Coop NKL: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Coop NKL]]''' BA, tidligere Norges Kooperative Landsforening (NKL), er en landsomfattende sammenslutning av [[samvirkelag]]. NKL ble stiftet 27. juni 1906 av representanter for en rekke lokale kooperative foreninger. Slike foreninger hadde eksistert i Norge siden av slutten av 1860-årene. Forbrukerbevegelsen, som foreningene sprang ut av, oppsto i spenningen mellom to forskjellige formål: På den ene siden en ideell intensjon om å skape et bedre samfunn, basert på organisasjoner som var eid og styrt av produsentene eller de som dro nytte av produksjonen. På den annen side et pragmatisk formål om å forbedre forbrukernes økonomiske situasjon. Disse to intensjonene går som to røde tråder gjennom samvirkets historie. Et sentralt prinsipp var at kooperasjonen skulle være religiøst og politisk nøytral, men på det praktiske og lokale plan allierte samvirketanken seg ofte med arbeiderbevegelsen. Enkelte steder ble kooperasjonen bekjempet og oppfattet som en fare for det kapitalistiske system. Men generelt vant NKL fram i Norge via vedtak i parlamentariske organer, i første rekke på lokalplanet, senere også sentralt. Bevegelsen vokste seg sterk gjennom mobilisering nedenfra i samfunnet, i kraft av lokale medlemsorganisasjoner og vedtak i kommunalpolitiske organer. Forbrukersamvirket har for eksempel ofte fått tildelt lokale tomter til samvirkelag av kommunestyret. Den pragmatiske grunnholdningen har gjort at Forbrukersamvirket er blitt stadig sterkere integrert i det politiske establishment og det kapitalistiske system. Men organisasjonen har også maktet å holde fast ved vesentlige sider ved sitt opprinnelige ideelle formål: Kooperasjonen har vært en pådriver når det gjelder fornyelse av varehandelen og har vist stor omstillingsevne. Det var NKL som etablerte de første selvbetjente butikkene og de første stormarkedene. En offensiv markedsføring av medlemskort har gjort at mer enn én million nordmenn i dag er medlemmer av organisasjonen. Et omfattende arbeid med samordning av innkjøp, felles profilering og et integrert distribusjonssystem har gjort NKL i stand til å møte konkurransen fra andre dagligvarekjeder. I 2000 ble hele den omfattende forbrukerkooperative virksomheten samlet under navnet Coop.

Dagens europeiske samvirkebevegelse kan ideologisk og politisk føre sine røtter tilbake til de sosiale og økonomiske forholdene som ble etablert under den industrielle revolusjon, men forsterket og uthevet av liberalismen. Viktige konsekvenser av industrialismen var oppløsning av tradisjonelle livsformer og etablering av en kommersiell kultur basert på pengeøkonomi og på individualistiske verdier og livsmønstre. Disse konsekvensene ble ikke minst synlige i Nord-England og deler av Skottland, der noen av de viktigste industribyene var lokalisert, og der sentrum lå for den viktigste bransjen i industrialiseringens første fase, nemlig tekstilindustrien. I nødsårene etter Napoleonskrigene, mellom 1815 og 1917, ble lønningene i den engelske tekstilindustrien halvert og fattigutgiftene omtrent fordoblet. For å motvirke de negative virkningene, tok den engelske industrimannen Robert Owen initiativet til å opprette såkalte kooperative landsbyer, som etter planen skulle ha fra et par hundre til et par tusen innbyggere, som eide grunnen og produksjonsmidlene, og som i vesentlig grad drev med matproduksjon, men også med håndverk og industri. Owens visjon var å forene verdier og livsmønstre fra det før-industrielle samfunn med moderne teknologi. Owen forsøkte også å sette sine kooperative prinsipper i praktisk system, men hans små samvirkesamfunn gikk snart