Eivind Berggrav

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Biskop Eivind Berggrav
Foto: Ukjent
Gudstjeneste ved havet. Eivind Berggrav forretter på Blix-dagen i Gildeskål 12. juli 1936
Foto: Ukjent

Eivind Josef Berggrav (født i Stavanger 25. oktober 1884, død i Oslo 1959) var en norsk teolog og skolemann. Han var biskop i Hålogaland og i Oslo. Under andre verdenskrig var han en av lederne for kirkens motstand mot nazismen. Særlig i sin tid som lærer var han sterkt språkpolitisk og lokalhistorisk engasjert.


Familie, oppvekst og utdanning

Berggrav ble født i Stavanger, som sønn av senere biskop og kirkestatsråd Otto Jensen (1856–1918) og Marena Christine Pedersen (1846–1924). Eivind forandret sitt familienavn fra Jensen til Berggrav-Jensen 1907 og til Berggrav i 1917. Han var gift med Kathrine Seip (1883–1949), datter av sogneprest Jens Laurits Arup Seip (1852–1913) og Marie Fredrikke Aubert (1853–1931).

Da Eivind var fem år gammel, flyttet familien til Asak i nåværende Halden kommune, da Otto Jensen ble sogneprest der. 10 år seinere flyttet de igjen til Stavanger.

Etter eksamen artium i 1903, studerte Berggrav teologi i Kristiania, de første par årene som student bodde han ved Studenterhjemmet i Underhaugsveien i Oslo‎. Han ble cand. theol. i 1908.

Lærer, tidsskriftredaktør, språkpolitiker, historielagsmann

Etter avlagt embetseksamen arbeidet Bergrav i en tiårsperiode i skolen. I 1909-1914 var han lærer ved ved folkehøgskolen på Eidsvoll, så ett år ved Holmestrand lærerskole. Fra 1915 til 1919 var han styrer ved Romerikes amtsskoleNerdrum i Fetsund 1915–19.

Allerede året etter sin teologiske embetseksamen i 1909 etterfulgte Berggrav Christopher Bruun som medredaktør for tidsskriftet Kirke og Kultur. Han arbeidet der sammen med Thorvald Klaveness til 1914. Deretter var Berggrav eneredaktør helt til 1959, med avbrudd 1922-1923 og 1942-1945.

I 1915 var Berggrav en tid ved fronten i Europa som krigskorrespondent for Morgenbladet.

Sammen med sin svoger professor Didrik Arup Seip og historikeren Halvdan Koht stilte Berggrav seg i 1916 i spissen for den samnorskorienterte språkpolitiske organisasjonen Østlandsk reisning. Det var Berggrav som tok initiativet til denne bevegelsen, blant annet ved et foredrag på Romerike Ungdomsforbunds sommerstevne på Minne i Eidsvoll. Berggrav var formann fra starten til 1926, da Østlandsk reisning ble omorganisert til Østlandsk ungdomsfylking.

Berggrav blir også regnet som hovedmann bak stiftelsen av Romerike Historielag i 1920, og han var formann for laget fra starten til han forlot distriktet i 1929.

Prest og biskop

Sin første kirkelige stilling hadde Berggrav som sogneprest i Hurdal 1919–1924. Etter perioden som sogneprest virket han i årene 19251928 som fengselsprest ved Botsfengselet i Oslo. Da hadde han disputert for den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen Religionens terskel (1925).

I 1929 ble han utnevnt til biskop av Hålogaland. På sin reise nordover var han i følge kommunistavisa Dagens Nyheter også innom Harstad, der prost Hans Wilhelm Dop Smith var på kaia og hilste på sin nye biskop. Berggrav hadde dette embete til 1937. Fra vigselen av Sandtorg kirke i Sørvik husker menigheten og Harstad-folk ham spesielt for merknaden hans om at arkitekt Sigurd Bjørhovde hadde forandre det gamle og stygge bedehuset fra å være «en pakkasse til et juvelskrin». Selv om han var den yngste i bispekollegiet ble han raskt en lederskikkelse. I 1937 ble Berggrav biskop i Oslo, inntil han søkte avskjed i 1950 av helsemessige årsaker. Som Oslos biskop ledet Berggrav bisettelsen av dronning Maud i 1938.

