Den norske kirke under andre verdenskrig

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Kirkens Grunn)
Hopp til navigering Hopp til søk

Denne artikkelen omhandler Den norske kirke under andre verdenskrig. Kirkekampen var en vesentlig del av den sivile motstandskamp under okkupasjonen. Biskopene og prestene nedla den statlige delen av sine embeter, med følger for arkivene. Det gjaldt blant annet føringen av kirkebøker og fødselsregistre.

Kirkekampen

Utdypende artikkel: Kirkekampen

Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.

Okkupasjon

Biskop Eivind Berggrav kom raskt på banen etter krigsutbruddet.

Etter krigsutbruddet rådet det også på kirkelig hold usikkerhet den første tiden. Straks etter krigsutbruddet formante Oslo biskop Eivind Berggrav i et par radiotaler folket til fred og ro, verdighet og samhold. Han deltok aktivt i det politiske spill i dagene og ukene etter 9. april, og bidro til at NS-lederen Vidkun Quisling måtte trekke seg tilbake som selvbestaltet norsk regjeringssjef etter en knapp uke. Det skjedde ingen øyeblikkelig inngrep i kirkens liv. Etter at Høyesterett nedla sine embeter i protest 12. desember 1940, medførte det at kirken ikke lenger kunne anbefale folk å vise lydighet mot okkupasjonsmakten. De nye makthaverne sto bak overgrep mot enkeltmennesker og bestemte grupper, og det skapte usikkerhet og frykt blant folk. Kirken var ved årsskiftet 1940/41 ennå ikke alvorlig truet eller angrepet. Den var fortsatt en intakt institusjon med et omfattende nettverk som nådde ut til folk på lokalplanet.

Rettskrenkelser

Kirkekampen begynte for alvor i januar 1941 da biskopene på kirkens vegne protesterte mot rettskrenkelsene i samfunnslivet. I et brev til Kirkedepartementet trakk de frem som eksempler Hirdens voldsopptreden, Høyesteretts demisjon og inngrepet i prestenes taushetsplikt. De ba om å få klarhet i spørsmålet om staten aktet å følge de retts- og moralregler som var forutsatt i kirkens lære. Tre av biskopene overleverte også et par uker senere et promemoria om forholdet til departementet, hvor det sto at «den samfunnsmessige styring i den senere tid (…) gir inntrykk av at det er revolusjonære tilstander i landet». Da departementet i sitt svar prøvde å bagatellisere rettskrenkelsene, samlet biskopene sin brevveksling med departementet, og sendte den som hyrdebrev til landets prester og menigheter. Hyrdebrevet ble beslaglagt av Sikkerhetspolitiet som fikk fatt i vel 20 000 av de 50 000 trykte eksemplarer. Det ble lest i en rekke kirker 9. februar 1941, og snart kjent over hele landet. Hyrdebrevet vant gjenklang over store deler av folket. Dette skjedde etter at konge, regjering, Storting og Høyesterett var satt ut av spill. Kirken var ennå intakt, men samarbeidet mellom biskopene og departementet ble stadig vanskeligere. Det kom departementale bestemmelser som bidro til å øke kløften mellom partene i kirkekampen. På flere måter ble det forsøkt å legge vanskeligheter i veien for Oslo biskop, og minske hans innflytelse og anseelse. Departementets hovedsiktemål var hele tiden å gjøre den norske kirke til en lydig tjener for den politiske nyordning eller nasjonalsosialistiske ideologi. Biskopene protesterte mot ungdomstjenesten i et brev 14. februar 1942 til Kirkedepartementet og Departementet for arbeid og idrett, i forbindelse med lov 5. februar 1942 om nasjonal ungdomstjeneste som fastslo at enhver norsk gutt og jente mellom 10 – 18 år skulle gjøre tjeneste i NS’ ungdomsfylking. I denne kampen sto kirken sammen med foreldrene og skolen. Den katolske biskop i Oslo sluttet seg til brevet. Aksjonen var også rettet mot Norges Lærersamband som skulle tvinge lærerne til å arbeide for ungdomstjenesten. Jødespørsmålet var oppe i forbindelse med Kirkedepartementets forslag i september1941 om å forby ekteskap mellom norske statsborgere og personer av samisk eller jødisk avstamning i opptil tredje generasjon. Berggravs uttalelse på biskopenes vegne var at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjente enkelte folk og raser menneskeverdet, var i åpenbar strid med kirkens grunnsyn. Da NS i mars 1942 anklaget jødene for «å forgifte den norske folkesjel», tidde Kirken, mest på grunn av taktiske overveielser i forbindelse med den forestående aksjon. Først etter at arrestasjonen av jødene ble hyppigere utover høsten, og med en forordning om inndragning av jødenes formue, avga Den Midlertidige Kirkeledelse (se nedenfor) en erklæring 10. november 1942 som fordømte jødeforfølgelsen.

Biskopene nedlegger sine embeter

Muligheten av en embetsnedleggelse for biskopene var gjenstand for interne overveielser og drøftinger i hele 1941, særlig etter et bispemøte i juli. De ønsket at en slik handling helst kom som et svar på en dramatisk provokasjon mot kirken, som kunne bli forstått og få tilslutning i menighetene. Hendelsen som utløste krisen og førte til brudd mellom kirken og staten, inntraff i forbindelse med at Vidkun Quisling skulle utnevnes til ministerpresident 1. februar 1942. Domprost Arne Fjellbu ble fratatt sin ordinære høymessegudstjeneste i Nidarosdomen den søndagen statsakten på Akershus fant sted. Politiet stengte domkirkens dører da domprosten senere på dagen forrettet ved en gudstjeneste som var kunngjort på forhånd. Fjellbus handling ble oppfattet som en «politisk demonstrasjon», og han ble 19. februar av ministerpresidenten meddelt avskjed fra sitt embete med øyeblikkelig virkning. Etter avskjedigelsen av Fjellbu sendte alle biskopene 24. februar likelydende brev til kirkeministeren hvor de redegjorde for beslutningen om å nedlegge den statlige delen av sitt embete. Den kirkelige del ville de imidlertid beholde, da de ikke brøt med den norske kirkes gudstjenestelige ordninger. De ga avkall på lønn og andre fordeler som hørte med til det å være statstjenestemann. Kirkedepartementet besvarte biskopenes brev med å suspendere dem fra sine embeter. Seks av syv fikk senere avskjed «uten rett til embetstittel og verdighet». Bare biskop Johan Støren ble avskjediget på vanlig måte på grunn av aldergrensen, men han varslet om at han ikke ønsket å stå i en særstilling. De fikk meldeplikt for politiet. Domprostene stilte seg solidariske med biskopene og nedla sine embeter da departementet ville overlate bestyrelsen av bispeembetene til disse. Bestyrelsen av domprost- og bispekontorene ble overdratt prester som inntil da hadde vært lojale overfor NS. De fleste prester og en rekke menighetsråd ga departementet melding om at de sto solidarisk med sin biskop. Biskopenes brev om embetsnedleggelse ble lest opp i de fleste av landets kirker 1. mars 1942.

Prestene nedlegger sine embeter

Biskopene, prestene og menighetene benyttet ukene etter biskopenes embetsnedleggelse til ytterligere konsolidering, rådslagning og forberedelse. Det hevet seg blant prestene stadig flere røster for at de måtte følge biskopenes og domprostenes eksempel. Flere proster søkte avskjed, og situasjonen ble prekær for stiftskapellanene, som var direkte underordnet de NS-vennlige prestene som nå ledet bispekontorene. Berggrav advarte mot at prester enkeltvis eller i grupper skulle nedlegge sine embeter, fordi han fryktet en masseutmelding av statskirken. Det var viktig å unngå at staten kom kirken i forkjøpet og avskjediget prestene. Beslutningen om at prestene skulle gå til aksjon og nedlegge den statlige delen av sine embeter, ble tatt i Kristent Samråd (se nedenfor) i tiden 22. mars til 29. mars 1942, under arbeidet med den teologisk-kirkelige erklæringen som fikk navnet Kirkens Grunn (se nedenfor). Prestene fikk ikke lang tid til å tenke over om de skulle være med på aksjonen påskedag. I Oslo mottok prestene Kirkens Grunn påskeaften om morgenen. Noen steder fikk dokumentet før, andre steder senere. De fleste prester skrev under erklæringen om embetsnedleggelsen straks de fikk dokumentet, fordi det var en ventet aksjon. Kirkens Grunn og erklæringen om embetsnedleggelsen ble lest opp i forbindelse med høytidsgudstjenesten påskedag 5. april 1942. Enkelte steder på Vestlandet, og i annekskirker, og i Nidaros bispedømme ble dokumentet og aksjonen gjort kjent for menigheten andre påskedag. I Hålogaland bispedømme og noen få andre steder skjedde det søndag etter påske eller så snart anledningen bød seg. Dokumentet ble lest fra prekestolen, eller fra kordøren, under selve gudstjenesten eller ved gudstjenestens slutt. Tidspunktet varierte. Det ble de fleste steder lest i sin helhet, bare noen få steder ble det forkortet. Tilslutningen der hvor det ble lest opp, var større enn normalt. I enkelte menigheter sto menigheten under opplesningen. Det foregikk på en verdig og alvorsfylt måte. Den overveiende del av prestene nedla sine embeter påskedagene og de nærmeste ukene. Om våren og sommeren kom det melding om en og annen som sluttet seg til aksjonen. Gruppen med etternølere var liten. Innen utgangen av 1942 hadde 645 av 699 geistlige embetsmenn i kirken nedlagt sine embeter, d.v.s. 92,3 %. I tillegg kom de ordinerte prester i offentlig kirkelig stilling og i de frivillige kristelige organisasjoner. I denne kategorien ga 152 av 159 prester sin tilslutning til Kirkens Grunn. Det samlede resultat ble at 797 av 858 prester sluttet seg til dokumentet og nedla sine embeter såfremt de hadde slike. Det betyr at innen årsskiftet 1942/1943, hadde 92,9 % av presteskapet stilt seg bak Kirkens Grunn. 61 prester eller 7,1 %, opptrådte lojalt mot det eksisterende statsstyret og beholdt sine embeter. Prestenes embetsnedleggelse kom overraskende på okkupasjonsmakten. Medlemmene av Kristent Samråd, unntatt Ole Hallesby og Ludvig Hope, ble arrestert.