i oppløsning. En rekke lignende tiltak, på forskjellige områder, ble også forsøkt realisert, både i Nord-England og andre steder. De fleste ble kortvarige. Det var også gjort forøk på å opprette kooperative butikker, men uten videre suksess. Det var først i den lille byen Rochdale utenfor Manchester, at det lyktes å opprette en butikk som fikk langvarig og omfattende betydning. Bak foretaket sto veverne i byen. En av de viktigste årsakene til at man lyktes i Rochdale, var at virksomheten baserte seg på klare og tydelige prinsipper. Opprinnelige var det 14 prinsipper. De såkalte ”Rochdale-prinsippene” er seinere blitt revidert og omformet, men i hovedsak har de for all ettertid utgjort retningslinjene for samvirketiltak i hele den vestlige verden. Særlig fire av disse prinsippene utgjør fortsatt grunnlaget for dagens forbrukersamvirke:

Det tidligste norske forbrukersamvirket var et sammensatt fenomen, både geografisk, sosialt og politisk-ideologisk. Et fellestrekk for de tidligste foreningsdannelsene i 1850-åra var at de oppsto i byene og at initiativet ofte kom ovenfra. Foreningsdannelsene fra 1860-åra og framover var i vesentlig grad knyttet til norske bygdesamfunn, og de synes i betydelig større grad å ha vokst fram nedenfra og på lokalt initiativ. Thranitterbevegelsen har ofte blitt forstått som utgangspunktet for forbrukersamvirket i Norge. Nyere forskning (Lange et al. 2006) synes å peke på at andre plattformer var vel så viktige. Fra thranitterbevegelsen utsprang riktignok de første impulsene til kooperativ virksomhet, men som andre selvhjelpsbevegelser var den primært orientert mot samvirke på produsentsiden av økonomien. Bevegelsen fikk særlig gjennomslag på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag, men det var tilsynelatende bare noen få steder – som i byene Horten og Larvik i Vestfold – at det dannet seg en form for forbrukerorienterte foreninger. Disse fikk imidlertid ingen langvarig betydning. Den aktivistiske og opposisjonelle holdningen til det etablerte samfunnet som bevegelsen demonstrerte, virket dessuten til å reise sterke motkrefter. Og det framstår ifølge Lange og hans medarbeidere som om det snarere var blant disse motkreftene at de første varige foreningsdannelsene skjedde. Motkreftene hadde to organisatoriske ankerfester. Det ene var de filantropisk orienterte arbeiderforeningene, som vokste fram i 1850- og 60-åra og som etter hvert ble politisk knyttet til partiet [[Venstre]]. Slike foreninger vokste fram i byer som Moss, Bergen og Kristiania. Det andre tyngdepunktet for motkreftene var [[Søren Jaabæk]]s bondevenner, som allierte seg med arbeiderforeningene i denne saken, og dessuten trakk med seg viktige støttespillere som skogeieren og industrimannen [[Helge Væringsaasen]] og statistikeren [[Jacob Neumann Moen]]. Det var de borgerlige arbeiderforeningene og bondevennene som ga bevegelsen kraft og gjennomslag i annen halvdel av 1800-tallet. Mange av de tidlige byforeningene gikk under, noen steder fordi de satset for ensidig på en sårbar arbeiderbefolkning, andre steder fordi de prøvde å konkurrere med private aktører med lave priser og høyt utbytte. Bygdeforeningene var mer stabile. De representerte i sterkere grad kontinuiteten fram til dannelsen av NKL. Bygdeforeningene hadde også en klarere ideologisk profil, basert på kamp mot byenes og kjøpmennenes privilegier og for handelsfrihet på landet. Endringer i handelsloven i perioden mellom 1866 og 1874 førte til opphevelse av de siste bestemmelsene som begrenset handelen med dagligvarer utenfor byene. Fram til midten av 1890-åra slet likevel forbrukersamvirket med ustabilitet, tilbakeslag og nedleggelser.