Demonstrasjon

En demonstrasjon defineres gjerne som en offentlig framvisning av en holdning av ei gruppe som deler denne holdningen. Formålet er å få ut et budskap omkring politiske, økonomiske eller andre samfunnsmessige forhold. Formålet kan være svært avgrensa, for eksempel motstand mot en konkret veiutbygging eller nedleggelse av en institusjon, eller det kan være mer generelt som i 1. mai-demonstrasjoner. Demonstrasjoner kan også i seg selv utløse nye demonstrasjoner, eller motdemonstrasjoner, der to grupper med motsatt standpunkt møtes.

Demonstrasjon mot provianteringsminister Oddmund Vik utafor Stortinget 1. mai 1917.
Foto: Narve Skarpmoen

Demonstrasjonsformer

Et vanlig formål med demonstrasjonen er å vise at det er mange som støtter gruppas syn, og antallet deltagere blir derfor helt sentralt. Ikke minst blir dette tydelig når det oppstår motdemonstrasjoner, der antallet settes opp mot hverandre. Det er allikevel ikke slik at antall er alt. Ofte er det slik at man ønsker et mindre antall deltakere for å markere noe, for eksempel utafor en ambassade. Av sikkerhetsgrunner kan politiet sette et tak på antall deltakere i slike markeringer, og det er da budskapet og engasjementet som er sentralt, ikke antallet deltakere.

To hovedtyper av demonstrasjoner er demonstrasjonstog som beveger seg fra et sted til et annet, og punktdemonstrasjoner som samles på ett sted og blir der. Det er også vanlig med en kombinasjon av disse: Samling på et sted, demonstrasjonstog fram til et mål og så punktdemonstrasjon ved målet. For eksempel var det i 1970-åra vanlig at protester mot Vietnamkrigen starta på Solli plass, gikk et kvartal langs Drammensveien og endte ved USAs ambassade.

Måten en demonstrasjon gjennomføres på kan ellers variere mye. Bruk av parolebannere, roping av slagord og musikk er vanlige innslag. Men demonstrasjoner kan også være av den stille sorten, for å markere sorg.

Juridiske sider ved demonstrasjoner

For å gjennomføre en demonstrasjon er det et krav om at man melder fra til politiet på forhånd. Fram til 1995 måtte man søke om å demonstrere; av hensyn til ytringsfriheten er det ikke lenger slik. Politiet kan i dag legge ned forbud mot en demonstrasjon dersom den offentlige ro og orden trues eller dersom andre sikkerhetshensyn tilsier at den ikke bør gjennomføres. De kan også forby en demonstrasjon dersom arrangementsformålet eller framføringsmåten er lovstridig. Da dette lett kommer i konflikt med ytringsfriheten, og kan sees som forhåndssensur, er det heller hensynet til ro og orden det vises til når det nedlegges forbud. Denne regelen kan allikevel komme til anvendelse for eksempel dersom det er annonsert at en demonstrasjon for legalisering av illegale rusmidler skal gjennomføres gjennom offentlig bruk av disse rusmidlene (framføringsmåten), eller dersom demonstrasjonen i sitt hovedbudskap bryter lover for eksempel gjennom rasistiske paroler som er i strid med straffelovens bestemmelser (arrangementsformålet).

Dersom man ikke har tillatelse defineres demonstrasjonen som ulovlig. Å delta i en ulovlig demonstrasjon er i seg selv ikke stafffbart, men dersom politiet krever at den skal oppløses kan man bli pågrepet og bøtelagt for å ikke etterkomme politiets ordre. Hvordan politiet har håndtert ulovlige demonstrasjoner har variert mye gjennom åra, og også fra sted til sted. Som hovedregel ønsker politiet i dag å unngå sammenstøt og opptøyer, men i perioder har det vært slik at de fleste ulovlige demonstrasjoner ble oppløst med makt. Dersom en ulovlig demonstrasjon forstyrrer den offentlige ro og orden eller skaper sikkerhetsproblemer vil den normalt bli oppløst av politiet. Også lovlige demonstrasjoner kan bli oppløst av politiet dersom de på en eller annen måte utarter, eller det oppstår uventa situasjoner som truer liv, helse eller eiendom. Samtidig har demonstrasjoner krav på beskyttelse fra politiet dersom det er nødvendig.

Litteratur