Tautra kloster
Tautra kloster (lat. Monasterium Sanctæ Mariæ de Tuta insula som betyr «Mariaklosteret på den trygge øy») var et cistercienserkloster på øya Tautra i Trondheimsfjorden, Frosta kommune. Klosteret ble grunnlagt av munker fra Lyse kloster utenfor Bergen og, ifølge arkivar Christian C. A. Lange, innviet den 25. mars 1207. Klosteret var det 552. i cistercienserordenen. Ruinene er nå et ettertraktet pilegrims- og turistmål.
Tautra kloster opphørte som selvstendig klostersamfunn i 1531 da det ble solgt til Nils Lykke, og deretter sekularisert etter reformasjonen i 1537. I 1846 ble ruinene kjøpt av Jacob von der Lippe Hansen, som ga dem til Fortidsminneforeningen. Tautra kloster er foreningens første eiendom.
Klosterets historie
Da kretsen rundt Lyse kloster vokste seg for stor, så cisterciensermunkene seg nødt til å etablere et nytt kloster, og valget falt på det lille øysamfunnet som alt hadde drevet gårdsdrift i flere hundre år. Valget kan være preget både av nærheten til Nidaros og av muligheten til å overta det tidligere Munkeby kloster i Frol, Levanger kommune. Denne overtakelsen medførte store verdier og økt prestisje, og alt på 1220-tallet var Tautra kloster velholdent. På sitt høydepunkt var klosteret ansvarlig for 167 småbruk i Trøndelag. I denne perioden nøt både munkene og abbedene ved klosteret stor anseelse. To av disse ble utnevnt til erkebiskoper, dog kun for korte perioder. Abbed Sigurd ble utnevnt til erkebiskop i 1224, men på grunn av sine uoverenstemmelser med Kong Håkon mistet han det til Peter av Hustad kort tid etter, noe som var upopulært blant de øvrige kannikene. I 1263 ble Birger av Tautra valgt av domkapitlet, men Kong Magnus avviste anmodningen på bakgrunn av at Birger var «prestesønn og klostermand», og Birger fikk aldri formalisert sitt embete. I tillegg ble en av klosterets munker, Torfinn, biskop i Hamar, og munken «Hellige Stephan» utmerket seg gjennom sitt svært strenge levnet og ved at han forutså at kirken sto foran en omveltning og forbedring. Det er spekulert i om han er den samme Stephan som abbed Stephanus som sendte brev til paven og ba om tillatelse til å gjenreise det forfalne Munkeby kloster. Svarbrevet fra paven ble funnet i 1906, og er datert den 23. desember 1475.
Det finnes ikke mange nedtegnelser om klosteret på 1400-tallet, men dette endrer seg utover 1500-tallet. Den danskfødte Mathias Henriksøn («Gale Mathias») ble 5. februar 1510 utnevnt til abedd, noe som skulle få konsekvenser for det til nå velstående klosteret. Reformator i Danmark, Sverige og Norge, abbed Henrik, påla Mathias åndelige og økonomiske forpliktelser. Disse ble på ingen måte fulgt. Abedden pantsatte blant annet flere eiendommer samt kirkens kar og sølvtøy, før han rundt 1515 forsvant fra klosteret og ble forstander i Hovedøya kloster utenfor Oslo. Der fortsatte han sine bedragerier til han ble forvist i 1525. Han dro motvillig tilbake til Tautra etter å ha forsøkt å vinne innpass i Lyse kloster. I løpet av de rundt ti årene Mathias Henriksøn var borte fra Tautra hadde munkebrødrene fått klosteret på beina igjen. Da Mathias så kom tilbake var det nok en gang grunnlag for å drive demoralisering og økonomisk fordervelse. Det var ikke uvanlig å finne blodspor i bibler og salmebøker. Etter kort tid tok erkebiskop Olav Engelbrektson seg av abedden, slik at Gale Mathias ble anholdt og fremstilt for en geistlig domstol i 1530. Blant anklagene var:
- «Han hadde under gudstjenesten ofte slaat munkene i kirken saa blodet fløt dem av næse og mund, og skjældte ut presten, mens han sto og messet, for en 'mær';
