Edvard Munch

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Selvportrett (1882-1883).
Foto: Oslo Museum
«Selvportrett med sigarett» (1895)
Munchs foreldre er gravlagt sammen med søsteren Johanne Sophie på Krist kirkegård i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Edvard Munch (født 12. desember 1863Engelaug Østre i Løten, død 23. januar 1944 i Oslo) var maler og grafiker, og er en av de mest kjente norske kunstnere i både inn- og utland. Hans verk var en sentral forutsetning for utviklinga av de ekspresjonistiske strømningene i 1900-tallets kunst. Han opplevde både suksess og kritikerslakt, og ble etterhvert omtalt internasjonalt som Norges største kunster. Hans verker regnes fortsatt som noe av det største innen moderne malerkunst, og flere av hans bilder har gått for rekordhøye beløp.

Slekt

Laura Munch med barna, tatt samme år som hun døde. Edvard står til høyre for moren.
Foto: Munchs hus (1868).

Munch-slekta regner Rasmus Sørensen fra Kristiansand som sin stamfar. Navnet kom inn gjennom hans sønn, trelasthandler Søren Rasmussen Munch, som tok det etter sin stefar. Søren var far til sogneprest Peter Munch, som i sin tur var far til stiftsprost Edvard Storm Munch, malerens farfar. Munchs farsslekt var en gammel norsk embetsmannsslekt som talte mange intellektuelle og kunstnerisk begavete mennesker.

Maleren Edvard Munchs far var korpslege Christian Munch, mens moren var Laura Cathrine Bjølstad, som kom fra en mer praktisk orientert skipperfamilie. Flere av Munchs slektninger på farssiden er også kjente personer: P.A. Munch (brorsønn), Jacob Munch (fetters sønnesønn), Edvard Diriks (fetter), Andreas Munch (fetters sønn), Kristine Munch (tremenning) og Frits Thaulow (firmenning).

Han hadde fire søsken: Johanne Sophie (1862-1877), Peter Andreas (1865-1895), Laura Cathrine (1867-1926) og Inger Marie (1868-1962). De hadde navn etter besteforeldre, men brukte bare navnene i kursiv.

Av søskenflokken var det bare broren Andreas som ble gift, 19. april 1895 med Johanne Kinck (1873 – 1960). Andreas døde allerede 15. desember samme år av lungebetennelse og to måneder etter ble datteren Andrea Sofie Munch (1896–1980) født. Hun ble gift med rederen Arne Ellingsen (1889-1965) fra Sigerfjord, og det er denne familiegrenen, Munch-Ellingsen, som sammen med Oslo kommune forvaltet rettighetene til Munchs kunst fram til de falt i det fri 1. januar 2015. Edvard Munch imidlertid selv hadde et anstrengt forhold til denne delen av familien.

Barndom

Et av Munchs tidligste bilder (1877), med Gamle Aker kirke og Telthusbakken i Kristiania. Han var omkring 14 år gammel da dette ble malt.
Foto: Oslo Museum

Edvard ble født på Engelaug ØstreÅdalsbruk i Løten. Han var svakelig og ble hjemmedøpt på gården. Allerede noen måneder senere, noe etter at Edvard hadde fått sin kirkedåp den 15. april 1864, flyttet familien til Christiania, der faren ble stasjonert som som nasjonal korpslege ved Armeens hovedstasjon i Christiania på Akershus festning med grad som kaptein. Han gjorde også tjeneste på Gardermoen. Familien bodde i et hus i Nedre Slottsgate, nær festningen. Hjemme sleit mora med helsa; hun var tuberkuløs og måtte ha hjelp fra sin yngre søster Karen Bjølstad i hjemmet.

I 1868 flyttet familien til Pilestredet 30b. Der døde mora Laura Cathrine 29. desember 1868, og Karen Bjølstad tok ansvaret for de fem barna og husholdningen. Hun forble ugift, og avslo ekteskap med Christian Munch, og det at hun bodde sammen med familien uten at de var gift bidro til at denne grenen av Munch-slekta var nokså isolert fra andre grener. Edvard vokste derfor opp i et isolert og ganske fattigslig embetsmannshjem.

Familien flyttet en del rundt. I 1875 havnet de i Fossveien 7 på Grünerløkka, som da var et arbeiderområde. Faren etablerte privat praksis for å få en ekstrainntekt, for lønnen som korpslege holdt ikke til å brødfø familien. Hans innflytelse på familien ser ut til å ha vært både god og dårlig. Hans religiøse grublerier kunne være dystre, mens han også var en engasjert far som fortalte barna eventyr og historier.

I 1877 rammet tuberkulosen igjen familien, da søsteren Johanne Sophie døde 7. november bare femten år gammel. Moras og søsterens død ble et viktig motiv i Edvard Munchs senere kunst.

Skolegang ble det dårlig med for unge Edvard, for hans dårlige helse førte til stadige avbrudd. Tanken var at han som eldste sønn skulle blitt lege som faren, slik det ofte var, men han var ikke i stand til å begynne slike studier. I stedet var det broren Andreas som begynte på legestudier. Subsidiært ville faren at han skulle bli ingeniør, og i 1879 begynte Edvard å studere til arkitekt på Kristiania tekniske skole som da holdt til i Kristian IVs gate 8b, men allerede i november 1880 hoppet han av studiene for å bli maler. Hans hadde tidlig begynt å tegne og male akvareller, og i løpet av den korte studietiden hadde han begynt å male studier og tegne skisser med motiver fra Christiania.

I 1885 flyttet familien til en leilighet i andre etasje i Schous plass nr. 1, hvor Munch også bodde fram til han fikk utenlandsstipendet og reiste til Paris i oktober 1889. Samme høst flyttet også resten av familien til en villa på Hauketo ved Ljan utenfor byen, hvor faren døde allerede i slutten av november samme høst.

Tidlig malerkarriere

Akvarell av hovedbygningen på Øvre Foss (1879), påtegnet «Et gammelt Herresæde i Christiania, Fossveien, Grünerløkken».
Foto: Oslo Museum

Edvard Munch var ikke den eneste maleren i slekta. Her kan man spesielt nevne Edvard Diriks og Frits Thaulow, som begge bodde i Christiania på denne tid. I hans tidligste verker kan man ane arkitektstudenten, for han brukte tegneapparater til å konstruere perspektivene. Kombinert med denne tekniske tilnærmingen viste han en helt spesiell forståelse for lys og farger allerede i sine tidlige malerier.

