P.A. Munch

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
P.A. Munch, fotografert mellom 1860 og 1863.
Foto: Olsen & Thomsen
P.A. Munchs fødested, Dronningens gate 12 i Oslo. Bygningen er revet.
Foto: Einar Sagen (omkr. 1900)

P.A. Munch, eg. Peter Andreas Munch (født 15. desember 1810 i Christiania, død 15. mai 1863 i Roma) var historiker. Han regnes som den fremste norske historikeren på midten av 1800-tallet, i en tid hvor forskninga inngikk som en del av nasjonsbygginga etter 1814.

Slekt og familie

Han var sønn av stiftsprost Edvard Storm Munch (1780–1847) og Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860). De fikk totalt elleve barn inkludert Peter Andreas, som var eldstemann. Hans bror korpslege Christian Munch var far til maleren Edvard Munch.

Den 20. april 1835 ble han gift med Nathalie Charlotte Linaae (1812–1900), som var datter av forvalter Hans Henrik Linaae og Karen Fredrikke Baggesen.

Unge år

Peter Andreas ble født i foreldrenes hjem i Dronningens gate 12 i Christiania. Bygningen har blitt revet, og er erstatta av en moderne forretningsgård.

Faren ble i 1813 sokneprest til Gjerpen, og Peter Andreas vokste opp der. Det var faren som underviste i bygda, og han var en god lærer. Han hadde også en god boksamling, som inneholdt blant annet en norrøn utgave av Heimskringla og en islandsk grammatikk og ordbok. Ved hjelp av disse lærte gutten seg på egen hånd norrønt språk. Han skal også ha hatt stor glede av at barnepika Ingeborg fortalte historie og sang viser.

I 1823 begynte han i andre klasse på Skiens lærde skole, der Knut Ramshart Ørn var rektor. Ved pulten ved siden av ham satt Anton Martin Schweigaard, som ble Peter Andreas Munchs nære venn gjennom resten av livet. De to har blitt forent etter døden på Universitetsplassen i Oslo, der det står statuer av dem begge.

Karriere

Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)
Foto: Stig Rune Pedersen
P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene, utgitt 1910.
P.A. Munchs grav på den protestantiske kirkegården i Roma, fotografert 17. mai 2017.
Foto: Annette Hurum

I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, Bernhard Dunker og Christian Langberg. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i Pilestredet 16. Der begynte også Johan Sebastian Welhaven å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i Øvre Vollgate 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».

Høsten 1833 reiste Schweigaard på en stipendreise i Europa. Otto Løvenskiold overtalte da P.A. Munch til å bli med til Gjerpen. De to hadde vært elever sammen hos Edvard Storm Munch i barneårene. Faren hadde nylig blitt utnevnt til stiftsprost i Christiania, og skulle forlate Gjerpen, så dette ble siste jul der. Det var under denne julefeiringa at Munch møtte Nathalie Charlotte Linaae, og de falt pladask for hverandre. Innen juleferien var over var de forlovet.

Stortinget hadde omtrent samtidig med at Munch avla eksamen bevilga penger til en utgave av Norges gamle lover, og sammen med Rudolf Keyser tok Munch på seg jobben med å skrive av de gamle håndskriftene. Etter at Munch gifta seg i 1835 reiste han sammen med kona og professor Keyser til København, og der drev han i to år med avskrift. Det ble nær 4000 sider fordelt på elleve bind, som senere ble plassert på Universitetsbiblioteket i Oslo. Under arbeidet kom han også over en rekke andre kilder som var av interesse for norsk historie, og han skrev også av disse og fikk dem senere trykt. De to fortsatte i 1837 med å lete i svenske arkiver etter manuskripter som hadde havna der.

Da professor Cornelius Enevold Steenbloch døde i 1836 søkte Munch på hans stilling som lektor i historie ved Det kgl. Frederiks Universitet. Han ble utnevnt i 1837, og avslutta oppdraget i Sverige. Dette var i en tid da det var vanlig at forskere arbeida innafor flere disipliner, og Munch virka ikke bare som historiker slik vi tenker i dag. Han jobba også med språkvitenskap, runologi, myteforskning og geografi for å nevne noe. Først i den neste generasjonen av forskere ble disse feltene fordelt mellom flere disipliner, og mange av de som skulle komme til å spre seg utover på de ulike fagene hadde studert under Munch.

