943
redigeringer
→Okkupasjonstiden
| Linje 34: | Linje 34: | ||
== Okkupasjonstiden == | == Okkupasjonstiden == | ||
{{thumb høyre| Eivind Berggrav byste Bernhard Getz' gate.jpg|Utenfor Bibelselskapets lokaler i [[Bernhard Getz' gate (Oslo)|Bernhard Getz' gate]] 3 i Oslo står et minnesmerke over Berggrav. Han var formann for Bibelselskapet 1938–55.| [[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}} | {{thumb høyre| Eivind Berggrav byste Bernhard Getz' gate.jpg|Utenfor Bibelselskapets lokaler i [[Bernhard Getz' gate (Oslo)|Bernhard Getz' gate]] 3 i Oslo står et minnesmerke over Berggrav. Han var formann for Bibelselskapet 1938–55.| [[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}} | ||
Høsten [[1939]] drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av [[Administrasjonsrådet]]. | Høsten [[1939]] drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av [[Administrasjonsrådet]]. Det er blitt hevdet at han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i [[Krokskogen]]. Se mer om dette under. | ||
Frem til [[17. juni]] [[1940]] deltok han i [[riksrådsforhandlingene]]. Alt dette førte til at mange fikk inntrykk av at biskop Berggrav hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Også innad i kirken ble han kritisert for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av [[25. september]] 1940. I oktober samlet Berggrav [[Kristent samråd for den norske kirke]] for å skape en felles front innen kirken. | |||
Berggrav fikk melding om okkupasjonen mens han oppholdt seg i Stockholm, og han dro umiddelbart med tog tilbake til Oslo. I samtaler med Bräuer kom han klare utsagn om at Quisling var å anse som landsforræder etter sitt regulære statskupp 9. april. Bräuer fikk jo erfare i sin samtale med Kongen at Quisling ikke kunne være en del av en eventuell avtale med tyskerne. Slik saken sto mente Berggrav at Kongen måtte be Høyesterett utnevne et administrasjonsråd for de områder som var besatt av tyskerne. | |||
14. april fikk Berggrav besøk av to offiserer fra general Falkenhorsts stab. Hvis ikke minister Bräuer klarte å få i stand en bedre ordning, ville det bli innført militærforvaltning slik de hadde gjort i Polen. Dette ville blant annet innebære at sivile som grep til våpen, umiddelbart ville bli henrettet som [[franktirører]]. | |||
Om ettermiddagen 14. april holdt Berggrav en radiotale, der han blant annet sa: «….. «Det er i ettermiddag utsikt til at det meget snart kan bli en lovlig ordning av det norske forvaltningsapparat i de okkuperte områder av vårt fedreland – i forståelse med den tyske minister. Det er av største betydning, større enn de fleste aner, at det ikke fra befolkningens side, fra elementer i den, blir foretatt noe som bringer en slik ordning i fare, ja bringer mer fare enn noen av oss kan overskue innenfor disse områder hvor vi nå er…..» | |||
Biskop Berggrav syntes i disse dagene å være besatt av tanken på at sivilbefolkningen ikke skulle lide overlast. Om kvelden 14. april fikk han besøk av en lege i Røde Kors som fortalte | |||
om sivile som var satt for standrett og skutt. «Doktoren hadde selv talt med dem før de ble skutt.» | |||
Fra flere hold ble det meldt om norske menn i sivil som var omringet i traktene ved Krokskogen. Hvis disse ikke hadde uniformer, ville de bli skutt på stedet. | |||
General Engelbrecht som ledet den tyske offensiven på Ringerike, tok også kontakt for å understreke alvoret. | |||
Berggrav ble utstyrt med en ropert og dro sammen med 3 norske politimenn inn i Krokskogen. Dette forteller han om i sin bok Da kampen kom: « Så gikk jeg ut i skogen for å bruke roperten om det skulle være noen, eventuelt noen sårede. Jeg ropte: Her er Norges Røde Kors. Er det noen norske gutter som trenger råd eller hjelp, så si ifra. Dette gjentok jeg en del ganger.» | |||