Spesiell begavelse

I kunstnerkretser gjenkjente man svært raskt en helt spesiell begavelse hos Edvard Munch. Hans valg om å ikke prioritere kunstnerutdanning var inspirert av Frits Thaulow, som talte varmt for selvstudier og gjensidig veiledning. Han meldte seg like fullt inn på Den kgl. Tegneskole, først i frihåndsklassen og så raskt over i modellklassen.

Sammen med flere jevnaldrende kunstnere fikk Munch atelier noen måneder vinteren 1882–1883 på loftet i «Pultosten», Morgenbladets gård i Lille Grensen 7 nær Stortinget. I tillegg til de unge malerne kom også Christian Krogh ofte innom og korrigerte og ga veiledning, og som figurmaler regnes Munch gjerne som Krohgs elev. Selv mente han at han påvirket Krohg like mye som omvendt. Modellene som ble brukt ble ofte hentet rett inn fra gata.

Sitt første salg gjorde Munch i 1882, da han solgte to malerier på auksjon for 21 kroner stykket. Året etter deltok han på Industri- og Kunstutstillingen i Kristiania med et studiehode, og debuterte på Høstutstillingen med maleriet «På morgenkvisten» (1883).

«Morgen» (1884)

Den 20 år gamle Munch malte bildet «Morgen» (1884) mens han var på Modum.
Foto: Maleri av Edvard Munch (1884).

Utdypende artikkel: Morgen (Munch)

I 1883-1884 deltok han på Thaulows såkalte «Friluftsakademiet» ved Haugfossen i Simoa i Modum kommune, hvor han sammen med flere andre yngre kunstnere, deriblant Kalle Løchen, Gustav Wentzel, Karl Jensen-Hjell og Jørgen Sørensen utviklet sitt naturalistiske uttrykk.

I tiden på Modum malte han bildet «Morgen» (1884), også kalt «Pike på sengekanten» som ble et av hans hovedverk fra denne tiden. Modell var den 16 år gamle Thora Emilie Dahlen (1868-1941) fra Greteplassen ved Haugfoss, som var medhjelper på Madame Reiffs pensjonat på Haugfoss hvor kunstnerne bodde. Madame Reiff hadde tjenestegjort hos statsminister Frederik Stang, noe som borget for kvalitet, og hennes pensjonat lå i Modum Blaafarveværks byggmestergård på Haugfoss. Munch klarte ikke å forlate Modum før bildet var ferdigstilt.

Stipender

I september 1884 fikk han en stor oppmuntring da han mottok Schäffers legat for første gang.

I 1885 fikk også han et privat stipend av Frits Thaulow for å reise til verdensutstillingen i Antwerpen sammen med noen kolleger. Han stilte der ut et portrett av søsteren Inger i den norske paviljongen. Under reisen fikk malerne også besøkt Paris hvor de tilbrakte mye tid i Salongen og Louvre.

Milly Thaulow

Utdypende artikkel: Milly Bergh

Sommeren og høsten 1885 har han et forhold til den gifte og nesten fire år eldre «Milly» Thaulow, som er hans første store kjærlighet. Milly Thaulow var kjent som en stor flørt, og Munchs forhold til henne var fra hans side intenst, men også preget av skam og skjensel, samtidig også av sterk lengsel, også lenge etter at forholdet var over. Han skammet seg over at han aldri våget å fortelle faren om forholdet, noe som ville ha opprørt faren i svært stor grad.

Milly etablerte etter hvert en avstand til ham og unngikk ham, og han oppdaget at hun etter hvert traff andre. Han opplevde det som det ultimate sviket og ydmykelse da hun etter å ha skilt seg fra ektemannen Carl Thaulow, Frits Thaulows bror, giftet seg med skuespiller Ludvig Bergh i 1891. Denne erfaringen gjorde at han, som i sin samtid ble betraktet som en svært ettertraktet mann, hadde problemer med å knytte seg nært til kvinner.

Munch kommer stadig tilbake til denne opplevelsen i bilder og nedtegnelser, blant annet i bildet «Livets dans» (1899-1900), hvor de to kan synes å være modeller til det dansende paret i forgrunnen av bildet.

Den kontroversielle Munch

I 1885, etter reisen til Antwerpen og Paris, fikk han sin første virkelig negative kritikk da han på Høstutstillingen 1885 stilte ut et portrett av vennen, kunstmaleren Karl Jensen-Hjell. Jensen står i bildet og ser på betrakteren med et frekt blikk som nok provoserte publikum. Bildet ble også kritisert for å virke uferdig og tilfeldig malt, særlig fikk bildet kritikk fordi lysrefleksen i modellens lorgnett var gjengitt og ikke selve øyet. Bildet ble framholdt som et eksempel på kunstens vrengebilde: Impresjonismen.

Også i 1885 stilte Munch ut på Høstutstillingen og mottok også dette året Schäffers legat.

Det syke barn

«Studie», senere «Det syke barn» (1885-1886).

Utdypende artikkel: Det syke barn (Munch)

Men i 1886 ble det enda verre da han stilte ut fire arbeider, herunder «Studie», som fikk en voldsom slakt av kritikerne. Han ble beskyldt for å drive gjøn med publikum med sin skisseaktige utførelse. Dette bildet har senere blitt et av hans mest anerkjente under navnet «Det syke barn» (1886).

Det viser hans 15 år gamle søster Johanne Sophie som er i ferd med å dø av tuberkulose, med sin sørgende tante Karen Bjølstad ved sin side. Det ble malt hjemme i Schous plass 1, og familiens tjenestejente Betzy Nielsen og Munchs tante Karen var modeller. Munch malte sin erindring fra søsterens død i 1877, da han selv var knapt 14 år. Dette var et oljemaleri, og han laget senere en rekke andre versjoner av dette, blant annet en etsning i 1894, som litografi i 1896, igjen som oljemaleri i 1896, 1907 og 1925.

Munch la ikke om stilen som svar på kritikken, men fortsatte å male i samme sjanger. Kritikken rettet seg særlig mot det man mente var ufullendte verk; Munch var i kritikernes øyne for lat eller syk til å fullføre maleriene sine. Bak kritikernes raseri lå det nok også en del skuffelse, for Munch var et av Norges håp i en tid hvor man ønsket å bruke kunstnere i nasjonsbyggingen. Munch ville heller eksperimentere, og gikk langt ut over det både etablissementet og hans kunsterkolleger fant akseptabelt.

