322 840
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
Da Dorothe Engelsbretsdotter vokste opp var hjembyen Bergen den største byen i Norge. Den hadde også på grunn av sin rolle som handelsby et stort internasjonalt innslag. Trolig fikk hun ikke noen formell utdanning, men sugde til seg kunnskap fra overklassemiljøet hun tilhørte. I ung alder, trolig fra 1647, bodde hun også tre år i [[København]], en by der det var et levende litterært miljø. Etter å ha gifta seg fikk hun gjennom mannen kontakt med det tysk-bergenske miljøet. I hennes diktning kan man se at hun har kjent til verk fra samtidas lutherske oppbyggingslitteratur og andre teologiske og moralske verk. | Da Dorothe Engelsbretsdotter vokste opp var hjembyen Bergen den største byen i Norge. Den hadde også på grunn av sin rolle som handelsby et stort internasjonalt innslag. Trolig fikk hun ikke noen formell utdanning, men sugde til seg kunnskap fra overklassemiljøet hun tilhørte. I ung alder, trolig fra 1647, bodde hun også tre år i [[København]], en by der det var et levende litterært miljø. Etter å ha gifta seg fikk hun gjennom mannen kontakt med det tysk-bergenske miljøet. I hennes diktning kan man se at hun har kjent til verk fra samtidas lutherske oppbyggingslitteratur og andre teologiske og moralske verk. | ||
Etter at mannen døde i 1683 hadde hun et sørgeår, og reiste deretter til København i 1684–1685. Der traff hun Thomas Kingo, en av Danmarks fremste salmediktere. Etter dette bodde hun resten av sitt liv i Bergen. Det var til tider vanskelige kår, ettersom de to gjenlevende barna levde langt unna Bergen. Hun gifta seg allikevel ikke igjen etter mannens død. I 1702 mista hun huset i [[bybrannen i Bergen 1702|bybrannen]], og måtte søke kongen om å få en enkepensjon. Det tok lang tid før den ble innvilga; først i 1712 fikk hun pensjonen. For å overleve ga hun ut diktene sine. Hun klarte å få innvilga kongelig privilegium på dem, hvilket ga henne en form for vern av opphavsrett. I 1684 fikk hun også innvilga skattefritak på livstid, nærmest som en dikterlønn. Dorothe er den første norske dikteren vi kjenner til som fikk en slik ordning. | Etter at mannen døde i 1683 hadde hun et sørgeår, og reiste deretter til København i 1684–1685. Der traff hun Thomas Kingo, en av Danmarks fremste salmediktere. Etter dette bodde hun resten av sitt liv i Bergen. Det var til tider vanskelige kår, ettersom de to gjenlevende barna levde langt unna Bergen. Hun gifta seg allikevel ikke igjen etter mannens død. I 1702 mista hun huset i [[bybrannen i Bergen 1702|bybrannen]], og måtte søke kongen om å få en enkepensjon. Det tok lang tid før den ble innvilga; først i 1712 fikk hun pensjonen. Først da kunne hun bygge et nytt hus, på eiendommen som nå er [[Kong Oscars gate (Bergen)|Kong Oscars gate]] 42. Det huset står nå på museet [[Gamle Bergen]]. For å overleve ga hun ut diktene sine. Hun klarte å få innvilga kongelig privilegium på dem, hvilket ga henne en form for vern av opphavsrett. I 1684 fikk hun også innvilga skattefritak på livstid, nærmest som en dikterlønn. Dorothe er den første norske dikteren vi kjenner til som fikk en slik ordning. | ||
Hennes hovedverk, ''Siælens Sang-Offer'', kom ut i 1678. Den ble etter hvert gitt ut i 24 opplag. Salmene ble raskt tatt i bruk, og hun nådde dermed også fram til den delen av befolkninga som ikke kunne lese. Salmene er skrevet til bibeltekster som ble lest på høytidsdager og søndager, såkalte ''perikopesalmer''. Brorparten av dem er botssalmer eller ''ars moriendi''-salmer. I 1685 ga hun så ut ''Taare-Offer'', som er en fri gjendiktning av H. Müllers ''Thränen- und Trostquelle'', et prosaverk om kvinna ved Jesu føtter som beskrives i ''Lukasevangeliet''. | Hennes hovedverk, ''Siælens Sang-Offer'', kom ut i 1678. Den ble etter hvert gitt ut i 24 opplag. Salmene ble raskt tatt i bruk, og hun nådde dermed også fram til den delen av befolkninga som ikke kunne lese. Salmene er skrevet til bibeltekster som ble lest på høytidsdager og søndager, såkalte ''perikopesalmer''. Brorparten av dem er botssalmer eller ''ars moriendi''-salmer. I 1685 ga hun så ut ''Taare-Offer'', som er en fri gjendiktning av H. Müllers ''Thränen- und Trostquelle'', et prosaverk om kvinna ved Jesu føtter som beskrives i ''Lukasevangeliet''. | ||