Erik Valkendorf

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Erik Valkendorf (født ca. 1465 i Danmark, død 28. november 1522 i Roma. var erkebiskop av Nidaros fra 1510 til sin død. Hans tid på erkesetet ble prega av dyp konflikt mellom kongemakt og kirke.

Han var sønn av Aksel Valkendorf til Glorup og Margrete Ulfeldt, og var farbror til Christoffer Valkendorf som ble lensherre på Bergenhus. Han studerte fra 1491 ved Universitetet i Greifswald, og året etter fikk han baccalaureusgraden der. Dette tyder på at han må ha studert et annet sted tidligere. Han fikk senere en magistergrad, men hvor og når vites ikke. Han dukker så opp som ansatt ved kanselliet. Som lønn for sitt embete fikk han flere prelaturer og beneficier, inkludert inntektene fra flere prostier. Fra 1499 er han omtalt som kansleren til hertug Christian, senere Christian II. Han var i denne stillingen mens Christian fungerte som visekonge i Norge fra 1506.

I 1510 døde erkebiskop Gaute Ivarsson, og domkapitlet valgte Jens Krabbe som hans etterfølger. Hertug Christian var ikke fornøyd med dette. Han hadde hatt en konflikt med erkebiskop Gaute, som var tilhenger av riksrådskonstitusjonalisme og dermed ville styrke riksrådets makt i Norge på kongemaktas bekostning. Han ville derfor ha Valkendorf som biskop. Etter hva Valkendorf selv sa senere måtte han overtales til å ta imot embetet, men han aksepterte. Hertugen brukte kong Hans' gode forhold til kurien i Roma for å få omgjort valget.

Da han var innsatt i embetet kastet Valkendorf alle krefter inn i arbeidet. Til tross for at domkapitlet i utgangspunktet var negative til ham – de hadde jo valgt Jens Krabbe – ble det raskt godt forlikt. Han la også betydelige egne midler inn i opprustning av Nidarosdomen, blant annet reparasjon av oktogonen. Kildene forteller også at han kjøpte en kostbar edelsten til Olavsskrinet, innstifta et prebende ved domkirken og styrka kannikenes rettigheter. Han ble også den første i Norge som tok i bruk den nye boktrykkerkunsten. Han sørget for å få laget felles liturgiske bøker, og fikk i 1519 trykt Missale Nidrosiense i København og Breviarum Nidrosiense i Paris. Det ble pålagt alle prester å ha et eksemplar av breviaret, som kosta 3 rhinske gylden, tilsvarende en halv tønne smør hvilken var en høy pris for en landsens prest. Erkebiskopene hadde da selv betalt mye av trykkekostnadene. Han skrev også selv, en beskrivelse av Finnmark utforma som brev til pave Leo X. Opplysningene i denne var delvis henta fra hans egen visitasreise i Finnmark. Han holdt seg med en egen sekretær. En danske ved navn Hans Rev.

Det som er beskrevet så langt om hans tid som erkebiskop er uproblematisk. Forholdet til Christian II holdt seg en tid, og Valkendorf var lojal mot ham i riksrådet. Han ble i realiteten sittende som en stattholder for det nordafjelske, selv om han ikke hadde noen formell slik tittel. I 1514 kronet han Christian som norsk konge i Oslo, og året etter hentet han den blivende dronning Isabella av Burgund fra Nederlandene. Han lovet da å legge fram et krav for kongen om at han måtte støte fra seg sin norske frille Dyveke Sigbritsdatter. Kongen tok dette ille opp, og Dyvekes mor Sigbrit Willoms ble Valkendorfs fiende. Forholdet mellom Valkendorf og kong Christian surnet etter dette stadig mer. De kom i konflikt om viktige spørsmål rundt økonomi, privilegier og jurisdiksjon. Da Christian skjøv riksrådet til side og innsatte lojale støttespillere som høvedsmenn ble konflikten enda verre. Bergen var en viktig by for erkesetet fordi handelen med utlandet gikk gjennom denne byen. Der ble Jørgen Hanssøn innsatt på Bergenhus, og Valkendorf kom raskt i konflikt med ham. En tilsvarende situasjon oppsto i Oslo mellom biskop Anders Mus og den nye høvedsmannen Hans Mule.

Kongen ville forbeholde handelen for byborgerne. Dette skulle bygge opp en sterk borgerstand, og dermed gi bedre inntekter. Erkesetet sto i veien for dette, fordi de handlet direkte med hanseatene. Det ble også strid omkring kirkens skattefrihet og dens jurisdiksjon. Valkendorf mente videre at setesveinene, biskopens håndgangne menn som forestå mye av handelen og andre oppgaver, skulle være helt fritatt for verdslig skattlegging, mens kongen påla dem ekstraskatter. Disse ble inndrevet av Jørgen Hansson, og han la ikke fingrene mellom når skatt skulle kreves inn.

Da Christian II i en forordning av 1522 i realiteten fjerna hele den kirkelige jurisdiksjon ved kristenrettsbrudd, og overførte slike saker til lagmennene, reiste Valkendorf til Danmark for å diskutere det direkte med kongen. Men underveis ble det uvær, og skipet endte i Amsterdam. Kongen og erkebiskopen traff hverandre etterhvert der, og det ble en kraftig konfrontasjon med dem. Valkendorf så ingen annen utvei enn å legge saken fram for paven, og etter en hard reise kom han fram i februar 1522. Da han kom til Roma var det en vakanse ved Den hellige stol, så han måtte vente til ny pave var valgt. Under denne ventetiden døde han, den 28. november 1522.

Pave Hadrian VI ga ham posthumt tittelen prelatus noster domesticus, pavelig husprelat. Selv om Valkendorf hadde hatt store inntekter fra sine embeter hadde han ved sin død ikke mer enn åtte dukater. Resten hadde gått inn i boktrykking, byggearbeidene i Nidaros og annet som kom kirken til gode.

Kilder