Gerhard Schøning

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Gerhard Schøning, fra Throndhjem i Fortid og Nutid, utg. 1897.
Schønings reiseskildringer fra Norge, med blant annet mange tegninger av kirker og andre bygninger, er en viktig kunst- og kulturhistorisk kilde. Her Schønings tegning av Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), datert 1775.
Tittelblad fra Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken, utgitt 1762.

Gerhard Schøning (født 3. mai 1722 i Buksnes, død 8. juli 1780 i København) var skolemann og historiker. Han regnes ofte som Norges første profesjonelle historiker. Schøning var rektor ved Katedralskolen i Trondheim og en av grunnleggerne av Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab. Han endte sin karriere som geheimearkivar i København etter en tid som professor ved Sorø akademi.


Tidlige år

Han var sønn av handelsmann Andreas Schøning (omkr. 1680–1740) og Maria Ursin (d. etter 1745). Farsslekta Schøning var opprinnelig dansk, og hadde kommet til Norge med farfaren Jacob Eliassen Schøning som omkring 1670 flytta fra Jylland til Lødingen i Nordland. Faren, Andreas Schøning, var handelsmann på Skotnes. Han var også forpakter av kongetienden for Lofoten og Vesterålen. Som tiåring ble Gerhard Schøning satt i skole hos presten i Buksnes. Senere ble han utdanna videre hos farbroren Elias Schøning, som var sokneprest i Vågan. Onkelen døde i 1739, og moren tok da med seg sønnen sørover til Trondheim, hvor han ble innskrevet på Katedralskolen. Gerhard Schøning følte seg gjennom resten av livet som nordlending etter sine 17 barne- og ungdomsår på Lofoten. Han fortalte forøvrig at selv om han fikk en god utdanning av prestene der, var undervisninga prega av «den haarde Tvang og Slavisk Frykt». Farbroren hadde vært en god latinlærer, men «ogsaa udi gode Prygl, som han efter de Tiders Maade var temmelig rund at uddele». Ved Katedralskolen møtte han en helt annen form for pedagogikk. I Benjamin Dass' tid som rektor hadde den blitt en mønsterskole. Schøning fikk god kontakt med Dass. Det ble gjort narr av hans nordnorske opphav, og kanskje var det nettopp det at Dass også var fra Nordland som åpna for det gode forholdet. Det må også ha betydd mye at Schøning raskt utmerka seg som en god elev. Han ble etter det første året flytta rett fra fjerde lektie til avgangsklassen mesterlektien. Allerede i 1742 ble han dimittert med en svært god attest fra rektoren.

Høsten 1742 avla Schøning examen artium ved Københavns universitet. Benjamin Dass hadde sikra ham et toårig stipend fra Thomas Angells Stiftelser, noe som betydde at han kunne studere på fulltid med bare noen småjobber som huslærer ved siden av. Schøning avla teologisk eksamen i 1744, noe som var obligatorisk for alle studenter. Han hadde vist spesiell interesse for historie, og med hjelp fra Dass fikk han historikeren Hans Gram som veileder for sine videre studier. Han leverte fra 1744 til 1747 fire avhandlinger om orientalsk filosofi ved studenthjemmet Kommunitet, og alle ble trykt. Som vanlig var studerte han mange fag, blant annet norrønt, tysk og fransk språk, flere klassiske språk og flere realfag. Men det var historie som var hans viktigste emne, og etterhvert fikk han veiledning av B. Møllmann, som var Ludvig Holbergs etterfølger som professor i historie. Han studerte også historisk metode under Jakob Langebek, som var geheimearkivar.

