Olav Engelbrektson

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Olav Engelbrektsson)
Hopp til navigering Hopp til søk
Olav Engelbrektson begynte byggingen av Steinvikholm slott i 1525
Foto: Erik Fløan
Bauta til minne om Riksmøtet i Bud i 1533, som Olav Engelbrektson kalte inn til.
Foto: Knut Erik Reisjå

Olav Engelbrektson (født ca. 1480, død 7. februar 1538) var erkebiskop av Nidaros fra 1523 til 1537. I kraft av denne posisjonen var han også leder av Norges riksråd. Han ble avsatt ved reformasjonen, og måtte gå i eksil.

Man mener at Olav ble født i Trondenes i dagens Harstad kommune, antagelig i en lavadelig slekt. Han ble i 1503 immatrikulert ved Universitetet i Rostock i Tyskland. Han var da allerede presteviet. Etter å tatt baccalaureuseksamen i 1505 og fullført sin magistergrad i 1507 arbeidet han i byen noen år. Det ser så ut til at han en tid var tilknyttet Universitetet i Louvain, før han så ble forstander for det norske studentkollegiet i Rostock, kalt St. Olavs regens. Under oppholdet der ble han kjent med blant annet de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus; førstnevnte var den siste katolske erkebiskopen i Sverige.

I 1514 eller tidlig i 1515 kom han tilbake til Norge. Det ser ut til at han først ble kannik i Oslo, men allerede den 10. mai 1515 ble han kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekanus ved domkapitelet av pave Leo X. Han ble også official, eller rettsvikar, det vil si erkebiskopens ombudsmann i kirkerettslige saker. Olav ble også utnevnt til økonom og regnskapsfører i erkebispedømmet, og han satt i redaksjonen for Missale Nidrosiense sammen med kantoren Peter Sigurdsson.

Da erkebiskop Erik Valkendorf i 1521 reiste til Roma fungerte Olav som hans stedfortreder. Den 27. mai 1523 kom det så bud om at Valkendorf hadde dødd i Roma i november 1522. Domkapitlet ble samlet for å velge en en erkebiskop bare tre dager senere, og de valgte enstemmig Olav Engelbrektson. Olav reiste straks til Roma, og fikk erkebiskopens verdighetstegn, palliet, av pave Klemens VII i desember 1523. Under reisen til Roma møtte han Christian II i landflyktighet i Nederlandene, og sverget troskap til ham. På hjemreisen møtte han Frederik I i Flensburg, og hyllet ham.

Den 31. mai 1524 kom han tilbake til Nidaros. På veien tilbake hadde han vært med på et møte i riksrådet på Hamar, og han kalte sammen et samlet norsk riksråd i Bergen i august 1524. På dette tidspunkt stod Olav og Vincens Lunge på samme side, noe som trer tydelig fram i et brev Lunge skrev til erkebiskopen etter møtet. De sørget for at Hans Rev ble innsatt som biskop av Oslo. Med Olav Engelbrektson i Nidaros, Lunge på Bergenhus og Hans Rev i Oslo hadde de kontroll over Norge, og en periode var landet mer eller mindre under norsk styre. I 1525 begynte han byggingen av Steinvikholm slott lengst sydøst i Trondheimsfjorden. Dette mente han var nødvendig for å forsvare erkebiskop og konge i en urolig tid.

Alliansen begynte nokså raskt å vakle. Biskop Olav i Bergen skrev et klagebrev til Olav Engelbrektson høsten 1526, der han ba om å få forlate Bergen for å slippe unna protestanten Vincens Lunge. Erkebiskopen skrev til Lunge, som ga et overfladisk svar. Prosten Nils MogenssonSunnmøre klagde et par år senere i sterke ordelag på lutheranernes framferd.

Lutherdommen hadde i 1527 fått et avgjørende gjennombrudd på herredager i både Danmark og Sverige. Det var tydelig at Frederik I var under luthersk innflytelse, og tronarvingen hertug Christian var allerede lutheraner. Olav Engelbrektson bestemte seg for å la tiden jobbe for seg, og håpet at en løsning ville dukke opp. I 1528 sørget han for å reise nordover da kongen skulle krones, slik at den måtte utsettes.

Alliansen med Lunge brøt fullstendig sammen i 1529. Bøndene i Sogn klagde da over framferden til futene og tjenestemennene til Vincens Lunge og Inger til Austrått. Fire lagrettemenn ble sendt til Nidaros for å stadfeste riktigheten i klagene. Dette sammenfalt med at erkebiskopen hadde begynt å inndra lenene til Lunge, og Olav brukte klagene for alt hva de var verdt. Bøndene ba om å få ham som lensherre, og samlet sammen en hjelpeskatt på 400 mark til ham. Lunge mistet Bergenhus, men fikk i stedet Nonneseter kloster av kongen. Dermed ble han nærmere knyttet til kongen, og kirken måtte betale prisen idet den mistet et rikt kloster. Lunge plyndret også Apostelkirken i Bergen, og var med på plyndringen av Dominikanerklosteret i Bergen. Dette utløste åpen krig mellom Lunge og erkebiskopen.

