Kjeldearkiv:Edvard Munch som nordstrandsgutt

Edvard Munch som nordstrandsgutt

Overskriften i Nordstrands Blad er: ”Visste De at Edvard Munch en gang var Nordstrandsgutt eller at to birkebeinerskaller ligger begravet på Nordstrand kirkegård?” I dette intervjuet forteller Inger Munch om geniet Edvard, og minnes folk og hendelser fra familiens 40-årige tilværelse på Nordstrand. Skriket er malt i mars i Berlin i 1893 og med utgangspunkt i utsikten fra Ekebergskråningen. Valhallveien ble anlagt i 1930-årene, så motivet er nok fra stien som går like på undersiden av der Valhallveien går.

Korpslæge Munch bodde på Grünerløkka da han i 1889 fant ut at han ville ta avskjed for å nyte sitt otium, og i 1890 flyttet han til Hauketo med sine døtre og sønner. Men allerede året etter døde han. Da var sønnen Edvard begynt på sin tornefulle kunstnervei. Han ,var ung og lovende, og ikke minst den prektige gamle tanten, Karen Bjølstad og søsteren Inger, hadde fått sin faste tro på at Edvard ville bli en stor maler. Denne tanten hadde mange gode egenskaper. Og Edvard Munch sa ofte om henne at hun ville ha blitt en stor malerinne hvis hun hadde gått inn for malerkunsten. Men det var ikke så lett for en kvinne å få undervisning i denslags dengangen. Og da hun ikke kom fram I den store kunst, befattet hun seg med den mindre. Hun laget således de mest vidunderlige saker utskåret i bark. Det kunne være gamle stavkirker, stabbur eller andre interessante bygninger som hun plasserte midt inne et landskap laget av mose, bar- og nålegrener. Det hele ble rammet inn i glass og ramme og sto ikke tilbake for de mest naturalistiske landskapsmalerier.

de blinde menneskene

Etter at faren var død, flyttet Inger og tanten til Nordstrand hvor de bodde i Norbys Landhandleris gård. Her bodde de i tre år, og i denne tiden malte Edvard Munch sitt berømte bilde av søster Inger der hun står i hagen omgitt av de skjønneste blomster. Han sørget også for å forevige tanten i den samme hagen. Inger Munch begynte som musikklærerinne den gangen, og hun fortsatte med å gi musikkundervisning i 36 år. ”Jeg var formelig benket fast til pianoet”, forteller hun til Nordstrands Blad. ”Og jeg har hatt noe sånt som 400 elever. Noen ble store musikere og andre ble seinere til mine konkurrenter”. For ikke å ligge Edvard Munch til byrde på noen måte, prøvde søsteren og tanten å klare seg selv som best de kunne. Tanten tok således mot losjerende og hadde ellers litt husflidsarbeide i ledige stunder. Inger Munch som nå er 78 år gammel, husker ennå de utroligste ting fra sin barndom og ungdom. Således kan hun fortelle at da Edvard var 5 år, hadde han sett et blindefølge. Dette gjorde så sterkt inntrykk på ham at han la seg på gulvet og ga seg til å tegne de blinde menneskene med kritt. Da tanten fikk se det, ropte hun på faren og gjorde ham oppmerksom på hva gutten hadde laget. Men da protesterte han og skrek: ”Nei, jeg vil ikke være vidundergutt!”.

"Kirsebærhuset"

