Det Gudbrandsdalske Bergverk - Sel kobberverk
Det Gudbrandsdalskek Bergverk - Sel kobberverk
av Kjell Voldheim
Sel kobberverk og gruvene som er igjen etter Sel kobberverk er noen av de eldste kobbergruvene i landet. Gruvene ble drevet fra omkring 1640 til 1750-60 årene. Siden har disse gruvene fått ligge stort sett urørt, og de represennterer derfor særdeles verdifulle kulturminner. I Gruvene finner vi driftsspor etter alle de tre klassiske bergbrytingsteknikkene. Gruvene ligger ca. 3,5 km nord for Otta der elva Ula renner ned i Dalen. I dag brukes navnet Selsverket på området ved Ula, navnet perker tilbake på bergverkstida.
Geologi
Geologisk hører storparten av Sel kommune med til Trondheims-feltet, og malmforekomstene i bygda ligger alle i grønnstein. Opphavet til Grønnsteinen er trolig en vulkansk basalt som senere er sterkt omdannet. Vanlig tolkning av kisforekomstene er i dag at de er avsatt av varme kilder på havbunnen, og i Otta-området inneholder de vesentlig sulfider av jern, sink og kobber. I mindre mengder forekommer også magnetitt og hematitt[1].
Malmforekomstene i Sel er en utløper i enden på det enorme kisdraget som går gjennom landet, helt inn til Falun i Sverige. Kjente bergverk som Folldal, Røros, Killingsdalen, Røstvangen med flerel ligger på det samme kisdraget.
Historie
tidlig på 1600-tallet ble det funnet malm på Rusthøe på østsiden av dalen der Otta elv møter Lågen elv. Det var trolig Halvor Rasmussen Ulmo (f. ca 1596), også omtalt som Hallvard Ulvolden, som fant malmen. Kong Kristian 4 hadde beordret at alle malmfunn skulle meldes ham gjennom prest eller fut. Dette under trussel om strenge straffer om noen skjulte slike funn. Malmfunnet på Rusthøe ble meldt til presten Christen Mule. Det ble straks satt i gang skjerping og påfølgene ordinær bryting på funnplassen, og kongen ga villig privilegier på drift. På denne tiden ville gjerne kongen ha hånd om bergverkene selv, men nå utstedte han privilegiebrevet på halve verket[2] til tre av sinenærmeste medarbiedere. Det var muntmesteren Peter Grüner, kongens renteskriver Peder Nielsen og kammertjener Joachim Irgens. Brevet er datert 28. mai 1642.
Det ble kjent at kongen i 1643 belønnet prest Mule som finner av malmen, og belønningen var pensjon for han og hans hustru. Pensjonen besto av kirketiende fra Fron prestegjeld livet ut. Mule døde året etter. Hallvard Ulvolden og en Olav smed protesterte på dette allerede i oktober samme år, men nådde ikke fram med sine klager da de ikke kunne legge fram håndfaste bevis.