Roma
Roma er Italias hovedstad. I byen finner man Vatikanstaten, Den katolske kirkes hovedsete, og i historisk sammenheng viser Roma derfor vel så ofte til kirken og pavestolen som til selve byen.
«Romafarere»
Roma har tiltrukket seg mange nordmenn som har virket i byen og formidlet dens historie. Romas tiltrekningskraft har gitt opphav til uttrykket «Romafarer»,[1] et uttrykk som var kjent som tilnavn allerede i norrønt, Rúmfari.[2] En av de første vi kjenner til er Sigvat Skald, som var Olav Haraldssons skald. Han reiste til Roma som pilegrim i 1029, og fikk budskapet om kongens fall på Stiklestad på hjemreisa. Erling Skakke var innom Roma da han var på korstog, og Sigurd Slembe skal ha besøkt byen under en pilegrimsreise på 1100-tallet.[3] Det ble også tidlig vanlig at nyutnevnte biskoper måtte reise til Roma for stadfesting fra paven. For eksempel reiste Arnald av Hamar og hans etterfølger Orm av Hamar til Roma i 1156 eller 1157, da sistnevnte skulle bispevies.
Blant nyere «Romafarere» er Henrik Ibsen, Wilhelm Wedel-Jarlsberg, Sigrid Undset, Christopher Tostrup Paus, H.P. L'Orange, Jan E. Hansen, Thomas Thiis-Evensen og Kjell Arild Pollestad.
Flere nordmenn er også gravlagt i Roma. P.A. Munch hviler på den protestantiske kirkegården. I Vatikanstaten, som jo teknisk sett ikke er Roma, men ligger i byen, finner man Campo Santo dei Teutonici e dei Fiamminghi – tyskernes/germanernes og flamlendernes kirkegård. Der hviler flere med tilknytning til Norge: Biskop Johannes Olav Smit (biskop i Norge i 1920-åra), hertuginne Charlotte Frederica av Mecklenburg-Schwerin (Christian Frederiks fraskilte kone) og baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg (pavelig kammerherre). Denne kirkegården er et av få steder, utenom Peterskirken og Vatikanmuseene, som man kan besøke i Vatikanstaten uten tillatelse. Man trenger kun å be de noe morske sveitsergardistene om tillatelse – det hjelper om man spør på tysk, men engelsk eller italiensk fungerer også.
Roma har også tiltrukket seg norske arkeologer som har vært på lengre eller kortere opphold. I 1959 ble Det norske institutt i Roma etablert. Siden 1989 har det vært underlagt Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det var Ingvald Undset som først foreslo å opprette et slikt institutt, men først etter en stor innsats fra H.P. L'orange og Hjalmar Torp ble det en realitet.
Olavsalteret i San Carlo al Corso
Wilhelm Wedel-Jarlsberg var sentral i det norske, katolske miljøet i Roma. Han var blant annet med ved innvielsen av alteret til Olav den hellige i kirken San Carlo al Corso. Dette er fortsatt et viktig valfartssted for norske katolikker. I tillegg til faste messer på norsk 17. mai og om mulig på olsok, er det også enkelte ganger messe på norsk i forbindelse med pilegrimsturer eller ved andre spesielle anledninger.
Også andre har vært helt sentrale i dette miljøet. Cis Rieber-Mohn drev Pensione Norden, og var en nær venn av Sigrid Undset. Rieber-Mohn var ikke selv katolikk, men hun fungerte allikevel som sakristan ved Olavsalteret, og markedsførte og deltok på de katolske messene der. Olga Therese «Olgese» Mowinckel tok over som sakristan etter Rieber-Mohn, og betalte det meste av regninga for restaurering av alteret i 1980. Finske Lilli Stenius ble den neste som tok ansvar for alteret; hun fikk en sterk tilknytning til Norge gjennom sitt ekteskap med professor Rasmus Brandt, som en tid var direktør ved Det norske institutt i Roma.
Referanser
Kilder og litteratur
- Roma på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Bak kongen troner tre kvinner, katolsk.no.
- Campo Santo Teutonico på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Kårstad, Oddrun: Hamar bispestols historie : 1153-1953. [s.n.] 1953. Digital versjon på Nettbiblioteket.
|