Men det var altså da de bodde hos Nordby. Edvard var i Berlin dengangen, og tanten skrev at de tenkte å bytte leilighet. De aktet å flyttet opp en etasje. Den unge kunstneren skrev da øyeblikkelig tilbake: ”Er dere gale som vil finne på å flytte opp i den brannfarlige leiligheten! I tilfelle ildebrann er dere redningsløst fortapt!”. – Så skrev vi tilbake, forteller frk. Munch, at nei, vi flytter til et annet sted. Og dermed flyttet vi likegodt litt lenger opp i høyden, og en dag så vi Nordbys hus stå i lys lue. Lynet hadde slått ned i akkurat den leiligheten vi skulle ha bodd i. Nå bodde der to damer, men de ble reddet fordi de hadde forretning i byen.
– Hvor lenge bodde De på Nordstrand?
-I henved 40 år. Og hele tiden bodde jeg sammen med min tante. Som musikklærerinne fløy jeg rundt i alle husene der ute til å begynne med. Det var de gamle velkjente familiene hos dr. Sommerfeldt hvor jeg underviste i 9 år, og det var sogneprest Moe’s barn og alle Moestue-guttene. Deriblant den senere direktør Leif Moestue som var min yndlingselev. Og det var Herseth-familien. Sønnen ble sanger og datteren var meget musikalsk. Og så hadde vi familien Lünenschloss og fru Kinge, født Schartum, som ble en meget flink musikklærerinne. Ja, så flyttet vi til ”Kirsebærhuset” hvor vi bodde i første etasje i en gammeldags, koselig leilighet. Det hendte ofte at min bror kom på visitt til oss. Han etterlot seg hver gang en mengde skisser. Disse tok tante alltid vare på. Hun pleide gjerne å si: ”Ja, disse kan være gode å ha for Edvard, for så kan han få dem en gang han kommer hjem og har bruk for penger”. Og ganske riktig, noen år senere solgte han av disse skissene sine. Vi hadde da hele veggen full, og Edvard solgte i utlandet og fikk mange penger for dem. Hit til ”Kirsebærhuset” kom han sammen med mange av sine beste venner, og de syntes alltid det var så hyggelig med de mangfoldige skissene på veggen. Jeg husker en kveld, Edvard og Obstfelder kom opp fra et selskap klokken ti om kvelden. Jeg hadde lagt meg. Edvard spurte tante om hun hadde en seng til Obstfelder. Der var ikke nei i hennes munn. Hun kom stormende inn til meg og sa: ”Skynn deg opp Inger, Obstfelder skal ha sengen din”. Og så måtte jeg vandre ut og legge meg på en madrass på gulvet. Det var en gang det ble holdt et stort ball på Botsfengslet. Edvard var tilstede der, men han danset ikke. Han laget etterpå et bilde fra dansen på Botsfengslet. Det er dette som Pola Gauguin i sin bok feilaktig sier er fra Stiftsgården.

Begravelse

Vi flyttet nokså ofte på Nordstrand. På grunn av at jeg var musikklærerinne, var det vanskelig å få hus; men til slutt havnet vi hos byggmester Christian Hansen, og der bodde vi i hele 20 år. De tålte musikken, de! Så det var snille, forståelsesfulle mennesker. Herfra flyttet vi så til den gamle, staselige kaptein Mangaard med det lange, hvite Moses-skjegget. Han hadde seilt i Arendalske i femti år. Han bodde i villa ”Punktum” som ligger like bortenfor Nordstrand kirke. Og med villa ”Punktum” ble det punktum for oss. Tante døde her 91 år gammel. Nå hadde Edvard det med at han aldri tålte å gå i begravelser. Men nå da tante var død, ville han jo gjerne være med. Da vi kom ut av kirken, fikk jeg øye på en bil, og der sto min bror på avstand og fulgte oss med øynene. Hans bil fulgte med rundt og stilte seg ute på veien, så han kunne se inn på graven. Etterpå skrev han: ”Var ikke det en god idé?”. Edvard var uhyre glad i tante. Hun var meget intelligent og hadde en nydelig håndskrift. Når min bror var i utlandet, skrev han alltid til henne. Siden har han oppbevart alle brevene på ”Ekely”. Og disse brevene kommer nå sammen med en hel del annen korrespondanse, ut i bokform. Der var tider da tante og jeg førte en sann kamp for ikke å ligge Edvard til byrde. Dette gjorde nok inntrykk på ham; for han skrev en gang til fru sogneprest Moe: ”Jeg kan aldri glemme hvor godt tante og Inger tok mine vanskelige kunstnerår”. En gang husker jeg at han av en eller annen grunn ikke hadde fått utbetalt pengene av et stipendium som han var blitt innvilget. Han skrev til tante og fortalte det. Hun skrev øyeblikkelig tilbake: ”Bare ikke fortvil. Inger er varm; hun skal reise inn til byen og ordne opp med det. Du må ikke være redd for å skrive når du trenger det. Vi må være trygge. Skriv eller telegrafer når det trengs”.

