Det mosaiske trossamfund i Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

I [[1890]] bodde det ifølge [[Folketellingen 1890|folketellinga]] 136 jøder i [[Oslo|Christiania]]. Jøder hadde lenge vært utestengt fra Norge, og først i [[1851]] ble den såkalte [[jødeparagrafen]] i [[Grunnloven]] oppheva. De fikk allikevel ikke lov til å organisere seg, bare kristne trossamfunn var omfattet av [[dissenterloven]]. Jødene i Norge samlet seg derfor i private hjem, og gjorde sitt beste for å overholde sine religiøse plikter. Gudstjenester klarte man bare en sjelden gang å holde, og [[kosher]]kjøtt ble besørget privat når det var mulighet for det. Man arrangerte så langt det var mulig undervisning i religion og hebraisk for barna, men det fantes ingen fast lærer. En del sendte barna til utlandet for å forberede dem til [[bar mitzva]].  

En ting jødene i Oslo tidlig hadde sørget for var en gravlund. 670 m² på [[Sofienberg gravlund]] hadde blitt kjøpt inn «til evig eie for israelittiske trosbekjendere» i [[1869]]. Først i [[1885]] ble den tatt i bruk.  

Da det ble åpnet for opprettelse av ikke-kristne trossamfunn i 1891 ble det holdt et møte i ''Den jødiske religionsforeningen''. Det ble lagt en del planer, og våren 1892 forpliktet 28 personer seg til å lønne en religionslærer. Den [[5. juni]] 1892 ble trossamfunnet formelt stiftet, og året etter fikk det navnet Det mosaiske trossamfund. Dets første forstander var [[Nathan Nachman Nathan]]. I [[1893]] var 104 mennesker registrert som medlemmer.

</onlyinclude>

I de første årene ble gudstjenester holdt i forskjellige lokaler som var egnet. Det første stedet var [[Mariboes gate]] 10, i området hvor de fleste av jødene bodde. Veksten i antall førte til at man måtte finne andre lokaler. I [[1897]] fikk menigheten inventaret fra en nedlagt [[synagoge]] i Horsens, og dette ble installert i en bygning i [[Osterhaugsgaten]]. Året etter ble dr. [[Meyer Ashkenaze]] fra Elsass-Lothringen ansatt som rabbiner. Han virket i DMT til [[1901]], og grunnla så sin egen menighet i Kristiania. I løpet av årene 1900&ndash;1910 var det fire jødiske menigheter i Oslo, men DMT var den eneste som overlevde.</onlyinclude>

En konsekvens av innflyttingen var at [[Den israelittiske menighet]] (DIM) ble grunnlagt i [[1917]]. Dermed var det igjen flere jødiske menigheter i Oslo. DIM bygde en synagoge i [[Calmeyergata]] i [[1921]], og eksisterte som egen menighet fram til [[1939]] da den ble slått sammen med DMT. DIM var preget av østeuropeiske tradisjoner som flyktningene hadde tatt med seg til Norge. Synagogen i Calmeyersgate ble skjendet av den tyske okkupasjonsmakten, og ble ikke tatt i bruk som synagoge igjen etter krigen.

Samtidig som DIM ble grunnlagt hadde behovet for en skikkelig synagoge blitt helt akutt for DMT. De hadde lokaler i [[Østre Elvebakke]] 4, men der skulle kommunen bygge om, så menigheten måtte ut. De fleste av jødene var handelsmenn eller flyktninger, som ikke hadde store summer til rådighet. De mer velstående i menigheten tok på seg ansvaret og ga store beløp, ofte i form av legater til minne av avdøde slektninger. I 1917 ga I.H. Feinsilber en tomt i [[Bergstien]] (i 1917 med adresse [[Geitmyrstien]]), og i [[1918]] ble grunnsteinen til en ny [[Synagogen i Bergstien|synagoge]] lagt ned. Den sto klar til feiringen av [[chanukka]] i desember [[1919]], og ble formelt innvia [[21. mai]] [[1920]] av rabbiner [[Marcus Melchior]].  

I [[mellomkrigstida]] ble klimaet stadig hardere for Europas jøder. Fremmedloven ble innskjerpa i [[1917]], noe som særlig rammet jødiske flyktninger. I [[1920-åra]] angrep kjøpmannsstanden jødenes omførselshandel, som ga dem hard konkurranse. I [[1930-åra]] kom så raseteoriene. En del norske politikere, og en del innen politiet, tok til seg teoriene fra [[Tyskland]]. I aviser, blant annet [[Aftenposten]], kom det krasse angrep på jøder.  

Etterhvert begynte det å komme flyktninger fra Tyskland og andre land på kontinentet, særlig etter at de strenge raselovene ble innført i Tyskland i [[1934]]. På dette tidspunkt var det ikke noen fordømmelse av jødehatet fra det offisielle Norge, og i pressen kunne man lese ros av Hitlers politikk. Det var ikke lett for jøder å få innreisetillatelse til Norge, og mange følte at dette var rett og rimelig på grunn av den høye arbeidsløsheten. Helt fram til krigsutbruddet nektet myndighetene å anerkjenne jøder som politiske flyktninger, og de ble derfor underlagt strenge krav for å få komme inn i landet. Omkring 400 jøder klarte å komme seg til Norge før [[angrepet på Norge 1940|krigsutbruddet]] i april [[1940]].  

Høsten [[1942]] kom [[deportasjonen av jødene]]. 795 jøder ble sendt fra Norge til [[konsentrasjonsleir]]ene, og bare 35 av dem overlevde. Takket være snarrådig innsats i det jødiske miljøet, med en del hjelp fra ikke-jøder, ble rundt 1000 jøder reddet i sikkerhet i Sverige og andre land. [[Motstandsbevegelsen]] stilte så langt det lot seg gjøre sitt nettverk av [[Svensketrafikken|fluktruter]] og sine [[grenslos]]er til rådighet. En del unge, jødiske menn kom seg over til England og meldte seg til tjeneste i de norske styrkene.

==Litteratur==

[[Kategori:Tros- og livssynssamfunn]]

[[Kategori:Jødedom i Oslo kommune]]