Vietnamkrigen
Vietnamkrigen var en borgerkrig med internasjonal intervensjon som ble utkjempa i Vietnam fra midten av 1950-åra til 1975. I perioden 1963 til 1975 intervenerte USA og andre vestlige land på Sør-Vietnams side. Krigen endte med at Nord-Vietnam i april 1975 erobret Sør-Vietnam, noe som førte til at hele Vietnam ble slått sammmen under kommunistisk styre. Totalt ble mellom to og tre millioner vietnamesere og 58 209 amerikanere drept i konflikten, i tillegg til rundt 5 000 koreanere, 1 351 fra Thailand, 520 australiere og 37 newzealendere.
Bakgrunn
Krigens røtter gikk tilbake til uavhengighetskampen mot det franske kolonistyret og det franske Vichy-regimets samarbeid med de japanske okkupantene under andre verdenskrig. Denne kampen ble aktivt støttet av USA, både med materiell og med rådgivere i felten. Etter andre verdenskrig, og i ly av den kalde krigen, kommunistenes maktovertakelse i Kina og utbruddet av Koreakrigen, støttet amerikanerne etterhvert de franske bestrebelsene på å gjeninnta kontrollen over Indokina, under Koreakrigen, i 1952 også med militære rådgivere. Krigen mot de franske kolonistene medførte også en spittelse blant vietnameserne og ulike nasjonalistiske grupper, hvor den kommunistiske fløyen var den sterkeste.
Da det franske kolonistyret brøt sammen, så amerikanerne dette i en «kald krig»-sammenheng, og ikke som en av mange uavhengighetskamper mot et kolonivelde, blant annet på grunn av den kommunistiske retorikken og den sterke militære støtten som kom fra Sovjetunionen og Kina, som på denne tiden var USAs hovedmotstandere. Denne - i ettertid feilaktige situasjonsoppfattelsen - førte til at amerikanerne videreførte støtten til de vietnamesiske anti-kommunistene i det nyopprettede Sør-Vietnam som var midlertidig opprettet i 1954, utfra en frykt om at dersom Vietnam falt til kommunistene, ville også en rekke andre land i Sørøst-Asia også bli kommunistisk («Dominoteorien»).
Krigens gang
Krigen ble en borgerkrig som begynte som et militært opprør mot den sør-vietnamesiske presidenten Ngo Dinh Diem, som var USAs støttespiller. Den væpnede kampen ble utløst da Le Duan i 1959 fikk med seg kommunistpartiet på å starte et væpna opprør. I 1960 ble frigjøringsfronten FNL danna i sør. Den sto under kommunistpartiets kontroll og var integrert i det nord-vietnamesiske militære apparatet, men hadde en bredere oppslutning og en mer folkelig profil. USA sendte militære rådgivere til Sør-Vietnam, og i 1963 begynte en mer direkte intervensjon. Da det i august 1964 ble avfyrt en torpedo mot et amerikansk krigsskip i Tonkinbukta ble det vedtatt en resolusjon som ga president Lyndon B. Johnson full handlefrihet, og kort tid etter begynte amerikanerne å bombe mål i Nord-Vietnam.
De første amerikanske bakkestyrkene ble satt inn i 1965, og innen 1967 hadde USA omkring en halv million mann stående i landet. Hovedstrategien var å bombe Nord-Vietnam for å stoppe den nord-vietnamesiske offensiven, men virkningen ble den motsatte. Amerikansk bombing konsoliderte kreftene i nord, og førte også til at mange i sør stilte seg på FNLs side. I 1968 kom Tet-offensiven, et omfattende FNL-angrep på Hue, Saigon og andre byer, som tok sikte på å initiere et stort folkelig opprør. Selv om dette ikke skjedde og offensiven militært sett ikke var vellykket, førte den til store tap og gjorde det klart at USA og Sør-Vietnam ikke kunne vinne krigen militært, etter å rapportert over lang tid at slik seier var innenfor rekkevidde. Også den amerikanske opinionens holdning til krigen snudde, og Lyndon B. Johnsen bestemte seg for å ikke stille til gjenvalg.
I 1969 begynte de første fredsforhandlingene i Paris, men disse trakk ut i tid. FNL og nord-vietnamesiske styrker starta en ny storoffensiv i 1972, og USAs president Richard M. Nixon svarte med kraftig bombing av Hanoi jula 1972. Etter dette fikk man fortgang i forhandlinger, og i 1973 ble en fredsavtale inngått, og de amerikanske soldatene ble henta hjem, og søkte å «vietnamisere» krigen ved at de sør-vietnamesiske strykene skulle være i stand til å stå imot alene.
