Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete: Forskjell mellom sideversjoner

Gjennom dissenterlovkomitèen av 1957 ble det klarlagt at enkelte ordnete dissentermenigheter sendte fødselsmelding direkte til fødselsregisterføreren. Dissentermenighetene mottok ikke selv melding fra fødselsklinikker, for eksempel Rikshospitalet og Ullevål sykehus, som i alle tilfeller sendte melding til fødselsregisterføreren. Det var sett på bakgrunn av klinikkenes fødselsdekning på nær hundre prosent og det faktum at langt de fleste foreldre hadde noen befatning med innsendelse av fødselsmelding, ikke uforståelig at det hersket mindre god orden, Et kompliserende forhold var det også at politimesteren i Oslo av enkelte ble oppfattet som øvrighet for dissentermeldingene. Noe samarbeid hadde visstnok aldri eksistert mellom denne og byfogden. Etter dissenterlovkomitèens mening var den administrative vei – eller omvei – om forstander og øvrighet teknisk uheldig og bare egnet til å skape forsinkelse og feil.

Med bl.a. den begrunnelse at det var av liten interesse å beholde en fødselsregistrering hos øvrigheten som verken var rasjonell, uttømmende eller pålitelig, bortfalt ordningen ved lov av 16.06.1967 om endringar i melding av fødslar og kgl.res. av 18.12.s.å. Medlemmer av registrert trossamfunn skulle likevel i h.h.t. den nye lov av 13.06.1969 om trudomssamfunn og ymist anna, fremdeles også melde fra til forstander i egen menighet. Mest gjennomgripende var endringen av ektebarnlovens bestemmelser om at alle fødselsmeldinger heretter skulle gå til folkeregistret som den primære meldingsinstans. Samtidig fant man det nødvendig å presisere at sogneprestens fødselsregister fortsatt skulle omfatte også barn av foreldre som ikke sto i statskirken. Dette to-sporede system varte til 1982, da sogneprestens funksjon som fødselsregisterfører opphørte ved kgl.res. av 22.10.s.å. Fødselsregistreringen ble derved gjort til en del av folkeregistreringen, men melding skulle fremdeles avhengig av foreldrenes trostilhørighet oversendes fra folkeregistret til sogneprest eller forstander. Kirkeboka ble således opprettholdt som dåpsbok for statskirkemedlemmer. Medlemskap i trossamfunn kunne registreres og ajoùrføres i folkeregistret.