Grünerløkka
Grünerløkka er et strøk i Oslo. Det der en del av, og har gitt navn til bydel Grünerløkka. Området er særlig på Oslo-dialekt blitt uttalt Grønnerløkka eller Grønnløkka. Kortformen Løkka er av nyere dato og stammer særlig fra opprustningen og rehabliteringen av området fra 1990-åra og framover, og er mer brukt av de nye innflytterne til strøket fra resten av landet, da kortformen Løkka for Oslo-folk tradisjonelt vil også kunne henspille på andre strøk og områder med løkke-navn som Rodeløkka, Keyserløkka, Ruseløkka, Bolteløkka, Risløkka, med flere.
Området ligger øst for Akerselva, mellom Sannerbrua og Nybrua, og strekker seg i øst mot Torshovbekken (som nå er lagt i rør og renner ut i Akerselva ved Nybrua). Øst for Torshovbekken ligger Dælenenga, Rodeløkka (Københavngata) og Sofienberg. I dag er Grünerløkka i hovedsak et boligstrøk med småbutikker, parker og et livlig uteliv, men her har det også vært industrivirksomhet.
Navnet skriver seg fra Friedrich Grüner som kjøpte Nedre Foss mølle (også kalt Kongens Mølle og senere Grüners Mølle) og alt tilhørende jordegods av kronen i 1672. Grosserer Thorvald Meyer kjøpte Grünerløkka i 1861. I de følgende tiåra ble området helt utbygd med leiegårder i 3-4 etasjer. Strøket har de siste tiårene fullstendig endra karakter, fra slitent arbeiderstrøk til et av Oslos mest trendy områder, dominert av innflyttede unge mennesker fra andre deler av landet.
Historie
Nedre Foss mølle har først vært klostergods og deretter tilhørte den kronen og Akershus slott. Fra 1672 til 1758 var den i Grüner-familiens eie som eide eiendommer helt opp til Grefsenåsen. I 1758 ble området solgt til rikmannen Poul Nielsen, men familien kjøpte eiendommen tilbake i 1802. Eiendommen lå den gang utenfor Christiania i Aker herred.
Ved byutvidelsen i 1859 kom Grünerløkka innenfor Christianias grenser. Dette medførte også murtvang for nye hus som skulle oppføres. Hans Grüner startet utparsellering, og i 1850-årene var det hektisk byggevirksomhet i området før den forestående byutvidelsen trådte i kraft. Noen mente at det var amerikansk tempo i utbyggingen og kalte det lille området med trehus mellom Torvbakkgata og Nordre gate for Ny York. Utbyggingen vakte bekymring da den pågikk, for ingen forhold var lagt til rette.
Grosserer Thorvald Meyer kjøpte et større område i 1861. Han bekostet opparbeiding av ei stor gate som gikk gjennom området (og som fikk hans navn) og ga også kommunen gratis tomter til anlegg av parker, skole og kirke. Før 1800-tallet var omme, bodde over 20 000 mennesker i området.
Flere bedrifter etablerte seg i området. Christiania seildugsfabrik ble etablert i 1856 og Foss Jernstøperi ble grunnlagt på Øvre Foss i 1875. Stor handelsvirksomhet foregikk i basarbodene mellom Sofienberggata, Nordre Gate, Markveien og Fossveien - et område som senere er sanert og modernisert.
Grünerløkka har flere parkområder. Blant disse er Birkelunden, Olaf Ryes plass, Schous plass og Grünerhagen. Også Sofienbergparken, som tidligere var kirkegård, ligger til boligstrøkene Grünerløkka, Rodeløkka og Dælenenga. Langs Akerselva er det også anlagt park med turvei gjennom hele området.
Strøket har to skoler (Grünerløkka barneskole og Foss videregående skole) og Dælenenga idrettsplass fra 1916 ligger i Dælenenga, men grenser opp til Grünerløkka. Et område ved parken Birkelunden (Grünerløkka skole, Paulus kirke og 15 omkringliggende kvartaler - i alt 135 bygårder) ble fredet i 2006 (Birkelunden kulturmiljø). [1] Forretningsmiljøet er rikt og området har et stort tilbud av kafeer og restauranter.
Kirker
Øvre og nedre del av Grünerløkka tilhører forskjellige menigheter. Den nederste delen av løkka sokner til Jakob kirke, mens den øvre delen tilhører Paulus kirke. Paulus sokn delte kirke med Petrus menighet til 1892, da de fikk sin egen kirke.
Kart
Kart over Grünerløkka fra 1887.
Kart over Paulus menighet i 1911.
Kart over Jacob menighet i 1911.
Kilder
- Reidar Hansen (red., 1987) «Grünerløkka» – i: Oslo Byleksikon, 3. utg., s. 210 – Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-0228-7.
- Kristian A. Jensen: «Grünerløkka i 1880-90-årene» i St. Hallvard årgang 16 (1938) ss. 1-42. Digital versjon på Nettbiblioteket.