Menighetenes deltakelse

Det at Kirkens Grunn og embetsnedleggelsen først ble kunngjort i forbindelse med en gudstjeneste, bidro til å gjøre aksjonen til en menighetshandling. Det var foruten en presteaksjon en manifestasjon av kirkens reisning mot NS’s kirkepolitikk og rettskrenkelser. På et vis var det Den norske kirke som gikk til samlet aksjon. Menighetene ga i gudstjenstlig kontekst sitt stilltiende samtykke til det teologiske grunnlaget for kirkens kamp som kom til uttrykk i Kirkens Grunn. Embetsnedleggelsen ble møtt med sympati nesten overalt, også utenfor kjernen av menighetsfolk.

Kristent Samråd

Beslutningen om å danne Kristent Samråd ble tatt på et møte i Oslo bispegård 25. oktober 1940, hvor biskop Eivind Berggrav hadde invitert en rekke kirke- og organisasjonsledere til privat samvær. En erklæring om Kristent Samråd for den norske kirke, utarbeidet på forhånd av professor Ole Hallesby, rektor Hans Høeg og biskop Eivind Berggrav fikk full tilslutning på møtet. Det skulle ikke ha noen organisatorisk myndighet. Organer og organisasjoner skulle fortsatt ha ansvaret på egne arbeidsfelt. Kristent Samråd skulle være et felles kontaktorgan, og utgjøre en felles front mot den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk. I erklæringen het det at de «uten omsvøp vil følge vår gamle, prøvde reformatoriske og haugianske linje på det inspirerte Guds ords grunn etter vår kirkes lutherske bekjennelse». Den ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smebye og prest Ingvald Bernhard Carlsen. Kristent Samråd trådte offentlig frem på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus 28. oktober 1940. Møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet, og ble stort sett mottatt med glede. I pakt med tiden fikk Kristent Samråd et konservativt teologisk preg. Det virket samlende på store deler av kristenfolket, men ble møtt med en viss skepsis i enkelte kirkelige kretser, som miljøet omkring Det teologiske fakultet og radikale lekmannskretser på Vestlandet. Rådet hadde verken formann eller sekretær; det ble ikke ført noen protokoll. I praksis kom det til å fungere som kirkens generalstab. Det samarbeidet tett med biskopene, og forberedte saker for bispemøtet, som opptrådte offentlig. Først og fremst var det i rådet kirkens strategi ble lagt. Her ble Hyrdebrevet og Kirkens Grunn til. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, i forbindelse med arrestasjonene av de fleste av medlemmene. Kirkens Samråd, som ble dannet i januar samme året, og som også var et felles organ, fikk liten betydning for kirkekampen.

Den midlertidige kirkeledelse

Utdypende artikkel: Den midlertidige kirkeledelse

Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.
Foto: Leif Ørnelund

Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den «gamle» statskirkelige forfatning med basis i Grunnloven og norsk kirkerett. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.