Ekteparet Nørregaard

Aase Nørregaard

Utdypende artikler: Aase Nørregaard og Harald Nørregaard

Den 18 år gamle Aasta Carlsen fra Fredrikshald begynte i 1887 på Den kgl. Tegneskole i Christiania og fikk der sin første formelle kunstutdannelse under Wilhelm Holter fram til 1889. Hun var også elev av Gerhard Munthe, Harriet Backer og Edvard Munch. Hun ble på denne tiden en del av den samme kretsen som Munch, som fortsatt var preget av sine dårlige erfaringer med forholdet til Milly Thaulow tre år tidligere. De hadde et nært og fortrolig forhold, men hun avslo vennlig hans tilnærminger.

Hun sluttet på tegneskolen i 1889 for å gifte hun seg med advokat og kunstvennen Harald Nørregaard og de flyttet til Stavanger. Hun endret da også fornavnet til Aase, dette kan være for å unngå å bli forvekslet med kunstmaleren Asta Nørregaard (1853–1933). Munch ble lei seg for at hun valgte vennen Nørregaard, men aksepterte valget. De utviklet videre det nære vennskapsforholdet, og hennes brev til ham er preget av omsorg og oppmuntring. Hun sto lojalt med ham også i hans motgang. Hun sto også faglig nært Munch og hun lærte mye av Munch, særlig kan en se dette i komposisjon og teknikk.

Ektemannen Harald ble også en av Munchs nære venner og rådgiver. Vennskapet mellom Munch og ekteparet Nørregaard er dokumentert i brevs form. Munchmuseet har blant annet flere brevutkast fra Munch til Nørregaard der han forteller om det anstrengte forholdet til slektsgrenen Munch-Ellingsen, etterkommerne etter broren Andreas. I 1895 førte og vant også Nørregaard saken for Munch mot Arbeiderparti-politiker og høyesterettsadvokat Ludvig Meyer, som tidligere hadde vært Hans Jægers advokat, da Meyer ikke ville betale for to bilder Munch hadde malt for ham.

Nørregaard fortsatte som Munchs advokat og støttet ham som venn i vanskelige kriser, også etter ektefelles Aases tidlige død av lungebetennelse i 1908, noe som var et stort tap for Munch. Blant annet besøkte han Munch i København etter Munchs sammenbrudd.

Munch malte flere bilder av ekteparet, både sammen og hver for seg, blant annet portrettet «Aase Nørregaard» og dobbeltportrettet «Aase og Harald Nørregaard», bilder som ektemannen Harald donerte til Nasjonalgalleriet i 1935. I tillegg kan hun identifiseres i flere av andre bilder, som den sentrale kvinnen i front som ser mot kunstneren i ulike versjoner av maleriet «Damene på broen» (1902-1903) og i «På broen» (1903).

I deres hjem hang flere av Munchs bilder, blant andre «Det syke barn» og «Madonna».

Reisestipend til Paris

«Natt i Nice» (1891) var det første bildet av Munch som Nasjonalgalleriet kjøpte inn.

Hans begavelse var så stort at til tross for all den negative omtalen og skepsisen blant andre kunstnere, stilte et samlet kunsterkollegium seg bak hans søknad om Statens reisestipend i 1889. Blant kunstnerne som stilte seg bak, og anbefalte Munch til stipend var Hans Heyerdahl, Christian Krohg, Amaldus Nielsen, Frederik Borgen, Theodor Kittelsen og Christian Skredsvig.

Denne støtten var nok viktig for at han fikk stipendet, samtidig som det kan også ha styrket søknaden at han som et slags tillegg til søknaden stilte ut hele 63 malerier og 46 tegninger fra hele sin malerkarriere i Studentersamfundets sal i Universitetsgata. Dette var byens første separatutstilling.

Uavhengig av hva man mente om hans siste verker må denne utstillingen ha dokumentert helt eksepsjonelle talenter. Stipendet var for opphold i åtte måneder i Paris og ble gitt med en forutsetning om at han skulle studere i utlandet under en etablert maler. Dette var noe man ikke hadde gjort før, men Munch aksepterte og studerte under Léon Bonnat i Paris. Men dette varte bare noen uker, til Munch løsrev seg og malte impresjonistiske verker på egen hånd.

På tross av at vilkåret knapt ble oppfylt fikk han fornyet stipendet to ganger. Bjørnstjerne Bjørnson protesterte mot Munchs tildeling for tredje gang på rad, men Nasjonalgalleriet kjøpte sitt første Munch-bilde, Natt i Nice (1891). Ved siden av maleriene skrev han i denne perioden også selvbiografiske tekster som utdypet motivene.

Munch fant etter hvert impresjonistenes krav om å gjengi selve øyeblikksinntrykket var umulig og at impresjonismen da ble en erindringskunst. Munch uttrykte dette som at «Jeg maler ikke det jeg ser men det jeg så». Inspirert av naturen og omgivelsene i Åsgårdstrand fikk hans arbeider gradvis et sterkere stemningsinnhold, særlig i en del landskaps- og figurkomposisjoner.

Berlin

Mye av det han hadde utført i stipendperioden ble utstilt i Tostrupgården i Kristiania i 1892. Maleren Eilert Adelsteen Normann, som var medlem av utstillingskommisjonen i Verein Berliner Künstler, ble imponert av Munchs utstilling og inviterte ham til å stille ut i kunstnerforeningen i Berlin, og han ble invitert til å stille ut i foreningens nye overlyssal. Det ble skandale; styret beordret utstillingen stengt straks de hadde sett den på åpningen. Men regelverket måtte følges, og utstillingen forble åpen i noen få dager inntil generalforsamlingen hadde talt og etter en opprivende diskusjon og kampvotering ble utstillingen stengt. Skandalen ble også en suksess, for publikum delte ikke uten videre styrets oppfatning.

Etter en utstillingsturné i Tyskland kom Munch tilbake til Berlin og satte opp igjen utstillingen der for egen regning. Han hengte også et rent, norsk flagg ut av vinduet; om kunsten ikke passet formålet gjorde også han en innsats i nasjonsbyggingen. I denne tiden ble han knyttet til August Strindberg, og kneipa som Strindberg ga navnet Zum schwarzen Ferkel der de møttes fast ble et viktig møtested for tyske og skandinaviske kunstnere. Blant disse var Strindberg, billedhuggeren Gustav Vigeland, musikkstudenten Dagny Juel og hennes ektemann, den polske forfatteren Stanisław Przybyszewski.

Den aksepterte Munch

Edvard Munchs maleri «Døden i sykeværelset» (ca. 1893).
Foto: Nasjonalmuseet.