Kongen valgte å holde seg utenfor krigen, bortsett fra at han sammen med rådsherrene jobbet for å få istand et forlik. På herredagen i Oslo sommeren 1529 møtte Lunge og fru Inger opp, men erkebiskopen og biskopene uteble. De danske rådsherrene oppfattet dette som en organisert motstand, og etter åtte uker reiste de hjem med uforrettet sak. Olav Engelbrektson måtte på dette tidspunkt ta et endelig valg mellom sin plikt overfor kirken og plikten overfor kongen og riksrådet.

Våren 1530 klarte fru Ingers svigersønn Nils Lykke å forhandle fram et forlik. Olav sverget på at han var tro mot kongen, og holdt dermed Lykke for narr. Med denne eden som påskudd lot han være å dra til herredagen i København i 1530, med den begrunnelse at han måtte holde seg i Norge for å forsvare riket mot fiendlige angrep.

5. mai 1531 brøt det ut brann i Nidaros. Domkirken og store deler av byen brant ned, og erkebiskopen fikk da en langt bedre grunn til å forbli i Nidaros. Pengene som var satt av til reisen til København ble brukt til gjenoppbygging og nødhjelp. Olav tok også opp igjen krigen mot Lunge og slekten på Austrått. Kongen og Eske Bille svarte nå med å sende et par krigshøvdinger mot Trøndelag, og erkebiskopen rømte til Steinvikholm. Der var han selv i sikkerhet, men han klarte ikke å forhindre at erkebispegården ble brent ned og at Nidaros ble brannskattet.

Kongen ga etterhvert opp å få tak i Olav, som holdt seg på Steinvikholm. Først da han fikk garanti for fritt leide for seg selv og seksti mann møtte han opp på Elgeseter kloster, der han avla en ny troskapsed til kongen og betalte erstatning til Lunge og fru Inger. Et halvt år senere døde Frederik I, og Olav Engelbrektson satt igjen som kongemaktens vikar i Norge. I denne perioden ser det ikke ut til at han gjorde noen direkte innsats for å forsvare kirken mot overgrep.

Erkebiskopen kalte inn til riksmøte i Nidaros den 23. mai 1535. Dette var det andre riksmøtet på to år (i 1533 var det riksmøte i Bud), noe som var helt unikt. Christian III sendte Claus Bille til møtet for å sikre kongevalget i Norge og for å kreve inn en stor sølvskatt. Vincens Lunge drev et spill for å få ryddet Nils Lykke av veien, og i juni 1535 lot erkebiskopen seg presse til å arrestere ham. Lykke ble plassert på Steinvikholm, og det ble ført en rettssak mot ham. De 24 edssvorne dømte ham til døden, men henrettelsen kunne ikke gjennomføres før riksrådet også hadde dømt i saken. Lykke ble i stedet tatt av dage på annet vis, antagelig ved å bli røkt eller brent ihjel den 24. desember 1535.

Under møtet virket det en stund som om Olav ville gå med på både kongevalg og sølvskatt, men den 3. januar 1536 snudde alt. Erkebiskopen erklærte at han hadde støttte fra keiser Karl V og pfalzgreve Frederik, som ville komme med en stor hær for å ta både Norge og Danmark. Han fikk så rådsherrene fengslet. Andre krevde at Lunge måtte tas av dage, og Olav gikk med på dette. Vincens Lunge ble hugget ned i sitt herberge, mens de andre ble fengslet på Tautra kloster.

Olav Engelbrektson sto nå som rikets leder, og var helt avhengig av tysk hjelp. Den kom ikke, og han måtte begynne å forhandle med danskene. I april 1536 løslot han rådsherrene, men det var for lite og for sent. Biskopene begynte å falle fra og vendte seg mot ham, og til slutt hadde han bare biskop Mogens av Hamar på sin side.

12. august 1536 ble de siste katolske biskopene i Danmark fengslet, og dermed var reformasjonen gjennomført der. Christian III krevde også at Norge måtte innlemmes under Danmark, i stedet for å være del av en personalunion. Olav forsøkte desperat å skaffe hjelp, og hadde sendt Christoffer Trondsson til hoffet i Burgund. Mot slutten av året kom han tilbake med noen skip, men erkebiskopens styrker var små i forhold til kongens.

Da danske soldater nådde Romsdal var det ikke lenger noen annen utvei enn å flykte. Etter et kort opphold på Steinvikholm forlot Olav Nidaros den 1. april 1537. Med seg på ferden hadde han kostbare gjenstander fra domkirken og andre kirker i Nidaros, og domkapitelets arkiv. Før han forlot Norge plyndret han nok en gang Austrått. Først i mai nådde han Nederlandene, der han bosatte seg i Lierre i Brabant, i dagens Belgia. Gjenstandene fra kirkene ble overlatt til pfalzgreve Frederik, og forsvant senere sporløst.

Den 7. februar 1538 døde Olav Engelbrektson i Lierre. Han ble stedt til hvile foran høyalteret i kirken Saint-Gommaire. Dronning Sonja avduket i mai 2003 en minneplate laget av Marit Wiklund på gravstedet.

Arkivet etter erkebiskop Olav oppbevares i Riksarkivet.

Kilder

  • Benedictow, Ole Jørgen, «Fra rike til provins 1448–1536», Norges historie, J.W. Cappelens Forlag, Oslo 1977
  • Olav Engelbrektson på katolsk.no


Eksterne lenker

  • Olav Engelbrektsons segl