- St. Andreæ aften sidstleden haardroges han med broder Nils og kloret de hinanden som andre katte;
- han har ikke holdt messe i et aar, og ikke læst sine tider i 3, i 3-4 er han hverken kommet i ottesang eller aftensang; han faster aldrig om fredagene, apostlernes aftener eller andre fastedage om aaret;
- han skjælder ut sine brødre ut for lutherianere, kjættere, tyve og gudsforrædere, og de gjør ham det samme igjen;
- han hadde svaret da erkebiskopen stævnet ham, i rette i Trondhjem, at denne ikke var hans retter, men alene paven eller kongen;
- han førte uterlig og liderlig snak over bordet, saa alle munkene, endog ungbrødrene og svendene, hørte derpaa,'og er intet andet hans snak baade aften og morgen end horeri og skalkhet';
- han har bedrat flere landbønder og paalagt dem ulidelige avgifter;
- da han drog fra Tautra til Hovedøen solgte han hvad i klosteret var, hvoriblandt en kalk og en monstrants; i Bergen forekom han to eller tre kalke, i Oslo 'slog han og en kalk isønder, og efter sin hjemkomst har han gjort likedan';
- hans tjener Peder har forklædt seg;
- hans kirke rinder som et sold og klostrets jorder er aldeles forfaldne.»
Mathias' «liderlige snakk» hadde blant annet gått ut på at to av ungbrødrene «hadde 'ligget hos' en kvinne han selv hadde vært i seng med», før han fortsetter med en beskrivelse av «sin 'himmelting' som han ikke hadde fått til å fungere tilstrekkelig». Han kalte deretter kvinnen en «mær» i raseri.
Hva domsavgjørelsen ble, vites ikke, men 11. april 1531 pantsetter abbed Mathias tre av klosterets gårder til lensherre Nils Lykke, svigersønn på Austrått slik at han kan skaffe til veie midler og betale sin bot til erkebispen. To dager senere ble det avtalt «at da hederlig og velfornemstig broder Mathias og menige konvent på Tautra nå velvillig har overlatt ham (Nils Lykke) deres kloster, gods og eie, så forplikter han (Nils Lykke) seg dersom kong Frederik nådig vil unne ham det, og han må få beholde det i fred, å betale abbeden 200 lodd sølv, hvorav han har fått 100 straks, og det resterende på årsdagen for overtakelsen av klosteret. Dessuten lover han å gi hver av munkene i klosteret 40 mark penger og hver ungbroder 20 mark penger en gang for alle, mens abbeden skal ha 40 mark rede penger så lenge han lever».
I følge Frostaboka er Mathias Henriksøn «regnet som den fremste eksponenten for det moralske forfallet i norske klostre mot slutten av senmiddelalderen».
Med dette brevet, som ble stadfestet av kongen i mai 1532, ble Nils Lykke forstander av kloster og gods, og hadde rett til inntektene fra klosterets underliggende eiendommer frem til sin dødsdag. Kun tre år etter stadfestelsen, julaften 1535, ble Nils Lykke røkt i hjel i et fangehull på Steinvikholmen etter å ha satt barn på sin svigerinne Lucie Nilsdatter Gyldenløve, og dermed forbrutt seg på moralloven. Henrettelsen skal visstnok ha skjedd ved at Lykke ble låst inne i et rom hvor peisen var påtent og pipeavløpet sperret. Erkebiskop Olav Engelbrektson ble så tildelt verdiene.
Øystein Ekroll skriver i sin tekst for Fortidsminneforeningen at Nils Lykke ikke omkom av røkingen, men at han og hans svoger Vincent Lunge året etter ble myrdet av erkebiskopens menn i Trondheim. Alt av hans gods og eiendom skal ha blitt konfiskert av erkebiskopen etter dommen, Tautra kloster inkludert.
Olav Engelbrektson flyktet til Nederland etter den katolske kirkes nederlag i 1537. Han døde året etter, og verdiene ble underlagt den norske krone. Klosteret og dets gods ble deretter gitt i gave til en av kongens menn, Jens Tillufsen Bjelke. Utover 1500-tallet var Tautra et eget len, og ulike adelsmenn nøt godt av inntektene.