Om Munch ikke var elsket av alle hadde han nå virkelig etablert seg om kunstner; man måtte akseptere ham enten man ville eller ikke. Året etter skandalesuksessen i Berlin malte han en billedsyklus som inkluderte tre av hans mest kjente malerier: «Vampyr» (1893), «Skrik» (1893) og «Madonna» (1894-1895). Hans utstilling Kjærligheten i Berlin ble innledet med åpningsbildet «Døden i sykeværelset» (1893). Dagny Juel var en viktig medhjelper, og man tok for gitt at hun var modellen for «Madonna». Hennes mann Stanisław Przybyszewski skrev en lengre artikkel om kunsten, og omtalte Munchs kunst som «psykisk naturalisme». Noen måneder etter utstillingen redigerte han en bok om Munch med bidrag fra tyske forfattere.

Munch hadde store separatutstillinger i flere land, men han deltok ikke på norsk kulturmønstringer. Årsaken til dette var at han aldri mer ville være med på en utstilling som krevde juryering. Den siste offisielle deltagelsen var med fire små malerier med familiemotiv i den norske paviljongen på den internasjonale utstillingen i München i 1891.

I 1894 begynte Munch også å arbeid med grafikk, og han ble en sentral kunstner innen radering, litografi og tresnitt. Han la ikke vekt på å lære teknikkene på tradisjonell måte, men gjorde dem til sine egne med en helt særegen enkelhet i teknikk og uttrykk.

Munch og Henrik Ibsen hadde gjensidig respekt for hverandre, og Ibsen ba Munch om å lage plakater for blant annet en oppsetning av «Peer Gynt» i Frankrike.

I Kristiania var det lenge siden han hadde hatt en utstilling. Den første etter skandaleutstillingen i Berlin kom hos Blomqvist i 1895. Her fikk han både positiv og negativ omtale. Johan Scharffenberg, som da var student, mente at kunsten var farget av sinnssykdom og derfor var forkastelig, mens Henrik Ibsen besøkte utstillingen og Sigbjørn Obstfelder forsvarte Munchs verker og kalte dem dikt i farger. Det gikk et skille mellom borgerskapet og den litterære avantgarde i synet på Munch og hans verker. Som følge av fransk omtale av utstillingen ble Munch invitert til å stille ut i Paris, hvor han også fikk flere andre oppdrag.

I 1896 dekorerte han hallen i Axel Heibergs villa Frantzebråten ved Lysaker. Dette var hans første av denne typen oppdrag og han malte en havfrue som lett kokett titter ned fra sin plass oppunder taket i trappehuset.

I 1897 kjøpte han sin første eiendom, den lille fiskerstua Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand fra slutten av 1700-tallet. Den hadde bare et rom og kjøkken, men med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Munch reiste dit nesten hver sommer i mer enn 20 år, og lengtet dit når han var i utlandet og i perioder da han følte seg nedfor og utslitt. «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».

Han var mye syk på denne tiden, og bodde utover høsten på Holmenkollen turisthotel og Hamar Grand Hotel. Vinteren 1899/1900 er han innlagt på Kornhaug sanatorium ved Follebu i Østre Gausdal med lungetuberkulose.

Etter århundreskiftet

Munchs «Pikene på broen» (ca. 1901), med motiv fra Åsgårdstrand. Kiøsterudgården ses i bakgrunnen.
Stedet i Åsgårdstrand hvor Munch fant motivet til «Pikene på broen», samt «På broen» (1903) og ulike versjoner av «Damene på broen.» (1902-1903).
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Munch innledet en ny periode i sitt livsverk rundt århundreskiftet. Han lagde da flere vakre landskapsmotiver, med motiver fra blant annet Nordstrandområdet og det kjente «Pikene på broen» fra Åsgårdstrand, hvor han nå var hver sommer etter å ha fått sitt eget, lille hus. Munch benyttet det samme motivet fra broen i Åsgårdstrand i bildene «På broen» (1903) og ulike versjoner av «Damene på broen» (1902-1903), hvor også Aase Nørregaard er brukt som modell.

Tulla Larsen

Utdypende artikkel: Mathilde Larsen (1869-1942)

I 1902 hadde han en stor utstilling i Tyskland, og ble tatt svært godt imot. Samme høst prøvde han seg igjen hos Blomqvist i Kristiania, men denne gang ble utstillingen lite besøkt. Selv mente han at det skyldte hevn fra Mathilde «Tulla» Larsen, en viljesterk og formuende datter av den velstående vingrossisten Peter Andreas Larsen, og som Munch hadde hatt et intenst og stormfullt forhold til helt siden høsten 1898, et forhold som kan beskrives som sykdomsfremkallende for dem begge, preget av sjalusi, kjærlighetssorg, paranoia, rastløshet, lange reisefravær og alkoholmisbruk.

Munch følte seg forfulgt av henne og søkte avstand. Han opplevde at deres destruktive forhold ødela dem begge og at hun kom mellom ham og kunsten. Det han opplevde som sviket fra Milly Thaulows side var fortsatt levde for ham. Etter at hun skal ha gjort et selvmordforsøk med morfin møttes de i Åsgårdstrand i september 1902. Her vraket Munch henne under dramatiske omstendigheter hvor Munch ble skadet i venstre hånd av et vådeskudd som gikk av under uklare omstendigheter. Munch tolket disse hendelsene som et arrangert spill som en hevn fra Tulla Larsens side, assistert av sine venner som mislikte og motarbeidet Munch, fordi han ikke ville gifte seg med henne.

Det ble etter dette svært få salg i Norge, noe Munch mente dette skyldtes bakvaskelser fra den innflytelsesrike Tulla Larsens side. Året etter giftet hun seg med den ni år yngre kunstmaleren Arne Kavli (1878–1970).

Han laget fra høsten 1905 til 1907 flere versjoner av bildet først kalt «Stilleben/Mordersken», senere «Marats død», en henvisning til drapet på den franske revolusjonslederen Marat som ble drept med kniv mens han satt i badekaret av den 25 år gamle Charlotte Corday. I Munchs bilde ligger en blodig og tilintetgjort mann med Munchs trekk i sengen, mens en naken, rødhåret kvinne kvinne med Tulla Larsens trekk, står ved siden av, vendt med betrakteren. Den siste versjonen ferdigstilles i Warnemünde sommeren 1907 og han legger det han opplevde som Tulla Larsens svik og svindel bak seg, kunstnerisk.

