Gustav Vigeland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
«Monolitten» og Vigelandsanlegget den står i er Gustav Vigelands største og mest kjente verk.
Foto: Stig Rune Pedersen (2006)
Vigelandmuseet var kunstnerens atelier på Frogner i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2006)

Gustav Vigeland, opprinnelig Adolf Gustav Thorsen (født 11. april 1869 i Halse, død 12. mars 1943 i Oslo) var en av våre mest kjente billedhoggere. Han er mest kjent for det store anlegget Vigelandsparken i Oslo, med blant annet Monolitten og Sinnataggen. Han sto bak rundt 1600 skulpturer, mer enn 12 000 tegninger og 420 tresnitt.

Slekt og familie

Han var sønn av møbelsnekker Elesæus Thorsen (1835–1886) og Anne Aanensdatter (1835–1907). Han var bror av blant andre Emanuel Vigeland.

Den 23. juli 1900 ble han gift for første gang i Larvik med sydame Laura Mathilde Andersen (1870–1957), etter at de hadde vært samboere fra 1894. Hun var datter av skipsfører og navigasjonslærer Ole Andersen og Ane Margrete Kristensdatter. Paret ble separert i 1901, og i 1906 ble ekteskapet formelt oppløst.

I 1902 ble Vigeland samboer med Inge Syvertsen (1883–1968), som var datter av Anton Syvertsen og Ellen Syvertsen. Dette forholdet varte til 1921.

Han ble så gift for andre gang i Kristiania den 28. januar 1922, med Ingerid Alise Vilberg (1902–1976). Hun var datter av blikkenslagermester Ole Karlsen Vilberg og Louise Johannesdatter Østberg. Også dette ekteskapet gikk det galt med; de ble separert i 1940.

Liv og virke

Gustav Vigeland vokste opp som den nest eldste av fire brødre. Slekta hadde drevet småbruk i Audnedalen i flere generasjoner, og mange drev med snekring og treskjæring som attåtnæring. Faren valgte å slutte som småbruker, og etablerte seg som møbelsnekker med verksted og utsalg i Mandal. Han var da Gustav var liten aktiv i en pietistisk vekkelsesbevegelse, men fikk etter hvert problemer med alkohol og med økonomien. Han fikk også et barn utafor ekteskap. Dette førte til mye konflikter i hjemmet, og Gustav Vigeland søkte seg til morfaren som hadde en gård i Vigeland i Lindesnes kommune. Rundt 1889 tok Gustav Thorsen Vigeland som etternavn etter dette fristedet.

Det ble tidlig oppdaga at han hadde et talent for både tegning og treskjæring. Gjennom morfaren fikk han kontakt med treskjæreren Tarald Louen fra Vigeland, og fikk opplæring av ham. De eldste arbeidene som er bevart er noen knivskaft med akantusmønster og dragehoder som Gustav Vigeland skar ut da han var 10–12 år gammel. Av utdanning ble det noen år på middelskolen i Mandal, men han fullførte aldri. Trolig skyldtes dette farens økonomiske problemer, som førte til at han måtte forsørge seg i stedet for å gå på skole. I 1884 tok faren ham med til Kristiania, der han kom i lære hos treskjæreren Torsten Christensen Fladmoe. Han fikk også anledning til å gå på Den kgl. Tegneskole på kveldene, der han fikk undervisning fra landskapsmaler Philip Barlag. Det ble på denne tida klart at det var billedhogger han ville bli, og han besøkte ofte Skulpturmuseet for å gjøre selvstudier.

Våren 1886 reiste han hjem, og kort tid etter dette døde faren av tuberkulose. Dermed flytta familien til morfaren i Vigeland, der Gustav drev med gårdsarbeid og treskjæring. Han tegna også utkast til skulpturer, ofte med motiv fra Bibelen og fra Iliaden og Odysseen. På høsten 1888 reiste han til Kristiania igjen, og forsøkte seg på å leve som treskjærer. Det var ikke lett, og han hadde svært vanskelig forhold. I februar 1889 var han i stor nød, men ble redda da han viste fram tegningene sine til billedhoggeren Brynjulf Bergslien. Han sørge for at Vigeland fikk noe støtte fra forskjellige Kristianiaborgere, blant annet fra kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson.

