Leksikon:Biskop

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Biskop)
Hopp til: navigasjon, søk
Se også biskop i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Biskop. Middelalderkirken bygde på bispe­embetet. Teologisk ble dette begrunnet med læren om den apostoliske suksesjon, det vil si at biskopene ble ansett for apostlenes etterfølgere og dermed som bærere av spesielle nådegaver eller fullmakter, som de fikk overført gjennom vigselen. Den rett viede biskop innehadde potestas ordinis, det vil si ­ordinasjonsmyndighet, med rett til å vigsle prester, kirkebygninger og kirkegårder, og vigselen ga ham en character indelebilis (uutslettelig preg). Man regnet altså med at det fantes en ubrutt rekke av bispeordinasjoner tilbake til apostlenes tid. Med utgangspunkt i læren om Peters primat (det vil si Peters påstått ledende posisjon blant apostlene) hadde pavene oppnådd å bli akseptert som førstebiskop innen den latinske kristenhet. I løpet av høymiddelalderen ble denne førstebiskopstillingen utviklet til noe bortimot en eneveldig lederstilling innen kirken. Mange biskoper og erkebiskoper stilte seg på 1300–1400-tallet kritiske til pavens fyrstelignende posisjon i kirken, og mente at paven ikke kunne gjøre krav på mer enn å være den fremste blant likemenn. Denne såkalte episkopale reaksjon var et viktig element i konsilbevegelsen i første halvdel av 1400-tallet, og skulle komme til å få stor betydning for utviklingen av bispemakten i Norge fra cirka 1430 og fram til reformasjonen.

I tillegg til den eksklusive ordinasjonsmyndigheten hadde biskop læremyndighet (potestas magisterii) og myndighet til å styre med bispedømmets verdslige ting (temporalia), så som kirkens eiendommer, domsmakt med mer. (potestas jurisdictionis). Bispeadministrasjonen var bygd opp om dette siste myndighetsområdet slik at det innenfor domkapitlet, som skulle bistå biskopen i styret av stiftet, ble skilt ut egne embeter til å forvalte de forskjellige områdene som ble avledet av bispemakten. For eksempel skulle en såkalt official utøve den biskopelige domsmakt på biskopens vegne.

For å sikre kirkens autonomi ble det i løpet av høymiddelalderen utviklet felleskirkelige retts­regler for ansettelse av biskoper: valget av kandidat skulle i prinsippet ligge hos domkapitlet, mens erke­biskopen i egenskap av provinsleder (metropolitan) skulle bekrefte (konfirmere) valget og vigsle den nye biskopen. Denne såkalte canoniske ansettelsesordningen var imidlertid truet både fra kongemaktens og pavemaktens side, idet kongene av politiske årsaker ønsket sine folk i disse viktige stillingene, mens paven etterstrebet mest mulig sentralisert styring av kirkeprovinsene. I løpet av senmiddelalderen fant fyrstemakt og pavemakt hverandre i felles interesse; fyrstene fikk pavene til å utnevne de bispekandidatene de presenterte for Kurien (pavehoffet) mot at fyrstene garanterte innbetaling av de avgiftene den nyansatte biskop måtte forplikte seg på ved utnevnelsen. Alt dette truet kirkens regionale selvstendighet, og den pavelige overstyringen ble dermed et sentralt stridsemne på 1300–1400-tallet. Når det gjelder den norske kirke maktet den i løpet av 1430–40-årene å hevde en relativt stor grad av selvstendighet i forhold til kongemakten, hvilket ble ytterligere understreket da Christian I i 1458 stadfestet den såkalte Sættargerden i Tønsberg. Sættargerden var blitt inngått mellom kirken og kongedømmet første gang i 1277, men ble snart etter Magnus Laga­bøtes død suspendert. Mot slutten av middelalderen ble Norge i høy grad styrt av biskopene, særlig kom erkebiskopen i Trondheim til å spille en viktig politisk rolle etter at kongene flyttet utenlands, blant annet ble de ledere av det norske riksrådet, og den siste av erkebiskopene, Olav Engelbrektsson, styrte i mange år Norge nord for Sognefjorden og Dovre.

Alt dette tok slutt med reformasjonen og selvstendighetstapet i 1537. Allerede høsten 1536 var det blitt bestemt at bispeembetet skulle avskaffes (Københavnrecessen av 30. oktober 1536). Kirken ble dermed avskaffet som institusjon, og kirkestyret var fra nå av en funksjon av kongemakten. I samsvar med dette ble bispestolenes formuer og biskopeness økonomiske rettigheter inndratt under kongen. Likevel fortsatte man en god stund etter reformasjonen å skille mellom det gamle, egentlige kron­gods og det nye «stigtens gods», og mellom kronens saker og «stigtens saker». Kongen fikk også den øverste domsmyndighet i saker angående geistlighet og religion, til og med lærespørsmålene ble kongens eksklusive ansvar. Som en følge av «kirkerevolusjonen» i 1536 ble også det danske riksrådet (se dette) renset for geistlige medlemmer. I Norge forsvant riksrådet etter erobringen av Trøndelag i 1537.

Istedenfor biskopene skulle det ifølge recessen av 30. oktober 1536 tilsettes egne kongelige tilsynsmenn, kalt superintendenter, eller -attendenter, som skulle overvåke sogneprestenes geistlige embetsførsel og moralske vandel, samt situasjonen i menighetene. De første sju superintendentene, deriblant nordmannen Geble Pederssøn i Bergen, ble utnevnt av Christian III og ordinert av den tyske reformatoren Johannes Bugernhagen i begynnelsen av september 1537, samtidig som den nye kirkeordinansen (se dette) ble utstedt. Ettersom Bugernhagen selv ikke var bispevigslet, innebar dette et brudd med den apostoliske suksesjon. Også de biskoppelige verdighetstegnene ring, stav og mitra forsvant. Superintendentene fikk verken fullmaktsområder eller noen form for selvstendig kirkelig makt, men opererte utelukkende i kraft av å være kongelige embetsmenn.

I tiden nærmest etter reformasjonen var superintendentene klart underordnet stiftsbefalingsmennene, det vil si lensherrene i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Se lensvesen. For­holdet mellom superintendent og befalingsmann var imidlertid ikke klart, og det var et problem hvordan oppgavene i kirkestyret skulle fordeles mellom dem. Utviklingen gikk på lengre sikt i retning av å sideordne stiftsbefalingsmann og superintendent. På flere områder skulle de to embetsmennene samarbeide; det gjaldt for en del økonomiske anliggender vedrørende kirke, skole- og fattigstellet, samt enkelte geistlige tjenestesaker. Fra 1672 ble dette samarbeidet institusjonalisert gjennom opprettelsen av såkalte stiftsdireksjoner (se dette, også kalt kirkeforsvar, jamfør også amtmann og stiftsskriver). Superintendentens karakter av selvstendig geistlig tjenestemann, direkte ansvarlig overfor kongen, ble endelig fastslått med Christian 5. norske lov (2–17) i 1687.

Også sosialt og økonomisk ble de nye super­intendentene degradert i forhold til forgjengerne, selv om man i dagligtalen fortsatte å kalle dem biskoper. I tillegg til fritt husvære og noe fast lønn, fikk de fleste norske superintendentene del i domkapittelsgodset. For enkelte var dette likevel rikeligere enn kanskje myndighetene i København var klar over, som for eksempel i Trondheim, hvor superintendenten overtok det tidligere dekanatet, som var rikt både på gods og kannikegjeld. Som formann for domkapitlet og geistlig tilsynsmann i stiftet skulle superintendenten/biskopen fortsatt komme til å utføre en rekke judisielle oppgaver, både når det gjaldt ekteskaps- og sedelighetsspørsmål og ved håndhevelse av den geistlige disiplin. Domkapitlet skulle fortsatt velge biskop, men valgretten ble uttrykkelig definert som en presentasjonsrett. Det var kongen som ved sin konfirmasjon utnevnte biskoper, og som for det meste uten å søke kapitlenes råd plukket ut høvelige kandidater. Fram til 1814 ble alle biskoper innviet av Sjællands biskop. Kanselliet (se dette) fungerte som et slags dansk-norsk kirkedepartement. (I tiden 1737–91 lå lærdomssakene, men ikke embets­sakene, under generalkirkeinspeksjonskollegiet. Misjonssakene sorterte under et eget kollegium, og kirkens økonomi hørte under rentekammeret (se dette).

Superintendenttittelen, som var offisiell betegnelse på biskopenes etterfølgere, greide aldri å fortrenge bispebetegnelsen, og etter 1700 ble biskop gjeninnført i offentlig språkbruk. Bare lovboka opprettholdt betegnelsen superintendent helt fram til atskillelsen i 1814. Unionsoppløsningen fikk ingen konsekvenser for kirkeordningen. Biskopene fortsatte som kongelige embetsmenn, men superintendentnavnet forsvant. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.