Bebyggelsen
I 1879 ble det foretatt utgravinger sør for kirken, og det ble da funnet rester av trebygninger bygd rundt en klostergård. Det skal ha vært ei klynge av hus omtrent 30-40 meter fra kirken. På øst og sørøst-siden av disse ble det funnet fundamenter for store steinbygninger, antageligvis klosterbygningen hvor munkene hadde sine verksteder samt rom som kjøkken, spisesal, dagligstue, skoleværelse og lignende. Andre etasje var sovesal. Ruinen som står igjen i dag er restene etter klosterkirken som hadde utvendige mål på 36,5 x 13,5 meter, og en antatt mønehøyde på omtrent 14 meter. Yttermurene hadde en tykkelse på omtrent to meter.
Inngangen lå tradisjonelt til på kirkens vestgavl, og besto av en buet dør med vindu over. Inngangspartiet er fremdeles forholdsvis godt bevart. Man kan også se restene av døren til klosterbygningen (mot sør), og inngangene til to kapell samt kirkegården på nordveggen. Kapellene hadde begge hvelvkjeller, og disse er antageligvis brukt til oppbevaring av vin og som begravelsesrom. Disse kan opprinnelig ha vært ett rom som senere ble delt i to. Kapellet kan ha vært klosterets første kirke. Høgalteret lå sannsynligvis mot østveggen, som dessverre har forfalt fullstendig. En modell av klosteret, laget av tidligere fylkesagronom Helge Forfang på 60-tallet, sto lenge utstilt i en monter inne i ruinene.
Historikeren Gerhard Schøning (1722-1780), som var på befaring på klosteret i 1774, beskriver bebyggelsen slik:
| Man ser endnu levninger av klostrets forrige skjønne grundmurede kirke. Den er opført av store brudstene, dels ogsaa av huggen grøtsten, som man har brukt i hjørnene, om vinduer og døre samt ovenpaa kirkens grundfot, Kirken har været 21 alen bred, 60 alen lang og har hat en dør paa den søndre, en ogsaa paa den nordre side, dog ikke like mot hinanden, men den største paa den vestre gavl 3 alen bred. Paa den nordre side har dessuten været 2de døre til 2de derhos staaende kapeller, hvilke døre ei have, som hin, været hvelvede, men overlagt med store flate stene. | ||
| Kirkens mure har været meget sterke og solide, de har været 3 alen tyk, men nu er de dels ved tidens længde meget forfaldne og dels ved menneskehænder ødelagt, og stene derfra bortført til Trondhjem, hvorav den østre gavl (altsaa foran koret) er helt borte. Over den vestre dør har været et vindu, likesaa bredt og høit som memeldte dør, men de øvrige vinduer har været 3 alen og 1 ½ kvart høie, men smale mot den utvendige side, mot den indvendige side 3 ½ kvart bred. Av dem har været 4 paa kirkens søndre side, av hvilke det mot Østen staar længere fra de andre end disse fra hindanden; men paa den nordre væg have været 5 vinduer. Inde i kirken staar nu en del store aske-, hægge-, og rønnetrær, og dens overblevne mure ere ednu 16-17 alen høie. | ||
Munkenes dagligliv
Munkene delte døgnet i tre, hvor hver del tilsvarte åtte timer. Én del til kroppens behov (deriblant søvn), én del til bønn og kirkeliv og én del til arbeid. I og med at messene og tidebønnene gikk til faste tidspunkter døgnet rundt sov munkene aldri mer enn 3-4 timer i strekk.