Bergslien underviste også Vigeland, og høsten 1889 klarte han å få sin første skulptur antatt på Statens kunstutstilling. Skulpturen «Hagar og Ismael» bærer tydelig preg av å være inspirert av dansken Bertel Thorvaldsens stil. På samme tid begynte Vigeland også å følge undervisninga til Mathias Skeibrok på Tegneskolen, og han fikk raskt jobb i hans atelier.

I januar 1891 kunne Vigeland reise til København etter å ha fått et mindre stipend fra Håndverkerforeningen i Mandal. Oppholdet ble utvida da han sommeren samme år fikk Statens stipend. I Vihelm Bissens atelier jobba han med en gruppe på fem figurer i naturlig større. Motivet var henta fra Bibelen: «Kain og hans Slægt paa Flugt». Men underveis gikk han bort fra dette, og gruppa fikk i stedet navnet «Forbannet». Naturalismen i dette verket brøt med Thorvaldsens klassisisme, og det vakte stor oppmerksomhet. Da han kom hjem til Norge etter et år i København lagde han sine første portretter, blant annet av velgjøreren Lorentz Dietrichson og av vennen Harald Sohlberg.

Mottakelsen av verkene førte til at han fikk flere stipender, og i 1893 kunne Vigeland være i Paris i fem måneder. Der studerte han ikke under noen, men leide i stedet atelier og drev selvstudier på gallerier og i museer. August Rodins kunst, og særlig de erotiske gruppene, ble viktige for den videre utviklinga av Vigelands kunst. Relieffet «Helvede», inspirert av Rodins «Porte d'Enfer», ble hovedverket på Vigeland første separatutstilling i 1894. Han ble senere misfornøyd med verket, og modellerte det på nytt 1896–1897. Kritikken han fikk var stort sett god. Sophus Larpent ble en viktig forkjemper for Vigelands kunst, og også Jens Thiis og Sigbjørn Obstfelder ble viktig støttespillere – og venner.

I 1895 var Firenze målet for ei ny reise. Underveis stoppa han i Berlin, der han hang sammen med den tysk-skandinaviske bohemkretsen der man også fant blant annet Edvard Munch og Jens Thiis. Oppholdet i Firenze ble bare på en måned, for Vigeland ble innkalt til militærtjeneste. I 1896 kunne han reise ned igjen, og bli der i seks måneder. Michelangelos skulpturer gjorde stort inntrykk, og han fikk også inspirasjon fra blant annet Donatellos verker. I Roma og Napoli så han også på skulpturer fra antikken. Han la om sin stil noe etter dette. Inspirasjonen fra Rodin er fortsatt der, men han søkte strammere former enn tidligere, og det var nå han omarbeida «Helvede».

Mot slutten av 1890-åra lagde han flere kjærlighetsgrupper i statuettformat. Rodins sensualisme er ikke lenger til stede, og i stedet er de langstrakte figurene prega av art nouveau. Den andre separatutstillinga ble satt opp i 1899 med blant annet disse figurene, som fikk svært god kritikk. Noen stor omsetning ble det allikevel ikke. Et sted det var mulig å tjene penger på kunsten var ved Nidarosdomen, der man trengte billedhoggere til restaureringsarbeidet. Vigeland hadde fra 1898 til 1902 et lite aterlier i kirken. Han lagde vannspyere i middelalderstil, en figur av Olav den hellige, flere relieffer og bibelske figurer til korbua. I løpet av denne perioden var han også i Frankrike og Storbritannia i et år for å studere gotisk kunst, etter å ha fått et stipend i 1900.

På det mer personlige plan var det ikke så enkelt. I 1894 hadde han blitt samboer med Laura Mathilde Larsen. De fikk ei datter i 1899, og i 1900 venta de et barn til. De valgte å gifte seg, men det var klart fra starten at dette var pro forma. Vigeland hadde nemlig møtt Inga Syvertsen, og var nok mer interessert i henne enn i Laura Larsen. Han gikk inn i en veldig produktiv tid, og det er vel nærliggende å tenke seg at han drukna seg i kunsten for å slippe unna livets viderverdigheter. Det ble i denne tida mer enn tusen tegninger, og mange av disse resulterte senere i skulpturer.