Karriere

Schøning tok filosofisk doktorgrad i 1748. Hans første større verk, en avhandling om norrøne bryllup og giftermål, ble utgitt i 1750 og var basert på islandske sagatekster. Han ble medlem i Det Kongelige Danske Selskab, som ble leda av Jacob Langebek, i 1751. Selskapet jobba for fremme av nordisk historie og språk. Han fikk dette året utgitt et større verk om riksgrensene i de samiske områdene i nord. Dette skulle få stor betydning for forhandlingene mellom Sverige og Danmark-Norge om riksgrensa. Schøning trakk i sitt arbeid en del nye konklusjoner om samenes opphav. Han konkluderte med at de hadde identisk opphav som samojedene, og at de innvandra til Norge etter den norrøne befolkninga. Han mente at Gandvik i Finnmark var identisk med Kvitsjøen i norrøn litteratur. Schøning var, som vanlig var i tiden, negativt innstilt til samene og regna dem som etnisk mindreverdige.

Sommeren 1751 ble Schøning kalt til Trondheim, der Benjamin Dass ønska han som sin etterfølger på Katedralskolen. Han hadde dette embetet, som var svært godt lønna, i fjorten år. Schøning fikk råd til å kjøpe en bygård, og i 1760 fikk han arvelig festekontrakt på eiendom i kongens takmark som takk fra kongen for sin innsats under feiringa av jubileet for innføringa av enevelde i 1660. Han gifta seg i mai 1756 med Fredrike Hveding (1723/1724–1788). Hun var datter av rådstueskriver og justisråd Jens Hveding og Elisabeth Maria Herdal.

Som rektor gjorde han det allerede i tiltredelsestalen klart at han ville virke for å styrke vitenskapene i Norge, og at han ville få skrevet en samla norgeshistorie. Han oppfordra også vennen etatsråd Peter Frederik Suhm til å skrive en tilsvarende historie for Danmark. Sammen med Suhm og biskop Johan Ernst Gunnerus stifta Schøning i 1760 Det Trondhjemske Selskab. I 1767 skifta det navn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Schøning ga ut flere skrifter gjennom selskapet. Et viktig skrift fra hans hånd var et verk om Nidarosdomen, utgitt i 1762.

I 1765 ble han utnevnt til professor i historie og veltalenhet ved Sorø akademi. Han gikk ned i lønn, men akademiets gode rykte førte til at han takka ja til dette. Det var også ønskelig for ham å komme nærmere kildematerialet i arkivene i hovedstaden, og å flytte nærmere Benjamin Dass som nå bodde i København. Det første bindet av den store norgeshistorien, Norges Riiges Historie, kom ut i 1771. Bind to kom i 1773 og førte historien fram til Håkon den godes død. Deretter fulgte to år i Norge på kongelig stipend. I 1774 fikk han tittelen justisråd. Schøning studerte i denne perioden norsk levevis og gamle tradisjoner, og produserte tekst og tegninger som er viktige kilder både til Schønings egen tid og til tidligere perioder. Hans tegninger av kirker og andre bygninger er ofte den eneste kilde til disse bygningenes utseende før senere ombygninger. Hans reiseskildringer forelå i hans egen tid bare som en samling notater, men de ble redigert og utgitt i tre bind fra 1910 til 1926.

Da Schøning i august 1775 ble utnevnt til geheimearkivar ved kongens arkiv i København måtte han avslutte oppholdet i Norge. Denne stillingen tilsvarer det senere riksarkivarembetet, og det ga ham ikke bare god lønn, men også svært god tilgang til kildene. Han ble medlem av Den arnamagnæanske kommisjon, som forvalta Arní Magnússons etterlatte samling av islanske håndskrifter. Schøning fikk også tid til å fullføre det tredje bindet av Norges Riiges Historie, men rakk ikke å se det trykt.

Ettermæle

Motiv fra Schønings gate i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Gerhard Schønings store boksamling, som var på omkring 11 000 bind, ble overført som testamentarisk gave til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

Schønings gate i Oslo og Gerhard Schønings gateHamar har navn etter ham. Trondhjems borgerlige Realskole ble i 1956 omdøpt til Gerhard Schønings skole.

Kilder