Selv om historiefaget var hans hovedområde, hadde han fra barndommen av hatt en spesiell interesse av og begavelse for språkvitenskap. Han skrev lærebøker i blant annet norrønt (oldnorsk, som ble gjerne ble kalt den gang) og gotisk, og han gjorde arbeid som ble viktig i diskusjonen om etableringa av et nytt norsk skriftspråk. I dette spørsmålet mente han at man ikke burde fornorske gjennom en mekanisk innføring av norske ord eller norsk ortografi i den danske skriftspråket, men at man måtte omdanne hele språket ut fra studier av levende norske dialekter og sammenhengen med det norrøne skriftspråket. Språket måtte ha en etymologisk basert rettskriving. Ut fra dette synet var det ikke overraskende at han var begeistra for Ivar Aasens arbeid med å lage et norsk folkespråk basert på dialektstudier. Samtidig var han negativ til at et rekonstruert norsk skriftspråk kunne tas i bruk i praksis; han hadde et avolusjonistisk syn på språk som tilsa at språket til enhver tid måtte tilpasses et utviklingstrinn, og at et rekonstruert språk dermed først og fremst måtte bli et vitenskapelig studieobjekt.

I 1841 fikk P.A. Munch et professorat ved Det filosofiske fakultet. Det var den gang slik at alle studenter var innom dette fakultetet for å ta examen philologico-philosophicum, også kjent som anneneksamen. I de første årene som professor foreleste Munch der i allmenn eller europeisk historie. I 1845 ble så pensum til anneneksamen endra, slik at klassisk filologi og historie falt ut. Dermed begynte Munch med en mer spesialisert undervisning. Hans etterlatte papirer viser en foreleser som arbeida omhyggelig med sine manuskripter – men han ble ikke kjent som noen glimrende foreleser. Ernst Sars, som beundra sin forgjenger og læremester, kunne fortelle at da han i sitt første studieår fulgte noen av Munchs forelesninger ble han «høilig skuffet» – «Hans stemme var temmelig svak og klagløs, foredraget ensformig og hakkende.».[1]Sophus Bugge ga ham en noe bedre attest da han skrev at «Munch forelæsninger tit hadde improvisationens formløshet, stundom dens friskhet med tindrende glimt indimellem.».[2]

På 1800-tallet måtte vitenskapelig ansatte i større grad enn i nyere tid ta del i administrasjonsoppgaver, rett og slett fordi det var færre å fordele det på. I årene 1842–1843 og 1849–1850 var P.A. Munch medlem av kollegiet som assessor. Han satt sammen med Keyser i en fakultetskomité som utarbeide reglementet for filologisk embetseksamen etter 1845; man måtte endre dette faget fordi anneneksamen ikke lenger dekka grunnpensumet. Et av resultatene var at de fikk innført norrønt språk som valgfritt alternativ til hebraisk. Munch var i en årrekke medlem av eksamensdeputasjonen for examen artium, som den gang i sterkere grad var knytta til universitetet.

P.A. Munchs produksjon omfatter tusener av sider og en rekke emner. Han hadde en meget stor arbeidskapasitet og svært god hukommelse, og kunne jobbe til langt på natt over lange perioder uten at det svekka resultatene. Hans hovedverk ble Det norske Folks Historie. Han rakk å gi ut åtte bind, og hadde kommet fram til 1397 da han døde. Samtidig som han jobba med dette ga han ut trykte utgaver av kildeskrifter. Blant disse kan nevnes Norges Gamle Love i tre bind, første bind av Diplomatarium Norvegicum, Aslak Bolts jordebok og flere sagaer. Fremst blant disse var hans oversettelse av Snorres kongesagaer fra 1859. Munch var også involvert i den første utgivelsen til Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, der planen var at han skulle skrive en veiledende vitenskapelig oversikt over eventyrene; dette ble aldri fullført. Munchs største innsats for Asbjørnsen og Moe var hans anmeldelse av deres førte visesamling i Leipziger Allgemeine Zeitung, og at han sendte et eksemplar av heftet til eventyrsamleren Jacob Grimm.

Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større nordisk og germansk sammenheng. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av Østersjøen og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i middelalderen. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i seinmiddelalderen, et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som Ernst Sars.

Fra 1848 var Munch fast medarbeider i Morgenbladet. Hans første bidrag var en anmeldelelse av første bind av Diplomatarium Norvegicum. Ellers skrev han mye om skandinavismen, som han advarte mot med både politiske og historiske argumenter. Hans forgjenger i Morgenbladet, Ludvig Kristensen Daa, meldte seg på denne debatten som forsvarer for skandinavismen, og angrep den norske historiske skoles teorier. I 1851 ble Munch hovedredaktør i Morgenbladet, og han befatte seg med en rekke politiske temaer i sine artikler. Samme år begynte han også å skrive i det nye bladet Illustreret Nyhedsblad, utgitt av Paul Botten Hansen. Mens han jobba for Morgenbladet rakk han også å reise til De britiske øyer i 1849 for å studere kildeskrifter der. Han skrev blant annet av kongekrønikene fra Man og Sudrøyene, og ga dem ut i 1860. Munch ga fra 1855 også ut et eget blad, Norsk Maanedsskrift, der han skrev en rekke historiske artikler. I denne tida slet han med økonomien, og på et tidspunkt søkte han på jobben som statsrevisor for å få en bedre intekt. Ernst Sars skrev senere at Munch hadde kommet med på Stortingets kandidatliste, men at «heldigvis fik han ikke stemmer nok».[3] I 1858 fikk han i oppdrag å skrive de norske artiklene i Norsk Konversations-Leksikon. Dette oppdraget frasa han seg, da han forsto at artiklene om norrønt stoff ble skrevet i en særdansk og grundtvigiansk ånd.[4] Han utarbeida sammen med Heinrich Ernst Schirmer et verk om Nidarosdomen, som ble publisert i 1859.

I årene 1859–1861 oppholdt Munch seg i Roma, der han fant fram og skrev av manuskripter i Vatikanets arkiv. Dette ble mulig fordi Stortinget innvilga et stipend. Det ble mange pakker med avskrifter som han sendte til Riksarkivet, og som senere ble trykt i Diplomatarium Norvegicum fra bind 6 og utover. Han fant også mange dokumenter som han kunne bruke til å videreføre Det norske Folks Historie.

Våren 1861 reiste han hjem til Norge, mens familien ble igjen i Roma. Riksarkivet Christian Lange var en god venn av Munch. Han døde 1861, før Munch hadde kommet tilbake. P.A. Munch ble da utnevnt til ny riksarkivar, et embete han hadde til sin død. Han bodde hos sin søster og svoger i Skovveien i Christiania, og drev intenst arbeid med sitt hovedverk. Han pressa seg for hardt, og i perioder ble han motløs og utmatta. Det er grunn til å tro at det harde arbeidet bidro til at han i mai 1863 fikk et hjerneslag mens han var i Roma for å hente hjem sin familie. Han hadde tidligere skrevet i et brev av han «... vilde betragte det som min højeste Lykke, om jeg paa min gamle Alder kunde drage der ned for stedse, og der ende mine Dage».[5] Noen høy alder ble det ikke, han hadde fylt 52 noen måneder tidligere, men ønsket om å ende sine dager i Italia fikk han oppfylt. Han ble gravlagt på den protestantiske kirkegården i Roma.

Oluf Rygh overtok hans professorat, og det ble også han som fullførte andre bind av kongesagaene, med Sverres saga og Håkon Håkonssons saga.

Universitetet i Oslo har oppkalt P.A. Munchs husBlindern campus etter ham, og ved Universitetesplassen i sentrum står Stinius Fredriksens statue av ham fra 1933. Munchs gate og P. A. Munchs vei i Oslo og P. A. Munchs gateLillestrøm er også oppkalt etter ham.

Referanser

  1. Brinchmann 1910: 29.
  2. Brinchmann 1910: 31.
  3. Brinchmann 1910: 90.
  4. Brinchmann 1910: 90.
  5. Sitert fra Dahls artikkel i Norsk biografisk leksikon.

Litteratur og kilder


Forgjenger:
 Christian Lange 
Riksarkivar
Etterfølger:
 Michael Birkeland