Christian III

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Christian III
Christian III i Moland kyrkje.jpg
Christian III portrettert av Jacob Binck i ca 1550
Personalia
Tittel: Konge av Danmark og Norge
Regjeringstid: Danmark: 15341559
Norge 15361559
Fødselsdato: 12. august 1503
Fødested: Gottorp slott
Bortgang: 1. januar 1559
Dødssted: Koldinghus
Foreldre: Frederik I og Anna av Brandenburg
Ektefelle(r): Dorothea av Sachsen-Lauenburg
Barn: Anna av Danmark
Frederik II
Magnus av Oldenborg
Johan den yngre av Sönderborg
Dorothea av Danmark

Christian III (født 12. august 1503, død 1. januar 1559) var konge av Danmark fra 1534 og av dobbeltmonarkiet Danmark-Norge fra 1536 til sin død. Han er kjent i Norge både som første konge i foreningstiden, og som den som innførte reformasjonen.

Christian var eldste sønn av Frederik I og Anna av Brandenburg. Som ung mann reiste han til Tyskland, der han i 1521 var til stede ved riksdagen i Worms og møtte Martin Luther. Dette gjorde stort inntrykk på ham, og han fikk klare lutherske sympatier. Da Frederik I gikk bort i 1533 ønsket Danmarks riksråd ikke å velge ham til konge på grunn av disse sympatiene. Et luthersk mindretall i rådet allierte seg med borgermestrene i København og Malmø og tilbød tronen til Christian, men han avslo dette. Borgermestrene forsøkte så i stedet å gjeninnsette Christian II, som satt som fange på Sønderborg slott.

Gjeninsettelsen av Christian II skulle skje med hjelp fra grev Christoffer av Oldenburg og Lübeck. I 1534 gikk Lübeck til krig mot Danmark, en krig kjent som Grevefeiden. Dette førte til at riksrådet valgte å innsette Christian III som konge. Han ble formelt valgt av adelen i Ry kirke den 4. juli 1534. Da han ble innsatt kontrollerte han kun Jylland. I september 1534 ble også dette området truet da Skipper Clement manet borgere og bønder på Nord-Jylland til opprør. Christian IIIs hærfører Johan Rantzau ble sendt for å slå ned opprøret, og allerede 9. september ble Clement henrettet i Viborg.

Våren 1535 var Christian III klar for å sikre seg kontroll over Fyn. Rantzau vant en avgjørende seier over lübeckerne i slaget ved Øksnebjerg den 11. juni. På samme tid slo en dansk-svensk flåtestyrke Lübecks flåte ved Svenborgsund, og den 29. juli 1536 kunne Christian III innta København.

12. august 1536 lot han tre katolske biskoper arrestere. Dette førte til at kirkens motstand mot reformasjonen ble svekket, og kongen kunne også beslaglegge store eiendommer og bruke inntektene fra disse til å betale gjelden til landsknektene han hadde brukt under krigen. Med disse arrestasjonene regnes reformasjonen som gjennomført i Danmark.

I Norge var det motsetninger i riksrådet omkring hvem som skulle etterfølge Frederik I. I de nordenfjeldske områdene hadde erkebiskop Olav Engelbrektsson kontrollen, og han motsatte seg sterkt tanken på en luthersk monark. Men da Christian III gikk seirende ut av Grevefeiden var det klart at erkebiskopen ikke ville kunne stå imot lenger, og han rømte landet. Dermed kunne riksrådet velge Christian III som konge, med den følge at Norge ble erklært å være et dansk lydrike. Mens Norge allerede lenge gjennom Kalmarunionen hadde vært i en personalunion med Danmark, og det meste av tiden også med Sverige, hadde landet vært selvstendig og hatt et eget riksråd. Denne selvstendigheten opphørte i 1536, og det norske riksrådet ble oppløst. Overgangen til den nye ordningen skjedde ikke helt uten motstand, og i 1537 sendte kongen Truid Ulfstand til Norge for å sikre riket. Ulfstand sikret også at reformasjonen kunne gjennomføres i Norge, og under Christian III ble de norske klostrene oppløst og størsteparten av kirkegodset overdratt til kongen.

Christian III døde på Koldinghus den 1. januar 1559, og ble stedt til hvile i Roskilde domkirke. Hans eldste sønn, Frederik II, ble valgt som konge etter ham.

Bergverk i Norge

Under Frederik I hadde de første bergverksprivilegier blitt tildelt i Norge. Christian III fulgte opp dette med de første mutingssedler, som gav eiendomsrett til funn, i 1537 og den første norske bergordningen i 1539.

Galleri


Forgjenger:
 Frederik I 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Frederik II 
Forgjenger:
 Frederik I 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Frederik II