Kirkens Grunn

Kirkens Grunn er et dokument som står i en særstilling fra den norske kirkekamp, og er et viktig ledd i forståelsen av denne. Det er en bekjennelse og en erklæring, utarbeidet av Kristent Samråd med sikte på å klarlegge det teologiske og kirkelige grunnlaget for kirkens holdning mot NS og den tyske okkupasjonsmakten. Den kan i sin form minne om de klassiske bekjennelsesskrifter. Innholdsmessig er den et læredokument. Den består av en innledning, seks artikler og en avslutning. Hovedtemaet er forholdet mellom kirke og stat, behandlet prinsipielt og aktuelt. Kirkens selvstendighet er begrunnet først og fremst ut fra den lutherske lære om det åndelige og det verdslige regimente, som anvendes direkte på konflikten mellom biskopene, presteskapet og menighetene på den ene side og de politiske myndigheter under okkupasjonsmaktens ledelse på den andre. Dokumentet var en del av den teologisk-kirkelige basis for DMK, og en forutsetning for all virksomhet i den norske kirke etter bruddet med statens kirkestyre. Ved overgangen til normale kirkelige tilstander fikk ikke dokumentet noen kirkerettslig status.

Embetsovertakelsen

Det var klart lenge før frigjøringen at de som hadde nedlagt sine embeter, skulle overta dem når det inntrådte normale forhold igjen. Den endelige beslutning om dette ble tatt på bispemøtet 9. mai 1945. Her ble biskopene enige om at dette skulle gjøres ved en høytidelig erklæring om grunnlaget for å overta embetene igjen. I denne ble det presisert at dette skulle skje på basis av Kirkens Grunn.

Ajourføring av kirkebøker og fødselsregistre

Under okkupasjonen ble den registrering som påhvilte prestene gjennom føring av kirkebøker og fødselsregistre forstyrret, dvs. de ble ofte ufullstendig ført eller ikke ført i det hele tatt. Det skyldtes dels det brudd med det nazistiske statsstyre som kirkens prester fremkalte ved embetsnedleggelsen våren 1942, og dels de tiltak og bestemmelser som dette styre iverksatte i mer eller mindre sammenheng med bruddet. Etter frigjøringen var det derfor ut fra rent kirkelige og registreringsmessige hensyn, av den største viktighet at kirkebøker og fødselsregistre hurtigst mulig ble brakt i orden igjen. Etter at Den Midlertidige Kirkeledelse hadde fremlagt et forslag til ajourføring av kirkebøker og fødselsregistre m.v. som et bispemøte i alt vesentlig ga sin tilslutning til, kom Kirkedepartementet med et rundskriv til presteskapet 13. november 1945. I det ble det gitt direktiver vedrørende alminnelige bestemmelser, fødselsregisteret, kirkeboken, andre kirkelige protokoller, melding til andre geistlige registerførere, tilleggsoppgave til Statistisk Sentralbyrå og frist for ajourføringen. Arbeidet måtte være avsluttet senest innen utgangen av april 1946. Av den grunn skulle sogneprestene låne inn til benyttelse for ajourføringen protokollene over fødsler, vigsler og dødsfall 1942 – 1945 fra okkupasjonstiden. De ble først ført av kommunens registerfører eller sorenskriveren, senere bare av kommunale registerførere. Disse er derfor ofte blitt stående i prestenes arkiver, og senere avlevert til statsarkivet.

Kilder og litteratur

  • KUD-A-Kirkebøker 268, 1902 – 1949, Rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet til presteskapet jnr. 3973-A-1945.
  • Oslo bispedømme, De, sakarkiv 2, Den Midlertidige Kirkeledelse, ca. 1945 - 1947.
  • Oslo bispedømme, Ob, diverse dokumenter 11, 1942.
  • E. Bull. Norges historie, 13, Klassekamp og fellesskap 1920 – 1945, 1979, 387 – 392.
  • Austad, Torleiv. Kirkens Grunn: analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940 – 45, Oslo 1974.
  • Berggrav, Eivind. Front, fangenskap, flukt 1942 - 1945. Oslo 1966.
  • Christie, H.C. Den norske kirke i kamp. Oslo 1945.
  • Fjellbu, Arne. Minner fra krigsårene. Oslo 1946.
  • Larsen, Stein Ugelvik og Ingun Montgomery (red.). Kirken, krisen og krigen. Oslo 1982



Brukerlogo SAO.jpg Den norske kirke under andre verdenskrig er basert på en artikkel publisert eller bearbeida av medarbeidere ved Statsarkivet i Oslo som videreføring av prosjektet Statsarkivet i Oslo – 100 år i 2014 og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.