Den gamle villreinfangsten: Forskjell mellom sideversjoner

Ein kan skilje grovt  mellom aktiv og passiv fangst. Den passive fangsten går føre seg i fangstgraver eller –groper utan tilsyn, der reinen vanlegvis går roleg og beitar, og blir ved hjelp av diskrete ledegjere «lurt» til å gå seg ned i grava.

I meir aktiv fangst prøvde fangsfolka å drive flokkar av rein inn mot (vanlegvis) større system av graver, som etter kvart vart vidareutvikla til det som blir kalla [[massefangstanlegg]].<ref>Nærare om dette, sjå Hole 2013.</ref>

Til dei aller fleste kjende fangstgraver eller –groper er det knytt ''gjerde'' i forskjellig form. Dei skulle fange opp reinen på vandring og få han til å bevege seg inn mot gropa. Knytt opp til gropene er det funne mange skytestillingar, kalla bågåstø i alle fall i Snøhetta-Ottadalsområdet, og spor etter busetting og konstruksjonar for lagring av kjøt. Etter som denne verksemda altså i mest alle tilfelle har lete etter seg fysiske spor av fleire typar (groper, gjerde, skytestillingar, opphaldsstader) er det i faglitteraturen vanleg å omtale kvar lokalitet med funn for eit ''fangstanlegg'', sjølv om det kanskje berre er ei grav med ledegjerde.