De skal ha levd et flittig liv, og viet mye tid til jordbruk. Gårdene på Tautra hadde alt drevet jordbruk i flere hundre år da munkene etablerte seg, og vekstforholdene skal ha vært svært gode. «Klosterets præktige have laa østenfor og søndenfor selve klosterbygningen», står det i Frosta i gammel og ny tid før den fortsetter med; «Cistercensermunkene var flinke haandverkere og særlig flinke havedyrkere, og det er rimelig at dette har hat en gavnlig indflytelse paa omgivelserne». Det er fremdeles mulig å se restene av munkenes arbeid, noe også Gerhard Schøning nevner i sine kommentarer. Der påpeker han mengden av epletrær, ask, eik og hagtorn i klosterhaven. På gården sør for klosteret («Tautra Søndre», som kan ha vært satt ut til leilendinger) var det et rikt utvalg av urter, kirsebærtrær, pære- og plommetrær, rips-, solbær-, og stikkelsbærbusker. Munkene dyrket også en del urter til medisinsk bruk. Blant gårdsdyr skal de ha holdt hester, kyr, svin og sauer.
I en fortegnelse over besetning og løsøre er det blant annet listet opp fullt utstyr av båter og garnbruk, smedredskaper, snekkerredskaper, tømmermannsverktøy, glassmesterverktøy og skomakerverktøy. Munkene skal også ha blitt opplært i lese- og skrivekunsten, og det er sannsynlig at det ble skrevet nye bøker i klosteret.
Klosterruinene i dag
I dag er klosterruinene på Tautra besøkt av turister fra hele verden. Flere av de reisende velger samtidig å besøke øyas nye nonnekloster, Tautra Mariakloster, som ble innviet i 2006. Klosterruinene benyttes tidvis til stemningsfulle konserter og midnattsmesser. I tillegg arrangeres gospelfestivalen MiG Tautra (Midt-norsk Gospelfestival) i klosterhaven nord for ruinene.
I tilknytning til ruinene ligger Klostergården i bygninger fra 1600-tallet. Der er det muligheter for overnatting og bespisning av lokalprodusert, tradisjonsrik mat. Det er også salg av egenproduserte varer. I Klostergårdshaven er det uteservering og salg av urter, bær og grønnsaker. Like ved ligger Smia med salg av kunst- og håndverksprodukter, samt gartneriutsalg.
Litteratur og kilder
- Christiansen, Per: «Umoral bak klostermurene». I: Uke-Adressa 24. januar 1987.
- Ekroll, Øystein: Munkeby - Tautra. Cisterciensermunkenes klosterruiner i Trøndelag. Utg. Fortidsminneforeningen, Den trønderske avdeling, 2003.
- Gervin, Karl: Klostrene ved verdens ende. Utg. Pax forlag, 2007.
- Frosta i gammel og ny tid. Utg. i anledning festaaret 1914 av ei nemnd. Trondhjem: A/S Johan Christansens boktrykkeri, 1918. S. 89-98 i del 1: Frostas historie, og s. 47-48 i del 2: Gaardshistorie.
- Frosta. Trondheims kjøkkenhage. Utg. Frosta kommune, 1987.
- Frostaboka. Bind III: Fra tåkefylt oldtid til kommunalt sjølstyre. Red. Per R. Christiansen. Utg. Frosta historielag, 1989.
- «Historie» fra Tautra Mariakloster
- Klosterruinene, informasjonsbrosjyre fra Tautra Mariakloster.
- «Norges klostre i middelalderen. Tautra kloster» på Katolsk.no
- Pettersen, Trond Erling: «Trodde dette var verdens ende» (intervju med teolog og idéhistoriker Karl Gervin) i Dagbladet, 2. oktober 2007.
- «Tautra klosterruin» fra Fortidsminneforeningen.
Merknad til kildene
Årstallet Birger av Tautra ble foreslått som biskop skiller seg med et tiår i litteraturen. Frosta i gammel og ny tid hevder dette skjedde i 1253, mens Frostaboka mener det var i 1263. Det er også noe forskjell i oppmålingen av kirkebygningen. Frosta i gammel og ny tid oppgir utvendige mål på 36,5 x 13,5 meter. Frostaboka mener grunnplanet målte 38 x 13 meter, og at langveggene var omtrent ti meter høye - her oppgis det ikke om målene er innvendige eller utvendige. Den katolske kirke hevder i sin artikkel at de innvendige målene er 33 x 10 meter, og at vestgavlen er på omtrent tolv meter slik den står i dag. De innvendige målene på kapellet(ene) skal være 14 x 6 meter.