Dompap i bur

Jeg husker at kaptein Mangaard i villa ”Punktum” var så glad i musikk at jeg måtte love å spille hver ettermiddag klokken seks. Men så ble han syk. Likevel forlangte han å få musikk. Sengen hans ble flyttet under rommet hvor pianoet sto, og så ble han frisk. Dette hendte tre ganger. Men tredje gangen ble han dødssyk. Da var jeg flyttet til Smestad, og så døde han. Etter at tante var død, flyttet jeg altså fra Nordstrand. Da bosatte jeg meg på Smestad hos fru Seeberg, og ble nabo til min bror. På den måten kom vi oftere sammen enn før. Når jeg tenker på ham, husker jeg så godt forskjellige detaljer og episoder fra årenes løp. Således minnes jeg godt at da han var fjorten år, malte han de utroligste ting. En gang var det skrivebordet fra oldefars tid. Det hadde den eiendommelighet at det var skåret ut i platen for tykke prestemager. Vi hadde engang en dompap i bur. Det var ”Polly”, og denne ”Polly” ble vår kjæledegge. Jeg har en pastell her som Edvard har malt av ”Polly” som står på fingeren til en eller annen. Og en dag skrev han bedrøvet: ”I dag døde ”Polly””. Og her ser De et gammelt foto fra Nordstrand stasjon. Vi hadde kvinnelig stasjonsbetjent den gang og det var nokså eiendommelig i de dager. Se i lupen her, så kan De se hvor slank og rank Edvard står der i forgrunnen. Det var den gang han malte flere bilder av tante og meg. Forresten var det i denne alderen han malte sine mesterverker som «Det syke barn», ”Vår” og ”Pianopiken”. Og Pianopiken det var meg det. Han ser meg hvorledes jeg hamrer og hamrer musikken inn i menneskesinnene. Bildet ble solgt til hans første mesenat, den nå avdøde Sigurd Høst. Han skulle få kunstverket for ti kroner. Men da Edvard kom med det, sa han til ham: ”Nei, du har ikke så god råd, så du skal få det for fem kroner”. I dag står det samme bilde i atskillige tusen kroner. Edvard har også malt et kjent bilde av vår bror Andreas. Han sitter ved arbeidsbordet og leser. Han var medisiner og vitenskapsmann. Ved siden av ham ligger det et kranium. Om dette er det en egen historie jeg må fortelle.

Birkebeinerkranier

Den gang de gravde opp Loelva for å legge broen der, kom bror Andreas hjem med to kranier som skriver seg fra Birkebeinerslaget. Og det eiendommelige ved disse hodene var at de hadde alle tennene i behold uten et hull. Da Andreas skulle ut i verden, overga han hodene til tante og meg for at vi skulle ta vare på dem. Vi hadde dem oppbevart i en eske i lange tider; men tilslutt ble vi lei av å ha dem, og da vi bodde på Nordstrand, gikk jeg en dag til kirketjeneren og ba om å få dem gravlagt på kirkegården. Det passet jo også for Birkebeinerne var kommet over slettelandet. Jeg betalte kirketjeneren noen kroner og så ble det ordnet slik at de kom med i en barnegrav, så nå ligger de altså begravd på Nordstrand kirkegård. Andreas kom aldri til å spørre etter dem. Han døde 30 år gammel i Hassel i Nordland, og fiskere deroppe har reist ham en minnestein.

