt.  

80 dagers arrest var ikke langt unna maksimumsstraffen, som den gang var på tre måneders fengsel for forbrytelser av denne art. Dommen kunne ikke ankes på skyldspørsmålet, og vi har ikke funnet at han anket på straffeutmålingen heller. Kan hende fant Wollnick at det ikke var «lønnsomt», i den forstand at det ville koste for mange ressurser. Og det ble kan hende ikke så ille. Den formodningen kan vi for så vidt ganske fort lese oss til, ved at rettsforhandlingene, som var blitt stenografert av stortingsstenograf [[J. E. Maakestad]], ble trykt i Møre Tidendes Bog & Akcidenstrykkeri, som både var eid og driftet av Christian Hansen Wollnick selv. Ikke ventet han lenge heller; for boka, som er på 323 sider, ble trykt i løpet av 1900 – og som vi så ble dommen avsagt den 20. januar 1900.

På den ene siden kan man si han tok straffen som en mann, og på den annen side at han fikk «hevn» over den, etter Wollnicks standard, særdeles udannede, umoralske og dårlige figur Thomas Fasting var, gjennom å utgi hele rettsforhandlingen – ført i pennen av en på alle måter uhildet person.

   

== ''Samvirke'' ==

Etter rettssaken, som altså Wollnick kom rimelig bra ut av, ser vi at han slett ikke hadde til hensikt å gi seg med sitt samfunnsengasjement. Med hans sterkt utviklede rettferdssans gikk det ikke lang tid før han fant nye saker å arbeide for.  

=== Samvirkelag ===

Under spalta «Den kooperative Bevægelse», finner vi en større artikkel sakset fra det danske ''Social Tidsskrift'', som var skrevet av den svenske journalisten [[Ernst Thörnberg]], med tittelen «Fra det kooperative Belgien», som omhandler det kooperative handelshuset «Folkets Hus» i [[Brüssel]], der det blant annet fortelles at personalet har 9 timers arbeidsdag, god lønn, sykekasse, og invaliditets- og alderdomsforsikringer.

Ingen av innleggene falt i særlig god jord hos redaktør Wollnick, som i klare og utvetydelige ordelag gikk til forsvar av reformer i folkeskolenes undervisningsplaner, men slett ikke i tråd med talernes paroler om å innskrenke skoletiden. Tvert imot; han ba folk som interesserte seg for folkets «sedelige, sosiale og økonomiske utvikling om å nedlegge protest mot denne måte å møte skolereformene på. Det burde etter Wollnicks oppfatning heller satses på en utvidelse av lesetiden i folkeskolen – fra 19 til for eksempel 21 uker. Ja, han var heller ikke fremmed for å utvide timetallet i kristendomsfaget, slik at det også kunne bli plass til det han betegnet som «kristendommens samfunnslære», som han så i sammenheng med historiefaget og dets store fokus på de nordiske kriger, som han mente heller burde ha fokus på hva [[Norden]]s folk opp gjennom tidene hadde samvirket om.

Men skolesaken kom igjen i flere artikler; blant annet ble det sakset et inserat fra [[John Søyland]]s penn som hadde stått i ''[[Skolebladet]]'', der han gikk i rette med dem som ikke var villige til å inndele elever etter arbeidsevnen, for slik å gi alle det beste grunnlag å gå videre på.

Tidens store sosiale spørsmål – forholdet til alkohol måtte selvsagt også få sin omtale i ''Samvirke''. Og i tråd med egne standpunkt ga Wollnick saken hele to sider, hvorav første del var viet rein skremselspropaganda med bilder av en frisk lever kontra en «drankerlever», et friskt nyre kontra et skrumpnyre og et friskt hjerte kontra et ølhjerte. I fortsettelsen viste han til kurs innen kampen mot alkoholen – som ble arrangert i Sverige ved sogneprest Lundèn, cand theol Ljunggren, professor Wallis og professor Lindberg samt fru Helenius.

[[Henrik Wergeland]] fikk æren av å være siste bidragsyter i nr. 1 og 2 for januar – februar 1903, med artikkelen han hadde kalt «Var jeg en Arbeidsmand», som starter med perioden «Ja, var jeg en Arbeidsmand, skulde jeg nok vide at gjøre mit Liv behageligt», og avsluttes med «Men Fred over Arbeidsmandens Hytte».  

Dette er også sammenfallende med at han ble byens kinodirektør; tross ''[[Fædrelandsvennen]]''s påstand om at overrettssakføreren var som en ulv i fåreklær, med sin bakgrunn som «en fremtredende mann i sosialistenes mest radikale fløy». Imidlertid gikk det med Wollnick, som med flere fremtredende menn innen Arbeiderpartiet, da debatten om Moskva-tesene toppet seg i 1920-åra, meldte han seg ut av DNA.

I [[1919]] ble han politifullmektig i Kristiansand, men alt tyder på at han ikke tiltrådte i den stillingen før 21. juli [[1921]], idet han satt på Stortinget som Arbeiderpartiets representant fra valgkretsen «Baneheien» fra 1919 til 1921. Her var han formann i Stortingets interparlamentariske gruppe, og møtte som delegat ved de interparlamentariske møter i Stockholm i 1919 og i Kristiania i [[1920]]. Han var også medlem av utenrikskommisjonen av 1920.