Veiledere, Administratorer
20 175
redigeringer
la til snutt, - kommer mer!
(→Stadium 1. informasjonsopphopning (tidslinje of sorts): negeren med de hvite hender) |
(la til snutt, - kommer mer!) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''I høyeste grad''' {{under arbeid}} | '''I høyeste grad''' {{under arbeid}} | ||
'''[[Dovrehallen]]''' | '''[[Dovrehallen]]''' åpna 2. juledag 1900 i [[Storgata (Oslo)|Storgata]] 22 i [[Kristiania]]. Storgata var ved overgangen mellom 18- og 1900-tallet den den store Teatergata på Oslos østkant. Gården ble reist av [[Christiania Bryggeri]] i 1898. Byggets arkitekt var [[Halvdan Berle]], og før Dovrehallen åpna i 1901 ble det avholdt en navnekonkurranse. Salen ble utstyrt med losjer og veggdekorasjoner som passa til navnetematikken. Fra åpninga i 1900 var teateret i drift, både som variétéscene, kabaret og revyteater, - og ikke minst som skjenkested og restaurant, i hele 41 år. Det var dermed sammen med [[Centraltheatret]] og [[Chat Noir]] blant de av Oslos private teatre som holdt koken lengst. I ettertid er det særlig epoken hvor [[Hansy Petra]] drev stedet som er best huska.<ref>[Knut Kjeldstadli. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102900027 Den delte byen]'' Cappelen, Oslo 1990. Side 156.</ref> | ||
=== | Dovrehallen utmerka seg ved å kombinere bespisning, sceneunderholdning og dans, samt vet at det var et forlystelsessted som ble besøkt av folk fra flere klasselag. De private losjene tiltrakk seg sjampagnedrikkende folk fra Oslo vest, men teateret var også kjent for sin østkantsjargong og settes (vel og merke i likhet med mange andre teatre, blant annet Chat Noir) i forbindelse med den besømmelige "Oslotonen", ofte uten at det spesifiseres grundigere hva den gikk ut på. | ||
===Vi lager en tidslinje=== | |||
*Forlystelseslokale i kjeller | *Forlystelseslokale i kjeller | ||
*Fram til 1. verdenskrig variétéscene | *Fram til 1. verdenskrig variétéscene | ||
| Linje 26: | Linje 24: | ||
* Sammen med [[Theatercafeen]] var dovrehallen ett av de viktigste lokasjonene i [[Sven Elvestad|Stein Rivertons]] spenningsroman ''Negeren med de hvite hender''.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013104039 Les her]</ref> | * Sammen med [[Theatercafeen]] var dovrehallen ett av de viktigste lokasjonene i [[Sven Elvestad|Stein Rivertons]] spenningsroman ''Negeren med de hvite hender''.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013104039 Les her]</ref> | ||
==Kilder som ikke er skrevet om ennå== | |||
===1947: Operette-kavalkade i Aula en=== | ===1947: Operette-kavalkade i Aula en=== | ||
'''Else-Marie og Hans Kurts''' operettekveld ble en nokså blannet fornøyelse. En ble nok snart klar over at de var rutinerte scenekunstnere som helt ut følte seg hjemme på podiet, for enkelte nummer sang og spilte de med freidig humør og ikke liten gjøglerglede, og Hans Kurt hadde ikke så lite sjarm som konferansier. Men etter hvert fikk en litt for tydelig inntrykk av at de to kunstnere nå er atskillig på retur både med hensyn til stemme og framstillingsevne. Deres dans kunne således stundom bli litt preget av rutine så den minnet mer om varité enn om kunstdans. Verst var det likevel at de midt i programmet oppvartet med to parodinummer som hørte mer hjemme i Dovrehallen enn i Aulaen. Når norske og utenlandske kunstnere står i kø for å få den vår fornemste festsal, så burde impresariene denne gang ha sørget for et mer passende lokale for de danske gjester. ''Pianisten Hans Peder Aase som akkompagnerte og spilte noen soloavdelinger hvor også Debussy og Chopin hadde forvillet seg inn, var temmelig nøytral og ordinær. | '''Else-Marie og Hans Kurts''' operettekveld ble en nokså blannet fornøyelse. En ble nok snart klar over at de var rutinerte scenekunstnere som helt ut følte seg hjemme på podiet, for enkelte nummer sang og spilte de med freidig humør og ikke liten gjøglerglede, og Hans Kurt hadde ikke så lite sjarm som konferansier. Men etter hvert fikk en litt for tydelig inntrykk av at de to kunstnere nå er atskillig på retur både med hensyn til stemme og framstillingsevne. Deres dans kunne således stundom bli litt preget av rutine så den minnet mer om varité enn om kunstdans. Verst var det likevel at de midt i programmet oppvartet med to parodinummer som hørte mer hjemme i Dovrehallen enn i Aulaen. Når norske og utenlandske kunstnere står i kø for å få den vår fornemste festsal, så burde impresariene denne gang ha sørget for et mer passende lokale for de danske gjester. ''Pianisten Hans Peder Aase som akkompagnerte og spilte noen soloavdelinger hvor også Debussy og Chopin hadde forvillet seg inn, var temmelig nøytral og ordinær. | ||