Ingse Vibe

Han ble her også kjent med familien Vibe som leide sommerhus i nærheten, særlig ekteparet Isabella «Lolly» Vibe og skolemannen Sigurd Høst, som Munch kjente fra før og hadde et vennskap med livet ut. Munch brukte den yngste søsteren «Ingse» Vibe (1882-1945) som modell til ulike arbeider hvor hun kan gjenkjennes, særlig fra årene 1902 til 1907. Særlig identifisert er hun på et større oljemaleri, et portrett ved porten fra 1903 og et litografi fra samme år som i dag er i Nasjonalmuseet. Munch kalte henne «Ingstad», slik han ofte ga modellene sine egne navn.

De beholdt et vennskap og kontakt livet ut, og Munch solgte aldri bildet av henne ved porten. Ingse Vibers ektemann fra 1912, «Heini» Müller gjorde flere forsøk på å kjøpe det, og skrev til ham: «Kan De ikke nå selge meg portrettet av Ingse med stor hatt hvor hun står lenet over grinden? De skal få 50 000 for det.» Men Munch skal ha svart: «Noen venner må jeg også ha på veggen.»

Blant noen notater fra desember 1943 fra Munch går det fram at han skal sende henne «en juleglæde» til jul. De hadde altså en kontakt til det siste, da han døde i januar det følgende året.

Tyskland

I norsk sammenheng ble Munch stående utenfor, mens han i Tyskland ble vurdert stadig høyere. Bøker ble gitt ut, og kunstsamlere kjøpte inn hans verker. Verkene ble i denne tiden stadig mer fargerike, og det er sannsynlig at Henri Matisse' møte med Munchs kunst på Den frie utstillingen i Paris kan ha virket direkte inn på den franske fauvismen.

I 1902 anskaffet han seg sitt første, lille fotografiapparat. Han utviklet fotointeressen og brukte fotografiapparat både til en rekke selvportretter, modellstudier og som skisser til bilder.

I 1903 reiste tilbake til Berlin og i Tyskland inngikk han i den kommende tiden flere salgs- og visningsavtaler. Han oppsøkte han også øyelegen Max Linde i Lübeck, som han tilbrakte det meste av vinteret 1904 hos, sammen med Lindes familie. I slutten av desember 1903 møtte Munch også kunstsamleren og kritikeren Gustav Schiefler, som Munchs kunst gjorde et stort inntrykk på og Schiefler katalogiserte senere Munchs grafiske verk.

Selvportrett på stranda i Warnemünde hvor han malte serien med badende menn.
Foto: Edvard Munch/Munchmuseet (1907).

I årene 1907 og 1908 bodde Munch vekselsvis i Berlin og den tyske badebyen Warnemünde i Rostock ved Østersjøen, hvor han leier et lite fiskerhus. Dette var dels rekreasjon, men han utviklet også her nytt og mer livsdyrkende uttrykk enn tidligere, og eksperimenterte han med ulike teknikker, slik det framgår av scener med badende menn på stranden. Han tok også selvportretter med fotografiapparatet mens han står ved staffeliet og arbeider.

Det han produserte i disse årene har trekk man kjenner igjen fra Matisse' tidlige verker og fra Paul Cézanne, kombinert med Munch særegne måte å male på. Hans serie Det grønne værelset er fra denne perioden, og reflekterer hans hat til Tulla Larsen, som han klandret for å ha ødelagt det norske kunstmarkedet for ham.

Eva Mudocci

Fra 1903 leide Munch atelier i Paris og traff den engelske fiolinisten Eva Mudocci. Hun het egentlig Evangeline Hope Muddock og var fra London, men tok det italiensklingende navnet som kunstnernavn. Hun og Munch hadde et forhold fra våren 1903 og varte gjennom flere år med samvær og intens brevskriving melom disse. Samme året som de møttes, laget han bildet «Kvinnen med brosjen» som var av henne, og hans sendte det til henne med en liten lapp hvor det sto: «Her er den sten som har falt fra mitt hjerte».

Høsten 1907 reiste Eva Mudocci på konsertturne i Norge med konserter, med sin nære venninne og akkompagnør Bella Edwards, og Munch fanget disse inn i verket «Fiolinkonserten». 19. desember 1908 fødte Murdocci tvillinger, men uten å oppgi hvem som var faren. Det spekuleres i om de kan være Munchs barn, kilde for dette er Edwards.

Den ene tvillingen døde barnløs, men den andre fikk en datter som senere gikk i kloster.

Sammenbrudd 1908

Et omflakkende liv fulgte, og alkoholforbruket steg. Munch havnet i slagsmål på barer og restauranter, og oppførte seg svært ustabilt. Enkelte ganger var han helt ute av kontroll, andre ganger oppførte han seg som en beleven herre. Han hadde noen sanatorieopphold, men var også klar over at han før eller senere måtte få en skikkelig behandling. Det endte med et nervøst sammenbrudd der han fikk syns- og hørselshallusinasjoner.

Av frykt fra å bli innesperret på mentalsykehus dro han til Danmark høsten 1908 hvor han fikk han et nervøst sammenbrudd i København, og la seg der 4. oktober inn på professor Daniel Jacobsons privatklinikk hvor han tilbrakte de følgende åtte månedene. Han fikk male på sitt værelse hos den danske dr. Jacobson, og dette resulterte blant annet i den første utstillingen i Norge siden det store nederlaget hos Blomqvist, også denne hos Blomqvist og ble svært vellykket og var arrangert av forfatteren og kunstkritikeren Jappe Nilsen og andre venner. Utstillingen ga ham en omsider stor anerkjennelse i hjemlandet, og han solgte for kr 60 000 (2018: rundt kr 4,1 millioner). Hans verker ble nå et investeringsobjekt. Under sterke protester kjøpte Nasjonalgalleriets første direktør Jens Thiis en rekke Munch-bilder for kr 10 000 (2018: rundt kr 685 000) etter godkjennelse fra departementet.

Mens han var innlagt på Jacobsons klinikk, ble Munch samme høst utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Tilbake i Norge 1909

Munch vendte tilbake til Norge. En viktig årsak til at han kom tilbake til Norge kan ha vært det svært prestisjefylte oppdraget i Universitetets aula. Etter denne tilbakekomsten bodde og arbeidet han i Norge og arbeidet i årene fram til 1915 etter hvert på tre eiendommer han disponerte: Skrubben i Kragerø, Nedre Ramme i Hvitsten og Grimsrød hovedgårdJeløya ved Moss. I den perioden dominerte arbeidet med utsmykkingen av Universitetets aula, men han malte også en rekke andre, også lokale motiver. Aulautsmykkingen ble ferdigstilt høsten 1916, og fra samme år samlet han sine aktiviteter på Ekely som han kjøpte i 1916.