Sorgenfrigaten

Det merkelige er at mens de andre hadde sans for tegning og maling, så dugde ikke jeg i den kunsten. Edvard gjorde engang et smededikt om meg og lo meg ut, da jeg skulle forsøke. Men etter megen flytting her og der, kom jeg altså hit til Sorgenfrigaten. Da jeg var sytti, hadde jeg en hushjelp som engang kokte fløten over for meg på komfyren; følgen var at hele veggen ble stygg bak komfyren. Jeg kjøpte meg noe maling for å male over igjen. Så fant jeg på å male noen blomstermotiver, og oppdaget til min forskrekkelse at jeg hadde håndlag. Siden malte jeg i syv år dag og natt, og alt jeg malte, var etter hukommelsen. Jeg er nå åtteogsytti, men jeg er sikker på hånden, og det kommer av at jeg fikk en stø hånd etter alle mine musikkår…… Frøken Inger Munch forteller at hun har over to hundre malerier ute i verden. Men nå har hun fått gikt i armen dessverre. Dessuten har hun annet å gjøre. Hun skriver og forteller og har tusen ting å ordne opp i sin brors etterlatenskaper og Munch-museet. Broren ville hun skulle holde opp med musikken, og han ga henne et fotografiapparat. Og så ga hun seg til å fotografere Akerselva fra øverst til nederst. Bildene har hun samlet i et interessant og innholdsrikt bildeskrift. Det er solgt i mange eksemplarer, og det er nå meningen at det skal komme i nytt opplag. Da broren så resultatet av hennes nitide arbeid, sa han: ”Du tar fotoene i serier, og jeg maler livsfrisene i serier”. Frk. Munchs leilighet i Sorgenfrigaten 1 er et helt lite Munch-museum for seg. I entreen henger det ene dekorative motivet etter det andre. Det er helst epler i alle slags fasonger og sammensetninger hun har malt selv. Epler, blomster og solnedganger. Her henger også det samme speilet som Edvard Munch brukte da han malte sitt første selvportrett, omkring tyve år gammel. Det var i 1882 og de bodde den gang på Olaf Ryes plass.

Ingløv Munch Tronhuus

På soveværelset har hun malerier av seg selv og broren. Her finner vi også Edvard Munchs siste arbeid. Det er hagen på ”Ekely”. Maleren går selv nervøs frem og tilbake. Himmelen lyser med slike underlige farger. Det er eksplosjonen i Filipstad 19. desember 1943. I stuen er veggene dekorert med malerier av alle størrelser og fra alle årstider av malerens produksjonsrike liv. Søsteren Inger lever og ånder for brorens kunstverk. Hun hadde aldri et øyeblikk tvilt på hans talent som kunstner, og hun kan nå glede seg over de seierrike resultatene han oppnådde med sin eiendommelige kunst. Nå skriver og forteller den gamle åndsfriske kvinne. Hun bor her i sin lille paulun og ordner med saker og ting til Munch-museet. Og her er tusen ting som skal ordnes. Hun har også skaffet seg en dyktig medhjelper i sin sympatiske, unge slektning, Ingløv Munch Tronhuus. Ingløv er Inger Munchs høyre hånd. Hun er henne behjelpelig på alle måter. For frk. Inger er begynt å bli tunghørt. Når hun sitter med det lange hørerøret sitt, kommer Ingløv og roper allverdens beskjeder inn i det, og hun får allverdens beskjeder tilbake. Og det er det med denne kunstneriske Munch-slekten at det later til at begavelsene ligger i fingrene på dem alle. Ingløv er protesjert av frk. Inger Munch. Hun er selv så vidt begynt å tegne og male, og en behøver ikke være noen spåmann for å si: Se opp for det navnet. En dag vil Ingløv Munch Tronhuus bli det nye navnet i norsk malerkunst. Den som har sett hennes begynnerarbeider, vil ikke være i tvil om det. Det er derfor kanskje av stor betydning at hun nå får leve seg inn i dette miljøet som skaperen av Livsfrisene har etterlatt seg. Frk. Inger Munch forstår det. Hun har ikke glemt den unge kunstneren som strevet og slet gjennom sult og nød og kom opp fra fattigdom til rikdom på så vel økonomiske som menneskelige områder. Derfor forstår hun ungdommen, som Edvard Munch forsto den. Og derfor har nå frk. Munch i forståelse med sin brors ønske, latt opprette et legat for unge bildende kunstneres utdannelse. Slik nyter de kommende slekter godt av Edvard Munchs kunst i dobbel forstand. Og når det gjelder frk. Inger Munch, kan vi si om henne som broren sa om tanten: Det hun ikke fikk utrette i den store kunst, det gjorde hun stort i det små.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 58: Edvard Munch som nordstrandsgutt.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 291 den 15.08.2004. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.