Berggrav tilhørte den liberale fløyen i kirken, og ble utsatt for kritikk for konservative kirkeledere som Ole Hallesby.

Okkupasjonstiden

Utenfor Bibelselskapets lokaler i Bernhard Getz' gate 3 i Oslo står et minnesmerke over Berggrav. Han var formann for Bibelselskapet 1938–55.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Høsten 1939 drev Berggrav fredsarbeid og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av Administrasjonsrådet. Det er blitt hevdet at han oppfordret til å avslutte krigshandlingene og holdt taler om dette på radioen. Se mer om dette under. Frem til 17. juni 1940 deltok han i riksrådsforhandlingene. Alt dette førte til at mange fikk inntrykk av at biskop Berggrav hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Også innad i kirken ble han kritisert for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av 25. september 1940. I oktober samlet Berggrav Kristent samråd for den norske kirke for å skape en felles front innen kirken.

Berggrav fikk melding om okkupasjonen mens han oppholdt seg i Stockholm, og han dro umiddelbart med tog tilbake til Oslo. I samtaler med Kurt Bräuer kom han med klare utsagn om at Quisling var å anse som landsforræder etter sitt regulære statskupp 9. april. Bräuer fikk erfare i sin samtale med Kongen at Quisling ikke kunne være en del av en eventuell avtale med tyskerne. Slik saken sto mente Berggrav at Kongen måtte be Høyesterett utnevne et administrasjonsråd for de områder som var besatt av tyskerne.

14. april fikk Berggrav besøk av to offiserer fra general Falkenhorsts stab. Hvis ikke minister Bräuer klarte å få i stand en bedre ordning, ville det bli innført militærforvaltning slik de hadde gjort i Polen. Dette ville blant annet innebære at sivile som grep til våpen, umiddelbart ville bli henrettet som franktirører.

Om ettermiddagen 14. april holdt Berggrav en radiotale, der han blant annet sa: «….. «Det er i ettermiddag utsikt til at det meget snart kan bli en lovlig ordning av det norske forvaltningsapparat i de okkuperte områder av vårt fedreland – i forståelse med den tyske minister. Det er av største betydning, større enn de fleste aner, at det ikke fra befolkningens side, fra elementer i den, blir foretatt noe som bringer en slik ordning i fare, ja bringer mer fare enn noen av oss kan overskue innenfor disse områder hvor vi nå er…..»

Biskop Berggrav syntes i disse dagene å være besatt av tanken på at sivilbefolkningen ikke skulle lide overlast. Om kvelden 14. april fikk han besøk av en lege i Røde Kors som fortalte om sivile som var satt for standrett og skutt. «Doktoren hadde selv talt med dem før de ble skutt.» Fra flere hold ble det meldt om norske menn i sivil som var omringet i traktene ved Krokskogen. Hvis disse ikke hadde uniformer, ville de bli skutt på stedet. General Engelbrecht som ledet den tyske offensiven på Ringerike, tok også kontakt for å understreke alvoret.

Berggrav ble utstyrt med en ropert og dro sammen med 3 norske politimenn inn i Krokskogen. Dette forteller han om i sin bok Da kampen kom: « Så gikk jeg ut i skogen for å bruke roperten om det skulle være noen, eventuelt noen sårede. Jeg ropte: Her er Norges Røde Kors. Er det noen norske gutter som trenger råd eller hjelp, så si ifra. Dette gjentok jeg en del ganger.» En tysk fotograf hadde tatt et bilde av Berggrav med roperten før han gikk ut i skogen, mot løfte om at det ikke skulle brukes offentlig.

Var biskopen utsatt for et komplott? Det er ikke belegg for opplysninger om henrettelser av sivile. I følge Niels Hertzberg ble to norske soldater som forsøkte å komme unna tyskerne ved å skifte til sivile klær, skutt da tyskerne fant uniformene og våpnene deres. General Engelbrecht oppsøkte 16. april ordføreren på Hønefoss og truet ham til å slå opp plakater underskrevet av ledende menn i byen. Her sto det blant annet: Advarsel til sivilbefolkningen i Hønefoss og omegn. Ifølge internasjonal lov er det bare soldater i uniform og under militær kommando som kan løsne skudd i krig. Sivilpersoner som skyter eller på annen måte skader fienden, blir skutt! …..Dersom det i natt løsnes skudd, skal 100 mennesker fra Hønefoss skytes straks!