Nord-Vietnam ble gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen ytterligere militært opprustet, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.
Samtidig hadde Nixon i USA problemer på hjemmebane etter Watergate-skandalen, og krigen var upopulær og ansett for uten mulghet til å kunne vinne. Det var derfor uaktuelt med ny amerikansk militære intervensjon. Våren 1975 rykket tungt bevæpnede nord-vietnamesiske styrker, herunder med en rekke stridsvogner inn på bred front, i den såkalte Ho Chi Minh-offensiven, og inntok til slutt Saigon 30. april 1975.
Konsekvenser
Hele Vietnam kom i 1975 under kommunistisk styre. Saigon ble hetende Ho Chi Minh-byen, etter kommunistenes leder, og landet ble i stor grad lukka for vesten. I det tidligere Sør-Vietnam ble det visse spenninger da en rekke nordvietnamesiske soldater og partikadre oppdaget at det fiendebildet som var opparbeidet under krigen ikke stemte og at befolkningen ikke var så fattige og undertrykkede slaver for utenlandske imperialister som de hadde blitt framstilt i krigsretorikken. I stedet var det materielle nivået i sør, både med hensyn til mat, klær og andre forbruksvarer, bøker og musikk langt høyere enn hva de var vant til fra Nord-Vietnam. Ganske snart førte tvangskollektiviseringen i landbruket, restriksjoner for mat- og varetransport og overtakelsen av private virksomheter til matmangel og mangel på andre livsnødvendigheter.
I 1986 begynte en prosess som gradvis åpna landet mer og mer, og i dag er det i stor grad et åpent land. Kommunistpartiet er fremdeles ved makta, men i praksis har man en åpen økonomi. Mangelen på en åpen diskusjon om krigen i Vietnam har ført til at mange ikke har fått bearbeida sine krigstraumer. De fleste kjente noen som falt, og som det oftest er tilfelle i borgerkriger ble familier splitta.
I USA førte krigen til diskusjoner om intervensjon i andre land, en diskusjon som fremdeles pågår og som farger debatten om dagens krigføring i Midt-Østen. Nederlaget i Vietnam var traumatisk for mange amerikanere, og førte til at man i større grad enn tidligere begynte å diskutere de moralske sider ved intervensjonen. Krigen sammenfalt også med en periode med stor indre uro i USA, med blant annet motkulturer, herunder hippie-bevegelsen, samt borgerrettsbevegelsen, og motstand mot krigføringa i Vietnam ble et samlingspunkt for radikale amerikanere.
Flyktningene
Svært mange vietnamesere flykta under krigen, og etter at den var over fulgte flukt fra kommuniststyret. Om lag to og en halv million utenlandsvietnamesere (Viet Kieu) er spredd rundt på kloden, svært mange av dem i USA.[1]
Utdypende artikkel: Norsk-vietnamesere
Til sammen kom rundt 10 000 vietnamesiske flyktninger til Norge mellom 1975 og 1995.[2]
I Norge var det ved inngangen til 2018 13 973 vietnamesiskfødte personer i landet, samt 9092 som var født i Norge av to vietnamesiskfødte foreldre, 781 som var født i Norge av to foreldre med vietnamesisk bakgrunn og 107 som var født i Vietnam der en av foreldrene er norskfødt. Til sammen er det altså omkring 24 000 personer i Norge med vietnamesisk bakgrunn.
En grunn til at mange kom til Norge, flere enn det man ellers kunne forvente etter flukt fra et land som er såpass langt vekk, er at de fleste av flyktningene tok sjøveien. Vietnamesiske båtflyktninger ble et kjent begrep. I mange tilfeller var det norske skip som tok dem ombord, og Norge valgte å ta imot en betydelig andel av dem.
På Bygdøy i Oslo har norsk-vietnamesere satt opp et monument til minne om båtflyktningene og de norske sjømennene som hjalp dem. Minnesmerket førte til en debatt i det norsk-vietnamesiske miljøet, der blant annet den vietnamesiske ambassaden var negativ til et slikt monument.
Referanser
- ↑ Vietnams hstorie Store norske leksikon
- ↑ Marie Louise Seeberg: «Båtflyktninger fra Vietnam», Norgeshistorie.no, besøkt 21. november 2018
Kilder og litteratur
- Vietnamkrigen i Store norske leksikon
- Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, 1. januar 2018 fra SSB.