En tysk fotograf hadde tatt et bilde av Berggrav med roperten før han gikk ut i skogen, mot løfte om at det ikke skulle brukes offentlig. | |||
Var biskopen utsatt for et komplott? Det er ikke belegg for opplysninger om henrettelser av sivile. General Engelbrecht oppsøkte 16. april ordføreren på Hønefoss og truet ham til å slå opp plakater underskrevet av ledende menn i byen. Her sto det blant annet: | |||
Advarsel til sivilbefolkningen i Hønefoss og omegn. Ifølge internasjonal lov er det bare soldater i uniform og under militær kommando som kan løsne skudd i krig. Sivilpersoner som skyter eller på annen måte skader fienden, blir skutt! …..Dersom det i natt løsnes skudd, skal 100 mennesker fra Hønefoss skytes straks! | |||
For en fredens mann må alt dette ha vært uvirkelig og skremmende. Han skriver at gislene og alt det unødige som truet sivilbefolkningen, svirret i tankene hans. Den 16. april holder han en ny tale i radio. Søndagen før hadde fremtredende menn undertegnet et opprop til befolkningen om å avholde seg fra sabotasje og franktirørvirksomhet. | |||
I talen understeker han igjen at krigføring skal være forbeholdt soldater i uniform. Sivilbefolkningen må avholde seg fra enhver innblanding. | |||
"Der hvor operasjonene er over eller hvor alt går fredelig for seg, skal de sivile oppføre seg normalt. Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene. Vi er og blir nordmenn. Ingen får oss fra det. Men nettopp fordi vi er nordmenn, er vi mennesker med disiplin og verdig holdning. Ingen smisking eller kryping. Heller ingen dum kjekking.» | |||
« Vær åpne og ærlige. Vær faste både i samvittigheten og i deres opptreden i de besatte deler av landet." | |||
Og så avslutter han med : «Mange har også meget av godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne. Til den fulle sannhet hører også dette." | |||
De to radiotalene og turen i skogen med ropert ble feilsitert i flere norske aviser i dagene etter. I den tyske propagandaavisen Signal sto bildet av Berggrav med ropert og følgende tekst: Biskop Berggrav oppfordrer de norske soldater til å legge ned våpnene. | |||
General Engelbrecht som visste hva Berggrav hadde sagt, rapporterte saken til generalstaben. Det endte med at Berggrav fikk en unnskyldning fra Oberkommando der Wehrmacht 10 juni 1940. | |||
Også flere aviser måtte beklage feilsitering fra talene. | |||
Selv om Berggrav ikke oppfordret til å gi opp kampen mot tyskerne, ble talene ikke godt mottatt av regjeringen. Han skriver selv i 1945 at det er lett å se at det som ble gjort, var et resultat av en oppskaket situasjon og nok var unødvendig. «Den gang kjentes det imidlertid som en vond plikt å skulle foreta den. Og noen skade ble i hvert fall ikke voldt, unntagen for ens eget renomme.» | |||
Biskop Eivind Berggrav ble fra høsten 1940 et av de fremste symbolene på motstand mot Quisling og okkupasjonsmakten. Det er derfor ikke vanskelig å tro på hans gode intensjoner. | |||
<onlyinclude>I foredrag han holdt vinteren [[1941]] tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og [[Nasjonal Samling|NS]]-myndighetene etter opplesning av et [[hyrdebrev]]. I februar [[1942]] kom en ytterligere tilspissing, og den [[24. februar]] la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og [[Vidkun Quisling|Quisling]] rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]], og de tre ble sentrale i opprettelsen av [[Den midlertidige kirkeledelse]].</onlyinclude> | <onlyinclude>I foredrag han holdt vinteren [[1941]] tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og [[Nasjonal Samling|NS]]-myndighetene etter opplesning av et [[hyrdebrev]]. I februar [[1942]] kom en ytterligere tilspissing, og den [[24. februar]] la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og [[Vidkun Quisling|Quisling]] rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]], og de tre ble sentrale i opprettelsen av [[Den midlertidige kirkeledelse]].</onlyinclude> | ||