Skribenter
95 485
redigeringer
m
→Publikum og stemning
(→Publikum og stemning: la inn etterspurt referanse) |
|||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
Dovrehallen utmerka seg ved å kombinere bespisning, sceneunderholdning og dans, samt ved at det var et forlystelsessted som ble besøkt av folk fra flere klasselag. De private losjene tiltrakk seg sjampanjedrikkende folk fra Oslo vest<ref>Berthelsen, Herman: ''[http://www.oslomuseum.no/images/stories/PDFer/Byminner/Byminner%20nr%203%20-%202010%20-%20web.pdf På varieté i hovedstaden] i [[Byminner (Oslo)|Byminner]] nr.3-2010, s.22</ref>, men teateret var også kjent for sin østkantsjargong og settes (vel og merke i likhet med mange andre teatre, blant annet Chat Noir) i forbindelse med den berømmelige «Oslotonen» (eventuelt «Kutørj-tonen» eller «Kristiania-viddet».<ref>Knut Kjeldstadli: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007092504001 Den delte byen. Side 419]'' Cappelen, Oslo 1990. Side 156.</ref>) uten at det spesifiseres grundigere hva dette viddet gikk ut på. Ifølge Lise Lyches «Norsk teaterhistorie» var det nettopp kombinasjonen av et «folkelig» og et «intellektuelt» publikum som gjorde at Dovrehallens revytradisjon hadde sitt eget særpreg.<ref>Lise Lyche. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102900027 Norges teaterhistorie]'' Tell forl, Asker 1991. Side 156.</ref> I biografien om [[Leif Juster]] skrev Anne-Lise Løvlie at Dovrehallen kom til å representere Grønlands- og Vika-tradisjonene.<ref>Anne-Lise Løvlie. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112701041 Mot norrmalt]'' Gyldendal, Oslo 1990. Side 48.</ref> | Dovrehallen utmerka seg ved å kombinere bespisning, sceneunderholdning og dans, samt ved at det var et forlystelsessted som ble besøkt av folk fra flere klasselag. De private losjene tiltrakk seg sjampanjedrikkende folk fra Oslo vest<ref>Berthelsen, Herman: ''[http://www.oslomuseum.no/images/stories/PDFer/Byminner/Byminner%20nr%203%20-%202010%20-%20web.pdf På varieté i hovedstaden] i [[Byminner (Oslo)|Byminner]] nr.3-2010, s.22</ref>, men teateret var også kjent for sin østkantsjargong og settes (vel og merke i likhet med mange andre teatre, blant annet Chat Noir) i forbindelse med den berømmelige «Oslotonen» (eventuelt «Kutørj-tonen» eller «Kristiania-viddet».<ref>Knut Kjeldstadli: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007092504001 Den delte byen. Side 419]'' Cappelen, Oslo 1990. Side 156.</ref>) uten at det spesifiseres grundigere hva dette viddet gikk ut på. Ifølge Lise Lyches «Norsk teaterhistorie» var det nettopp kombinasjonen av et «folkelig» og et «intellektuelt» publikum som gjorde at Dovrehallens revytradisjon hadde sitt eget særpreg.<ref>Lise Lyche. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102900027 Norges teaterhistorie]'' Tell forl, Asker 1991. Side 156.</ref> I biografien om [[Leif Juster]] skrev Anne-Lise Løvlie at Dovrehallen kom til å representere Grønlands- og Vika-tradisjonene.<ref>Anne-Lise Løvlie. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112701041 Mot norrmalt]'' Gyldendal, Oslo 1990. Side 48.</ref> | ||
Etter at Dovrehallen brant i 1941, endra stedet karakter. Teatervirksomheten ved Dovrehallen opphørte rundt 1950. I perioden 1952-71 tilhørte lokalene [[Det | Etter at Dovrehallen brant i 1941, endra stedet karakter. Teatervirksomheten ved Dovrehallen opphørte rundt 1950. I perioden 1952-71 tilhørte lokalene [[Det Norske Studentersamfund]]. Senere var det [[diskotek]] i lokalet.<ref>"Dovrehallen" i ''Oslo byleksikon''. Knut are tvedt (red). Kunnskapsforlaget, Oslo 2010. Side 139.</ref> | ||
I sin bok om Kristiania fra 1924 beskrev journalisten Oscar Pedersen Dovrehallen slik: | I sin bok om Kristiania fra 1924 beskrev journalisten Oscar Pedersen Dovrehallen slik: | ||