I løpet av disse årene ble det årlige utstillinger i Kristiania og hans popularitet økte sterkt blant både kritikere og folk flest. Han stilte også ut i Tyskland igjen, blant annet på Sonderbundutstillingen i Köln i 1912. Han fikk her en stor sal, og ble sammen med van Gogh og Gaugain omtalt som en av forutsetningene for det moderne maleri.

I de kommende årene bare øker hans internasjonale ry stadig mer, samtidig som hans stil går på tvers av de rådende strømnene som kubismen, futurismen, de frie konstruksjonene av fragmenter fra virkeligheten eller helt abstrakte bilder. For Munch er nettopp den ytre virkeligheten det bærende element.

Aula-oppdraget

Universitetets aula med Munchs bilder.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).

Utdypende artikkel: Universitetets aula

Universitetets aula skulle ferdigstilles og dekoreres til Universitetets hundreårsjubileum i 1911. Han begynte med studier til dette, men fikk i juni 1909 vite at han var utelukket fra konkurransen. Sent på høsten kom kontrabeskjed, og han rakk å levere inn utkast som må ha imponert deler av juryen. Det ble en ny konkurranse mellom Munch og Emanuel Vigeland. Universitetet ønsket tydelig Vigeland, og Munch blir utsatt for en mediehets, både gjennom satiretegninger og syrlige kritikker mot ham i konkurransen. Men det var også flere som gikk sterkt inn for Munch, som tross alt ble beskrevet internasjonalt som Norges største maler.

Diskusjonen og den manglende beslutningsdyktigheten medførte at hundreårsjubileet ble feiret med silketapet på veggene. Munch ble i forbindelse med jubileet krenket da han fant ut at det var en egen festaften for hans onkel P.A. Munch, hvor han ikke var invitert.

Pengene som skulle vært brukt på malerier ble imidlertid brukt til silketapeten, og det drøyde helt til 1914 før det ble klarhet omkring Aulaen. Det påskyndet nok prosessen at Munch hevdet i Verdens Gang 29. april 1914 at han var i forhandlinger med Tivoli i København om å henge utstilingen der. Jens Thiis skar gjennom, og med innsamlede midler fikk Munch oppdraget, fem dager etter at Munch i Dagbladet 24. mai 1914 hevdet at han etter alle trakasseriene og beslutningsvegringene kanskje ikke var interessert å ta imot en bestilling til Aulaen uansett, etter en så lang tid. Det var ferdig i august 1916. Han hadde hele tiden siden konkurransen begynte, med unntak av perioden hvor han var ekskludert, jobbet med dette prosjektet.

Kragerø

Munch arbeider i Skrubben, omgitt av lekende barn

Utdypende artikkel: Edvard Munch i Kragerø

Da Munch kom tilbake til Norge i 1909, kom han fra det åtte måneders oppholdet på Dr. Jacobsons privatklinikk i København. Han reiste sammen med vennen og fetteren Ludvig Ravensberg, og de ankom Kragerø 5. mai 1909 med postbåten sørfra. Samme kveld bestemte han seg for å leie Peter Bredsdorffs hus i Skrubben, rett vest for sentrum som de fant på kveldsturen første kvelden. Det var en stor villa mellom byen og de omkringliggende åser og viker. Munch oppholdte seg deretter i Kragerø i lange perioder i tiden fra 1909 og fram til 1915 og dette var en produktiv periode for ham, hvor han gjenfant humøret, overskuddet og arbeidslysten.

I Kragerø fikk han hjelp av venner som holdt ham unna alkohol og festing. Vennene Christian Gierløff, Jappe Nilsen og Ludvig Ravensberg bodde hos ham på omgang for å sikre at han ikke er alene med de farene det ville kunne innebære. Etter hvert ble kretsen utvidet med Jens Thiis og Thorvald Stang, og alle måtte portretters av Munch mens de var der. Disse helfigurs portrettene blir regnet som noe av det teknisk beste av hva Munch har malt, særlig kjent er portrettet av Jappe Nilsen.

Det var også i Kragerø han skapte de sentrale motivene i Aula-oppdraget. Den lokale skipperen Børre Nilsen var modell til motivene «Solen» og «Historien», og motivet til «Solen» fant han fra soloppgangen om vinteren med det tilhørende kystlandskapet sett fra huset på Skrubben.

Hvitsten

Munch ønsket å kjøpe huset i Kragerø, men kommunen vurderte bygge sykehus i området, noe det senere viste seg å ikke bli noe av. I 1910 kjøpte han av konsul Juul eiendommen Nedre Ramme i Hvitsten. Med til gården fulgte en stor gammel hage med 100 frukttrær, en nåleskog, strand og fjell. Munch hadde her kalkuner, duer, ender og høns, etter hvert også hest og hunder. På Nedre Ramme fikk han plass til å arbeide videre på Aulabildene.

Her traff han Karen Borgen som ble modell for «Alma Mater» i Aulaen, og hennes 18 år gamle datter Ingeborg Kaurin (1894–1972) som han kaller «Mossepiken» og ble Munchs faste modell og tjenestepike i flere år. Han malte en rekke bilder av henne i ulike dagligdagse situasjoner. Han følte seg sveket av henne da hun sluttet hos ham i 1915 for å gifte seg med Munchs yngre kollega, den 37 år gamle Søren Onsager.

Jeløya

Hovedhuset på Grimsrød.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1930-1940).

Munch leide i 1913 Grimsrød hovedgård på Jeløya for fire år for å ytterligere utvide atelierkapasiteten. Han disponerte da tilsammen 43 atelierer i Kragerø, Hvitsten, Åsgårdstrand og Grimsrød. På Grimsrød ble den store hovedbygningen brukt til atelierer og lager for malerier og grafikk. I den store hagen oppførte Munch et treatelier med glasstak der han arbeidet med de monumentale auladekorasjonene, blant annet motivene til festsalen. Han bodde her om sommeren og arbeidet blant annet med Aula-utsmykningen, som «Solen», «Alma Mater» og «Historien».

Han malte også utsikten fra hagen, landskapet på Søndre Jeløy, hundene sine, og fant i Moss inspirasjon til «Arbeidere på hjemvei» fra Moss Glasværk like i nærheten.

Ekely

Edvard Munch på Ekely.
Foto: Inger Munch/Oslo Museum (1920-1930).

Utdypende artikkel: Ekely (Oslo)

i 1916 skaffet han nok en eiendom, gartneriet EkelyHuseby utenfor Kristiania. På den 45 dekar store eiendommen jorder, epletrær, bærbusker og krattskog, med utsikt over byen og åsene rundt, kunne han finne ny inspirasjon, og også her fortsatte han å utvikle seg som kunstner. Han isolerte seg fra andre kunstnere og tok sjelden imot andre enn kvinnelige modeller, noen av disse var også hans husholdersker. Munch var kjent for å betale sine modeller godt og behandle dem realt, selv om han var ganske eksentrisk. Munch trengte derfor ikke, som andre kunstnere, å avertere etter modeller, de kom på eget initiativ.

De modellene han brukte mest på Ekely:

  • Frøydis Mjølstad (1900-?), kalte henne «Dame med blå hatt», modell i 1916
  • Annie Fjelbu (1897–1969), egentlig Anna Hansen, kalte henne «Katten», modell 1918-1923
  • Birgit Olsen (1906–1986), senere Prestøe, kalte henne «Den gotiske piken» eller «Birgitte», modell 1924-1931
  • Hanna Selquist (1911–1996), senere Brieschke, kalte henne «Nordlandspiken» modell 1932-1942

Munch levde spartansk, og beklaget seg blant annet til Birgit Olsen om at det hele var for stort for ham, men han trengte mange rom til bildene. Birgit Olsen, som i 1930-årene tok navnet Prestøe etter stedet hun var født, har senere beskrevet hvordan det så ut første gang hun var hos ham, uanmeldt og på eget initiativ for å gå modelljobb. Det bar lite preg av å være et hjem, sparsomt møblert, stuen var arbeidsrom med paletter, pensler og malingstuber liggende rundt staffeliet, vegger og dører fylt opp med bilder, avisutslipp, og det fløt av papirer overalt, også på flygelet. Det manglet gardiner, og møblert med bare noen pinnestoler, en kurvstol og en sjeselong. Det eneste som kunne minne om en stue var de ærverdige familieportrettene på den ene veggen.

I 1922 mottok han det siste monumentale utsmykningsoppdraget da han leverte en frise med 12 malerier for Freia Chokolade Fabrik i 1922. Maleriene ble malt på Ekely og viser lyse og lette motiver fra Kragerø og Åsgårdstrand, som han selv uttrykte: «fiskerlivet i en kystby uten badegjæster». Maleriene ble opprinnelig laget til kvinnenes spisesal og ble montert i 1923, men ble flyttet til den nye spisesalen, kalt Freiasalen i 1934. Han fikk et honorar på kr 80 000 (2018: rundt 2 millioner) for oppdraget, og bildene har nå en antatt verdi på rundt kr 300 millioner.

Munchs maleri «Huset brenner!» viser brannen i våningshuset på naboeiendommen Abbediengen gård onsdag 31. august 1927.
Foto: Munchmuseet

I 1927/1928 arbeidet han også med ideer til dekorasjoner til Oslos nye rådhus, men fikk ikke gjennomslag for sine ideer. Rådhuset fikk i stedet det såkalte «Munchrommet», som er utsmykket med Munchs maleri «Livet» fra 1910. Rommet brukes blant annet til mottakelser og vielser.

Hans ry vokste, og i 1927 arrangerte Nasjonalgalleriet en retrospektiv utstilling. I 1932 ble det også arrangert en utstilling av nyere tysk maleri, der man hadde Munchs påvirkning på tysk kunst som hovedtema.

Han fikk eiendommen oppført et stort vinteralelier, utført i art deco og sto ferdig i 1929. Dette ble tegnet av Munchs venn, arkitekt Henrik Bull.

Mange av Munchs bilder fra de siste tiårene har motiver fra Ekely eller utsikten fra verandaen. Kjente bilder fra Ekely er blant andre maleriene «Vårlandskap ved drengestuen» (1926), «Epletre i hagen» (1932-1942) og varianter av «Det røde hus» (1926-35). Også jordbruks- og naturbilder, stemninger fra almeskogen og vinternattlandskaper, og særlig «Stjernenatt»-serien har motiver fra Ekely. Også motiver hentet fra andre steder, som «Møtet på stranden» (1921-25), fikk nye utførelser på Ekely, hvor det ble innarbeidet detaljer fra hagen, lysthuset og den tette krattskogen.

Han malte også her de selvutleverende selvportrettene mot slutten av livet, hvor «Selvportrett mellom klokken og sengen» (1940-1942) er det mest kjente.

De siste årene

Selvportrett mellom klokken og sengen (1940-1943), et av Munchs siste malerier.
Foto: Munchmuseet
Edvard Munch på lit-de-parade på Ekely januar 1944.
Munchs gravminne i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Munchs malerier begynte på dette tidspunkt å oppnå svært høye priser. Han opplevde også at en del av hans kunst, som de øvrige ekspresjonistene, ble stemplet som entartet, «degenerert», etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 og den ensrettingen av kulturlivet som deretter fulgte. Av denne grunn ble 82 av bildene hans fjernet fra gallerier, og mange ble tilbudt utenlandske kjøpere. Av disse har 71 havnet i Norge gjennom private innkjøp. Det har oppstått diskusjon omkring enkelte av dem, fordi maleriene ble beslagslagt fra forskjellige eiere, blant annet fra jødiske samlere og gallerister[1].

På en utstilling om såkalt «degenerert kunst» i München ble ingen av hans bilder tatt med. På en lignende utstilling på Nasjonalgalleriet i Oslo i regi av direktør og billedkunstner Søren Onsager i 1942, Kunst og ukunst, var noen av bildene hans med, men nå som eksempler på god kunst. Dette var bilder som nok ikke ville ha vakt den største forargrelse i Tyskland, men som nok heller ikke var helt innenfor de tyske nasjonalsosialistiske myndighetenes rammer. I Norge ble han nok behandlet noe annerledes fordi han var en nordmann som hadde markert seg i den store verden. Hans død ble ikke annonsert i Tyskland før i 1946. Etter krigens slutt ble han gradvis gjenoppdaget, og gjennom 1950-åra kom hans popularitet i Tyskland tilbake for fullt.

