Skribenter
95 261
redigeringer
→De innsatte
| Linje 39: | Linje 39: | ||
I begynnelsen var det fattige som havnet på tukthuset. Målet var at de skulle innse arbeidets nytte, bidra til samfunnet gjennom den fortjeneste tukthuset hadde på de som ble produsert og ikke minst bli fjernet fra gatene hvor de var til sjenanse for borgerne. De hadde ikke blitt dømt for noen forbrytelse, men ble plassert der av fattigkommisjonen. De ble omtalt som ''lemmer'', ikke som fanger. | I begynnelsen var det fattige som havnet på tukthuset. Målet var at de skulle innse arbeidets nytte, bidra til samfunnet gjennom den fortjeneste tukthuset hadde på de som ble produsert og ikke minst bli fjernet fra gatene hvor de var til sjenanse for borgerne. De hadde ikke blitt dømt for noen forbrytelse, men ble plassert der av fattigkommisjonen. De ble omtalt som ''lemmer'', ikke som fanger. | ||
De fikk nokså raskt selskap av småkriminelle. Straffene kunne være harde på 1700-tallet, men man begynte også å få en forståelse for at innsetting i [[slaveri]]et ikke var egnet for alle. Det begynte tidlig å komme kommentarer om at unge lovbrytere ble forherdet gjennom opphold med eldre vaneforbrytere på festningene, så et alternativ virket hensiktsmessig. For kvinners del hadde man ikke noe godt alternativ dersom de ikke ble ilagt dødsstraff; slaveriene var ikke for kvinner, og det man hadde av arrestuer var helt uegnet for lengre opphold. Det var faktisk ikke noe fengsel for kvinner, som i stedet ble sendt til Danmark. I realiteten førte dette til at mange fengselsdommer for kvinner aldri ble gjennomført. Tukthuset ble derfor nokså tidlig den vanlige soningsanstalten for kvinner som ikke ble dømt til døden. Det var særlig sedelighetsforbrytelser som leiermål, blodskam og hor eller småforbrytelser som nasking som førte til innsettelse i tukthuset. | De fikk nokså raskt selskap av småkriminelle. Straffene kunne være harde på 1700-tallet, men man begynte også å få en forståelse for at innsetting i [[slaveri]]et ikke var egnet for alle. Det begynte tidlig å komme kommentarer om at unge lovbrytere ble forherdet gjennom opphold med eldre vaneforbrytere på festningene, så et alternativ virket hensiktsmessig. For kvinners del hadde man ikke noe godt alternativ dersom de ikke ble ilagt dødsstraff; slaveriene var ikke for kvinner, og det man hadde av arrestuer var helt uegnet for lengre opphold. Det var faktisk ikke noe fengsel for kvinner, som i stedet ble sendt til Danmark. I realiteten førte dette til at mange fengselsdommer for kvinner aldri ble gjennomført. Tukthuset ble derfor nokså tidlig den vanlige soningsanstalten for kvinner som ikke ble dømt til døden. Det var særlig sedelighetsforbrytelser som [[leiermål]], blodskam og hor eller småforbrytelser som nasking som førte til innsettelse i tukthuset. | ||
Barn kunne i begynnelsen bli plassert i tukthuset. Dette gjaldt fattige barn som var gjenstridige og motvillige. Det var også en del barn av borgerskapet som havnet der, for mot betaling kunne borgere plassere uoppdragne barn der. En del gjorde det, åpenbart uten noen forståelse for hvilke konsekvenser det kunne få at barna ble plassert sammen det andre klientellet i tukthuset. Barn og voksne gikk om hverandre der, og som oppdragelsesanstalt må stedet ha vært helt uegnet. | Barn kunne i begynnelsen bli plassert i tukthuset. Dette gjaldt fattige barn som var gjenstridige og motvillige. Det var også en del barn av borgerskapet som havnet der, for mot betaling kunne borgere plassere uoppdragne barn der. En del gjorde det, åpenbart uten noen forståelse for hvilke konsekvenser det kunne få at barna ble plassert sammen det andre klientellet i tukthuset. Barn og voksne gikk om hverandre der, og som oppdragelsesanstalt må stedet ha vært helt uegnet. | ||