Høsten 1900 sendte Vigeland også et tilbud på en fonteneskulptur med seks menn som bærer en stor skål med sildrende vann til Kristiania kommune. På tegninga plasserte han den i et stort basseng. Gunnar Heiberg, som Vigeland hadde lagd en byste av i Paris, fikk se tegningene. Han skrev artikkelen «Staden med Fontænen», som kom på trykk i Verdens Gang den 1. mai 1901. Dermed begynte en kamp for å få innkjøpt Vigelands fontene. I mellomtida ble det en byste av Bjørnstjerne Bjørnson, som Vigeland ble venn med. Han vant også konkurransen om fredspris-medaljen, som ble delt ut med Vigelands design fra 1902. Nobelinstuttet bestilte også en byste av Alfred Nobel.

Fontenen ble ikke bestilt, til tross for Heibergs artikkel. Vigeland var nærmest besatt av dette verket, som han mente ville bli hans største arbeid. Arbeidet på Nidarosdomen tok slutt i 1902. Han kunne fått mer arbeid der, men følte at han gikk på kompromiss med seg selv når han lagde verk i gotisk stil. Kristiania kommune lot ham få bruke et atelier på Hammersborg, og han fortsatte med sitt høye aktivitetsnivå. Da han i 1902 deltok i en konkurranse om et monument over Niels Henrik Abel som skulle stå foran universitetsbygningeneKarl Johans gate brøt han bestemmelsene for konkurransen. I stedet for et portrett tegna han en symbolsk gruppe med en naken, heroisk skikkelse uten portrettlikhet, som sto på to mannlige figurer. Ingebrigt Vik vant konkurransen, men oppdraget ble aldri bestilt. Vigeland tapte, men kritikerne mente at hans bidrag var det beste kunstnerisk sett – det var bare ikke det man hadde bedt om. Det ble en lang debatt i pressen, der Vigeland fikk støtte fra en rekke framtredende kunstnere. En av de få som var motstander av ham var Christian Krohg. Vigeland valgte å ta en sjanse. Han begynte å lage skulpturen, som var over fire meter høy. I januar 1905 kjøpte komiteen dette monumentet, som ble avduka i Slottsparken i 1908. En årsak til at Vigeland kunne ta denne risikoen var at han i 1904 fikk bedre økonomiske forhold da den svenske finansmannen Ernest Thiel kjøpte inn flere av hans skulpturer.

Etter å ha tatt ut separasjon i 1901 flytta han sammen med Inga Syvertsen i 1902. Samboerskap var ikke tillatt, men på papiret var hun hans husholderske. Hun satt ofte modell, og hun gjorde også mye annet arbeid i atelieret. I folketellinga 1910 finner vi Vigeland på to steder: Som fraværende hos Laura Vigeland i Sandefjord, og som bosatt sammen med tjenestepike Inga Syvertsen i Maridalsveien 17 i Kristiania. På det tidspunkt var som nevnt ekteskapet med Laura oppløst, men hun må ha valgt å oppgi at hun fortsatt var gift med ham.[1]

Høsten 1906 viste Vigeland en modell i størrelse 1:5 av fontenen på Kunstindustrimuseet. Flere av kritikerne var over seg av begeistring, og det ble oppretta en privat innsamlingskomité for å kjøpe inn verket. I 1907 kunne kommunen, med private midler, bestille fontenen til Eidsvolls plass. Den første delen var klar i 1914, og de siste relieffene var på plass i 1936.

Rundt 1910 kommer en ny stilretning inn i Vigelands arbeider. Rodins impresjonisme var ikke lenger i vinden, og det kom inn et mer abstrakt element. Vigeland gikk aldri over i det nonfigurative, men hans figurer ble mindre naturalistiske. Han begynte å jobbe i blant annet Iddefjord-granitt, og lagde flere av skulpturene som senere ble plassert i Vigelandsparken. Vigeland tenkte seg å få på plass de nye granittskulpturene på Abelhaugen, og å få flytta fontenen dit. I 1916 åpna han atelieret sitt for publikum, vel vitende om at det var private initiativ som hadde ført til at fontenen ble bestilt. Det ble igangsatt en ny innsamling, men nå var kritikerne mer skeptiske. I denne tida, fra 1915, lagde han forøvrig også tresnitt. Dette var en ny teknikk for ham, men som treskjærer kjente han materialet og metodene godt.