På sin 70-årsdag 12. desember 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Året etter ble han utnevnt til kommandør av den franske Æreslegion. Han fortalte i etterkant at han ikke våget, som protokollen forventer, å gå på Slottet og takke for storkorset. Dette fordi da han hadde vært på den franske ambassaden for tilsvarende å takke for Æreslegionen, hadde han fått en mild og vennlig korreks av ambassadøren fordi han hadde kommet til å gestikulere og slenge rundt med esken og den verdifulle medaljen. Han stolte slik ikke på sin evne til å håndtere en slik situasjon med den verdigheten situasjonen krevde.

Selv levde han isolert i denne tiden, og han deltok sjelden på utstillinger utenfor Norge. Han fortsatte å male inntil det siste; det siste hovedverket er det selvutleverende «Selvportrett mellom klokken og sengen», malt 19401943.

Den tyske okkupasjonen skapte også bekymring for Munch med tanke på hans eiendommer og malerier. Bare få dager etter angrepet på Norge 9. april 1940 endret han testamentet, angivelig i frykt for at tyskerne skulle beslaglegge Ekely og kanskje tilrane seg maleriene. Det meste av verkene ble testamentert til Oslo kommune, mens noe tilfalt søsteren Inger og andre slektninger. Hennes malerisamling ble testamentert til Oslo kommune og overlevert etter hennes død i 1952.

Begravelse

Edvard Munch døde på Ekely i Oslo den 23. januar 1944, og ble gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. Begravelsen 31. januar ble en affære styrt av NS-myndighetene, og dette førte til at en del fikk oppfatningen av at Munch hadde vært NS-sympatisør.

Han uttalte seg lite om krigen og de politiske forhold, men alt man kjenner til om dette viser en klar motstand mot nazismen, noe som også er i tråd med den anti-autoritære og oppsisjonelle holdningen han hadde vist hele livet.

Eiendommene, museer og andre minner

Hvitsten

Nedre Ramme i Hvitsten drives Ramme Gaard, med flere kulturtilbud. Blant disse er bilder av Edvard Munch og Kristianiabohemene og det er et eget Munchgalleri. I forbindelse med nybygg har det vært arkeologiske undersøkelser i bakken og det er funnet en rekke spor etter Munchs virke.

Jeløya

Grimsrød hovedgård på Jeløya er det satt opp blå plakett til minne om tiden Munch bodde der, og under jubileumsmarkeringen Munch 150 var det utstilling arrangert av Moss kommune.

Oslo

Ekely ble kjøpt av Oslo kommune i 1946. Det ble oppført 49 kunstnerboliger der i 1950-åra, og Munchs våningshus. uthus og sommeratelierene ble revet i 1960. Bare vinteratelieret ble bevart og ble lenge brukt til utstillingslokale for hans etterlatte kunst, som ble testamentert til kommunen. I 1963 ble denne store samlingen flyttet til MunchmuseetTøyen.

Munchmuseet har den største samlingen av Munchs kunst, med omkring 1100 malerier, 15 500 grafiske blad og en rekke andre verker. Nasjonalgalleriet har også flere bilder av Munch.

Universitetets aula er fortsatt utsmykket med Munchs malerier. De ble brakt i sikkerhet under okkupasjonen, og unngikk dermed skade i Aula-brannen.

Edvard Munchs veiEllingsrud er oppkalt etter maleren. Han har aldri fått noen sentral gate eller plass oppkalt etter seg i Oslo, og det er aldri reist noe offentlig monument over ham, bortsett fra en byste på gravsteinen.

Edvard Munch videregående skole åpnet 17. august 2015 i lokalene i Ullevålsveien 5 hvor Statens håndverks- og kunstindustriskole holdt til frem til 2010. Navnevalget var omdiskutert, men ble valgt for å understreke skolens vekt på skolens kunstneriske fag og ambisjonsnivå, at Munch hadde bodd i nærheten og hadde gått på Tegneskolen, forløperen til Statens håndverks- og kunstindustriskole.

Freiasalen på Freia sjokoladefabrikk med Munchs tolv malerier er til daglig spisesal for fabrikens ansatte, men er åpen for publikum for konserter og andre arrangementer, som avholdes jevnlig. Oslo-Filharmonien har siden åpningen en til to årlige populærkonserter i salen, kalt «Freiakonserten».

«Munchrommet» i Oslo rådhus med Munchs maleri «Livet» fra 1910. Rommet brukes blant annet til mottakelser og vielser.

Kragerø

Munch oppholdte seg i Kragerø i lange perioder fra 1909 og fram til 1915 og dette var en produktiv periode for ham. Området har idag en rekke aktiviteter og minner knyttet til Munchs opphold her, blant annet en eget «Munchløype» til steder som var viktige for ham. Løypa er åpen hele året og det er satt opp kopier av kjente Munchmotiver i området rundt Skrubben og andre sentrale steder i Kragerø. Det arrangeres også andre vandringer i Munchs forspor.

På et utsiktspunkt på Skrubben ble det i 1998 reist en skulptur av den lokale kunstneren Per Elsdorf til minne om Munchs tid i Kragerø. Skulpturen er plassert på en knaus ikke langt fra huset hvor han hentet motivet til kunstverket «Solen» som henger i Universitetets aula. Knausen er med på bildet, helt til høyre. Landskapet for øvrig er siden endret.

Løten

Munch-stien er underlagt Klevfos Industrimuseum og er en runde med informasjonstavler i området som forteller om familiens tilknytning til Ådalsbruk. Foreldrene til Munch møtte hverandre her, og han ble også født her. Han var tilbake i området på sommerferie i 1874, 11 år gammel, og igjen på ferie i 1882. Han besøkte også området senere, senest i 1938.

Åsgårdstrand

Munchs hus i Åsgårdstrand.

Munchs hus i Åsgårdstrand ble testamentert til søsteren Inger, som solgte det til Åsgårdstrand kommune. Det eies etter kommunesammenslåing i dag av Horten kommune, og er et museum over Munchs kunst og hans virke i Åsgårdstrand.

Husets adresse er nå Edvard Munchs gate 25.

Andre steder

Munch 150

Munchmuseet på Tøyen i Oslo ble innviet i 1963, utvidet i 1994.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).

Utdypende artikkel: Munch 150

I anledning 150-årsjubileet for Munchs fødsel i 2013 ble det arrangert et Munch-år med en rekke utstillinger og andre hendelser. Flere kommuner som har en tilknytning til Munch var med på dette. Blant stedene hvor jubileet ble markert var:

Se også

Galleri

Referanser

  1. Jf. Kibar, Osman: [1] i DN 31.12.2002, hentet 2013-01-25

Kilder

Eksterne lenker