For en fredens mann må alt dette ha vært uvirkelig og skremmende. Han skriver at gislene og alt det unødige som truet sivilbefolkningen, svirret i tankene hans. Den 16. april holder han en ny tale i radio. Søndagen før hadde fremtredende menn undertegnet et opprop til befolkningen om å avholde seg fra sabotasje og franktirørvirksomhet. I talen understeker han igjen at krigføring skal være forbeholdt soldater i uniform. Sivilbefolkningen må avholde seg fra enhver innblanding.

"Der hvor operasjonene er over eller hvor alt går fredelig for seg, skal de sivile oppføre seg normalt. Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene. Vi er og blir nordmenn. Ingen får oss fra det. Men nettopp fordi vi er nordmenn, er vi mennesker med disiplin og verdig holdning. Ingen smisking eller kryping. Heller ingen dum kjekking.» « Vær åpne og ærlige. Vær faste både i samvittigheten og i deres opptreden i de besatte deler av landet." Og så avslutter han med : «Mange har også meget av godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne. Til den fulle sannhet hører også dette."

De to radiotalene og turen i skogen med ropert ble feilsitert i flere norske aviser i dagene etter. I den tyske propagandaavisen Signal sto bildet av Berggrav med ropert og følgende tekst: Biskop Berggrav oppfordrer de norske soldater til å legge ned våpnene.

General Engelbrecht som visste hva Berggrav hadde sagt, rapporterte saken til generalstaben. Det endte med at Berggrav fikk en unnskyldning fra Oberkommando der Wehrmacht 10 juni 1940. Også flere aviser måtte beklage feilsitering fra talene.

Selv om Berggrav ikke oppfordret til å gi opp kampen mot tyskerne, ble talene ikke godt mottatt av regjeringen. Han skriver selv i 1945 at det er lett å se at det som ble gjort, var et resultat av en oppskaket situasjon og nok var unødvendig. «Den gang kjentes det imidlertid som en vond plikt å skulle foreta den. Og noen skade ble i hvert fall ikke voldt, unntagen for ens eget renomme.»

Biskop Eivind Berggrav ble fra høsten 1940 et av de fremste symbolene på motstand mot Quisling og okkupasjonsmakten. Det er derfor ikke vanskelig å tro på hans gode intensjoner.

I foredrag han holdt vinteren 1941 tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og NS-myndighetene etter opplesning av et hyrdebrev. I februar 1942 kom en ytterligere tilspissing, og den 24. februar la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og Quisling rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i Indremisjonen og Ludvig Hope i Kinamisjonsforbundet, og de tre ble sentrale i opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse.

Biskopene forklarte seg i skriftet Kirkens Grunn, der Berggrav var hovedforfatteren. Dette ble lest opp i de fleste kirker i landet første påskedag, den 5. april 1942. Dette førte til at Berggrav ble arrestert to dager senere. Etter et opphold i Bredtvet fengsel ble han satt i husarrest i sin hytte i Asker, siden kjent som Biskop Berggravs hytte. Der oppholdt han seg inntil noen få uker før krigens slutt, da han etter en dramatisk flukt holdt til i en dekkleilighet i Oslo. Gjenneom de tre årene i husarrest klarte han til tross for at han ble overvåket å holde kontakten med Den midlertidige kirkeledelse og etterhvert Den hemmelige kirkeledelse.

Se Biskop Berggrav internert på Borgen i Asker 1942-1945

I 1945 skrev Berggrav Folkedommen over NS, der han tok til orde for at alle medlemmer av NS burde straffes. Han var dog på prinsipielt grunnlag motstander av dødsstraff. Han fortsatte som biskop av Oslo til 1951.

Galleri

Litteratur

Eivind Berggravs gravminne ved Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

http://www.nb.no/nbsok/nb/07906bdded35a60036a42bdfe9220315?index=1#221

  • Jan Helge Østlund: Krigen på Ringerike. Beretning om felttoget 1940

http://www.nb.no/nbsok/nb/59025cfbba46f5b2f2fa70aeba013b80?index=3#0

  • Ringerike Museums skriv nr 62 fra 1990. Artikkel om aprildagene 1940.

Eksterne lenker