Da Hammersborg skulle saneres måtte Vigeland flytte. Han foreslo i 1919 at kommunen kunne få alle skulpturer han eide og originalmodeller av framtidige mot at han skulle få et nytt atelier som senere kunne bli museum. I 1921 sigernte de kontrakt om dette, og det ble oppført et stort bygg på Frogner. Dette er nå kjent som Vigeland-museet, eller offisielt Gustav Vigelands atelier og museum. Han fikk også en leilighet i bygningen. Som på Hammersborg åpna han noen ganger for publikum, og siden hans død har det vært drevet som et museum.

I 1920 kom nye komplikasjoner i kjærlighetslivet. Han traff den atten år gamle Ingerid Vilberg, og forelska seg i henne. I 1921 tok forholdet med Inga Syvertsen slutt, og i 1922 ble han gift med Ingerid Vilberg. På samme tid kom han på tanken om å flytte fontenen og skulpturanlegget til et området utafor atelieret, ut mot Nobels gate. Han la også til et nytt element, en høy søyle sammensatt av menneskekropper. Bystyret mente at dette ble litt for voldsomt for denne eiendommen, og ba hamn prøve å finne et sted på den kommunale eiendommen på Frogner, på det som hadde vært området til Jubileumsutstillinga på Frogner 1914. Høsten 1922 var han ferdig med en plan, der han ville ha et skulpturområde vest for Frognerdammene. Det ble en lang debatt rundt dette, men i november 1924 vedtok bystyret å opprette Vigelandsanlegget. Frognerparken var da fortsatt under opparbeiding, og de to anleggene skulle fungerer sammen.

I 1928 fikk Vigeland aksept for sitt forslag om en monumental port til parkanlegget fra Kirkeveien, og Oslo Sparebank finansierte den. For å bygge porten fikk han anlagt ei smie utafor atelieret, og tre smeder ble ansatt. I 1930 kunne han så legge fram planer, skisser og modeller av hele parkanlegget på omkring 320 mål. Det inkluderte blant annet ei brei bru over Frognerdammen med 64 skulpturer på rekkverkene. I 1931 vedtok bystyret disse planene, og årlige bevilgninger for å finansiere dem. Vigeland tok ikke honorar, men fikk fritt atelier og lønna assistenter. For å forsørge seg ellers solgte han andre skulpturer og tresnitt. I årene som fulgte lagde han en rekke skulpturer til parken, og smedene utførte flere porter til Monolittplatået.

Planen var å reise alle skulpturene samtidig. Men i 1940 brøt andre verdenskrig ut, og Vigeland var redd for å lagre dem sammen i atelieret. Skulpturene på brua ble montert sommeren 1940. I 1943 var «Monolitten» ferdig. Den lå i et eget skur, som ble revet i 1944. Fontenen ble ikke ferdig før i 1947 på grunn av materialmangel under krigen. Resten av skulpturene ble satt opp etter hvert, og den siste kom faktisk ikke på plass før i 2002.

Gustav Vigeland rakk altså ikke å se parken ferdig. I 1940 ble han separart fra Ingerid Vilberg. I 1943 fikk han hjerteproblemer, og han døde av dette på Lovisenberg sykehus. Han ble kremert, og askeurnen står etter hans ønske i tårnrommet i Vigeland-museet.

Han ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1901, og mottok storkorset av samme orden i 1929.

Som følge av avtalen med Oslo kommune og Vigelands testamente overtok Oslo kommune rettighetene til alle verker i Vigelandsparken. Kommunen forvalta disse inntil rettighetene utløp 1. januar 2014, 70 år etter kunstnerens død.

Galleri

Se også

Referanser

  1. Gustav Vigeland i folketelling 1910 for Sandefjord kjøpstad fra Digitalarkivet og Gustav Vigeland i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder