Superintendent

Superintendent eller superattendent var den offisielle betegnelsen på de som hadde bispemyndighet fra reformasjonen og fram til 1814. Stillingsbetegnelsen var på den kirkelige tilsynsmannen som visiterte menighetene i et distrikt, og henviser til at kirken etter reformasjonen var underlagt kongen stilllingen som en kongelig utnevnt offentlig embetsmann.

Den første som ble utnevnt til superintendent var Geble Pedersson, som ble vigslet i København i 1537 og innsatt i Bergen stift samme år. I 1541 fikk også Stavanger og Oslo - siden 1537 slått sammen med Hamar - sine egne superintendenter, Jon Guttormsson og Hans Rev, henholdsvis. Året etter, i 1542, nominerte så domkapitlet i Trondheim Torbjørn Olavssøn Bratt til stiftets superintendent, men det tok ytterligere fire år før Christian III utnevnte ham, etter først å ha sendt Torbjørn til omskolering i Wittenberg. Alle de fire første superintendentene hadde bakgrunn fra den gamle katolske kirken, og tre av dem var norskfødte. Først med neste generasjon av superintendenter, innsatte Christian III lojale dansker med sterkere tilhørighet til den lutherske troen.

I vanlig språkbruk forsvant aldri bispebetegnelsen helt, og omkring år 1700 ble den gamle tittelen også gjeninnført i offentlig språkbruk. Formelt besto allikevel superintendent-tittelen helt til løsrivelsen fra Danmark i 1814.

Kilder

• Biskop i Norsk historisk leksikon