Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 545
redigeringer
formatering
(nytt bilde) |
(formatering) |
||
| Linje 33: | Linje 33: | ||
Bak hovedbygningen lå en stor bygning i [[bindingsverk]], der flere av verkstedene var samlet. | Bak hovedbygningen lå en stor bygning i [[bindingsverk]], der flere av verkstedene var samlet. | ||
Rundt hele anlegget lå en ringmur, som omkranset et område på omkring 17,9 dekar. Det var altså et betydelig område som tilhørte tukthuset. Innenfor denne muren ble det etter hvert | Rundt hele anlegget lå en ringmur, som omkranset et område på omkring 17,9 dekar. Det var altså et betydelig område som tilhørte tukthuset. Innenfor denne muren ble det etter hvert oppført flere nye bygninger. Rundt 1830 kom stadskonduktør [[Chr. H. Grosch]] inn som arkitekt, og fikk oppført et nytt fargeri og andre bygninger. Som tidligere la man vekt på å sette opp vakre bygninger. Det ble så i [[1844]] og [[1846]] oppført to fangebygninger, hver på fire etasjer. I [[1869]] ble disse sammenføyd, og den nye enheten fikk navnet Cellebygningen. {{thumb|Youngs gate Tukthusmuren 1.JPG|En del av ringmuren som står igjen i [[Youngs gate]].|Chris Nyborg (2013)}} | ||
{{thumb|Youngs gate Tukthusmuren 1.JPG|En del av ringmuren som står igjen i [[Youngs gate]].|Chris Nyborg (2013)}} | |||
Da deler av tomta ble fraskilt i [[1936]] ble en del av anlegget revet, og to år etter ble også hovedbygningen revet. | Da deler av tomta ble fraskilt i [[1936]] ble en del av anlegget revet, og to år etter ble også hovedbygningen revet. | ||
| Linje 49: | Linje 46: | ||
Barn kunne i begynnelsen bli plassert i tukthuset. Dette gjaldt fattige barn som var gjenstridige og motvillige. Det var også en del barn av borgerskapet som havnet der, for mot betaling kunne borgere plassere uoppdragne barn der. En del gjorde det, åpenbart uten noen forståelse for hvilke konsekvenser det kunne få at barna ble plassert sammen det andre klientellet i tukthuset. Barn og voksne gikk om hverandre der, og som oppdragelsesanstalt må stedet ha vært helt uegnet. | Barn kunne i begynnelsen bli plassert i tukthuset. Dette gjaldt fattige barn som var gjenstridige og motvillige. Det var også en del barn av borgerskapet som havnet der, for mot betaling kunne borgere plassere uoppdragne barn der. En del gjorde det, åpenbart uten noen forståelse for hvilke konsekvenser det kunne få at barna ble plassert sammen det andre klientellet i tukthuset. Barn og voksne gikk om hverandre der, og som oppdragelsesanstalt må stedet ha vært helt uegnet. | ||
I første omgang, i desember 1741, ble det tatt inn 30 personer. Men allerde i [[1744]] var man opp i 200, og etter hvert | I første omgang, i desember 1741, ble det tatt inn 30 personer. Men allerde i [[1744]] var man opp i 200, og etter hvert vokste antallet til over 300. Det var da overfylt, men det tok lang tid før man gjorde noe med dette ut over interne omrokkeringer av plassen. Senere skulle antallet vokse mer, men det ble også oppført flere bygninger. I [[folketellinga 1865]] er det angitt 444 mennesker, antagelig inkludert noen ansatte, på tukthuset<ref>[http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/bosted_by/gf01038027007420 Folketelling 1865 for Christiania, Storgaden (Tugthuset)]</ref>. I [[1920]], da tukthuset omtales som ''Landsfængsel og arbeidshus for kvinder'', har antallet gått ned til 119 inkludert noen få ansatte<ref>[http://da.digitalarkivet.no/ft/bosted_by/gf01036392232467 Folketelling 1920 for Kristiania kjøpstad, Storgate 33]</ref>. | ||
Arbeidet som skulle utføres var i stor grad utvalgt av kommersielle hensyn. Man ønsket at tukthuset skulle være selvfinansiert og til og med gi et overskudd. Byggingen og innredningen av verksteder ble delvis finansiert gjennom et interessentskap, der man mot en investering senere kunne hente ut fortjeneste. Her skiller tukthuset seg noe fra mange andre slike institusjoner, da det har vært vanlig med nokså meningsløst arbeid; det er hvor hardt arbeidet er som betyr noe, ikke hva man kan tjene på det. Problemet for tukthuset ser i stor grad ut til å ha vært at forhandlere i byen ikke ville ha produktene. For eksempel var de ikke interessert i tobakk eller tekstiler, men foretrakk importert vare. Selv nå man forsøkte å underby konkurrentene kraftig, og tilby gunstige kredittordninger, ville ikke kjøpmennene ta inn varene. Arbeidsdagene var lange, fra fem på morgenen til åtte om kvelden, vel nok med en times middagshvil, andakten sju på morgenen og to timers katekismeundervisning. På natten var de innsatte innelåst. | Arbeidet som skulle utføres var i stor grad utvalgt av kommersielle hensyn. Man ønsket at tukthuset skulle være selvfinansiert og til og med gi et overskudd. Byggingen og innredningen av verksteder ble delvis finansiert gjennom et interessentskap, der man mot en investering senere kunne hente ut fortjeneste. Her skiller tukthuset seg noe fra mange andre slike institusjoner, da det har vært vanlig med nokså meningsløst arbeid; det er hvor hardt arbeidet er som betyr noe, ikke hva man kan tjene på det. Problemet for tukthuset ser i stor grad ut til å ha vært at forhandlere i byen ikke ville ha produktene. For eksempel var de ikke interessert i tobakk eller tekstiler, men foretrakk importert vare. Selv nå man forsøkte å underby konkurrentene kraftig, og tilby gunstige kredittordninger, ville ikke kjøpmennene ta inn varene. Arbeidsdagene var lange, fra fem på morgenen til åtte om kvelden, vel nok med en times middagshvil, andakten sju på morgenen og to timers katekismeundervisning. På natten var de innsatte innelåst. | ||